ANNONSE

REISE

Et vintereventyr

Tekst: Per Christian Selmer-Anderssen 
Foto: Kyrre Lien

Publisert: 01.03.2014

TOMSK: For den som har varme klær og liker følelsen av frost i kinnene, er Tomsk et vintereventyr. Noen ganger kan du også støte på en vinterprinsesse, midt blant grå eksos og svarte boblejakker.

Vi er langt fra sol, turister og pittoreske bakgater. Vi er i Sibir. Midt på vinteren.

– Hvorfor er dere her? På business? spør taxisjåføren.

Det er en varm uke i Sibir. ­Natten er grå, bakken er dekket av is og gradestokken viser 27 minus. Her i Novosibirsk kan temperaturen falle til minus 45.

– Vi er på ferie, svarer vi.

– Aahhh ... gliser sjåføren. Han vil ikke vite mer.

Tykk damp siver opp fra asfalten. Vi skimter noen fabrikk­piper. Et bankbygg lyser neon­grønt. Det ser ikke direkte vennlig ut, men så er ikke Sibir for pakketuristen som søker komfort. Ei heller for tem­aturisten som vil se høyde­punktene på en uke. ­Taigaen dekker 13,1 millioner kvadratkilometer, huser 40 millioner mennesker og utgjør 10 prosent av verdens overflate.

En grå by

Vår startdestinasjon, Novo­sibirsk, er kjent for alle som toger forbi – og alle som kom for å bli. På slutten av 1800-tallet hadde byen færre innbyggere enn Mjøndalen. Men så ble den transsibirske jernbanen ­bygget, og industrialiseringen kom i hurtigtogsfart. En revolusjon og to diktatorer senere hadde Novo­sibirsk fått industri, kjerne­kraftverk, 40 barneskoler og ­universitet.

I dag er byen på 1,4 millioner innbyggere et grått monument over 1900-tallets Russland. Det er ikke så mye å se. Folk holder seg innendørs. De brede motorveiene fylles av Ladaer på tomgang, av elektriske busser som knitrer, av eksos som farger ­luften hvit.

Dagen vår i Novosibirsk starter med en trist frokost på hotellet: En stiv osteskive. To i hjelkokte pølser på en seng av melete makaroni. Deretter besøker vi dyre­hagen. Novosibirsk Zoo kan skryte av å ha verdens eneste «liliger», som er en krysning av tiger og løve. En paringslek de færreste dyreparker driver med.

Vi finner ikke liligeren, ­isteden møter vi den sibirske tigeren. Bare et grovmasket bur og en plakat stopper folk fra nær­kontakt med buret.

Flerkulturelle Tomsk

Men Sibir skal ha mer å by på enn dette, så vi hopper på første buss til Tomsk, som er kjent for sine russiske trehus fra 1700-tallet. Husene er spredt utover byen, men det er særlig i Tatarskaya, den muslimske bydelen, fortiden holdes levende.

Det er gardiner i vinduene, planter i karmene, Ladaer i innkjørslene. Men i gatene er det bikkjene som regjerer. En mann går i sikksakk forbi hundenes territorium. Det er som om hele bydelen har resignert. Men det har ikke arbeiderne inne i Den røde moskeen.

– I forrige uke var det 50 minus. Aggregatet kollapset, men vi fortsatte å jobbe, sier brødrene Islam, som har reist langveisfra for å bygge på ruinene av den røde moskeen her i Tomsk.

Byen har alltid vært et sted for ulike religioner. Her er en katolsk kirke fra 1910, flere ortodokse gudshus, luthersk kirke, syna­goge – og en hvit og en rød ­moské. I dag bidrar alle ­studentene til det kulturelle mangfoldet.

Før var Tomsk mest kjent for å være stedet der dissidenter ble sendt i eksil: polske jesuitter på 1600-tallet, deretter tsarens ­fiender – bolsjeviker, anarkister og revolusjonære. En av dem var Josef Stalin, en mann som senere skulle bruke Tomsk-regionen til sitt eget Gulag. Situasjonen for fangene i Gulag er ærlig dokumentert av Museet for undertrykkelse i Tomsk.

I hovedgaten Lenina får vi oss en porsjon Sibir-bjørn i bærsaus. Bjørnekreftene er gode å ha, etter­som vi må stå nesten en time i en skranke for å få kjøpe togbilletter til Achinsk. Hva skjer i Achinsk? Ingenting! Vi har lekt pekeleken med kartet, og fingeren har funnet denne sibirske byen med ca. 100.000 inn­byggere.

Et bad i Achinsk

Togstasjonen i Achinsk ser ut som en forlatt kulisse fra en futuristisk 70-tallsfilm. Byen har ikke et definert sentrum, men kolosser av kjøpesentre, blikkboks­boder og boligblokker spredt langs en enslig trikke­linje.

Men et bad kan man få seg, her som andre steder. Metoden er som følger: Man sitter nakne sammen i en kokvarm badstue. Når varmen har inntatt kroppen, kaster man seg ut i snøen, elven eller det kalde bassenget. Så ­løper man tilbake til badstuen. Innimellom heten og kulden skal man piskes med granbar.

– Aldri i verden! roper foto­grafen.

Pisking avlyst. Inne i vår ­private banya viser TV-en ­russiske musikk­videoer, mens et basseng venter skittenblått på selskap. Vi spretter en øl, og lar varmen elte kroppen.

– Hvis du skal beskrive denne turen med ett ord, hvilket ord ville du valgt, spør journalisten sin venn fotografen.

– Fascinerende, sier han, og heller en stripe øl på ovnen. Den freser til svar.

Vi er sju tidssoner, 6000 kilometer og ett titalls kuldegrader fra hjembyen Oslo, og vi er de eneste turistene på denne siden av taigaen. Det er en erkjennelse som er verdt svette, snøføyk og stive ostebiter.

Reisefakta Sibir
 • Før du reiser: Du trenger visum for å reise til Russland. Det ordnes greit via byråer som Privjet eller Visumservice. ­Eventuelt kan du ordne visumet selv for en billigere penge, men da må du skaffe deg en invitasjon og stå i kø på den ­russiske ambassaden. Du bør liste opp alle byene du skal til når du søker om visum. I hver by må du få hotellet til å registrere deg, og ta vare på kvitteringene helt til du er ute av landet. Vi opplevde imidlertid aldri at noen spurte etter ­dokumentasjon. 

• I kofferten: Reiser du om vinteren, ta med varme klær. Vi hadde flere lag med ull, stor dunjakke, dunvotter og ansiktsmaske. I Russland er varme klær dyrt, så det lønner seg å ha det med. Reiser du om sommeren, kan det bli svært varmt i Sibir. Husk myggspray!

• Kommunikasjon: Turen blir atskillig bedre hvis du kan litt russisk. Ta med deg en parlør, om ikke annet så for å forstå menyen. Russere kan virke kalde og uinteresserte på avstand, men hvis de slipper deg inn i varmen, har du fått en venn for livet. Ta også med deg en god porsjon humor. Russisk ironi er like svart som mørketiden.

• Reise rundt: Ta tog! Russiske tog er en historie for seg selv. Hver vogn har sin egen togvert og samovar. I kupeene er det lett å komme i kontakt med andre reisende, enten du reiser i «platskartny» (en sovesal på toget) eller «kupe» (firemannslugar). Den mest kjente togturen i Sibir er «Den transsibirske jernbane» som går fra Moskva til Vladivostok. Det er også mulig å koble seg på den transmongolske linjen i Ulan Ude, og ta toget til Beijing. Men den morsomste turen får du nok hvis du hopper av underveis, og/eller komponerer togruten selv.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no