ANNONSE

KULTUR

Status Quo

Tekst: Kunnskaps­forlagets Store 
Rock- og Pop-leksikon, 
ved hovedredaktør Jon Vidar Bergan
Publisert: 01.03.2014

Status Quo er et av verdens mest populære og lengstlevende band. De var innom psykedelisk pop og bluesrock før de i 1972 gikk over til å spille monoton og fengende boogierock. Soundet ble skapt av at låtskriverne og vokalistene Francis Rossi og Rick Parfitt kjøpte seg Telecaster-gitarer og begynte å spille unisont. På 1980-tallet ble platene mer pop- og keyboardspregete, og midt på 90-tallet fikk de hjemlig suksess med coverversjoner.

Spiren til Status Quo ble sådd i 1962, da fire tenåringer dannet The Scorpions i Dulwich, Sør-London: Mike Rossi, Alan Lancaster, John Coghlan og Jess Jaworski (orgel). Sistnevnte ble erstattet av Roy ­Lynes i 1965, og bandet (nå under navnet The Spectres) fikk i juli 1966 kontrakt med Pye Records-labelen Piccadilly. Verken debutsinglen «I (Who Have Nothing)» (en 1963-slager for Shirley Bassey) eller oppfølgerne slo an. De ville i 1967 kalle seg Traffic, men fordi Steve Winwoods nye band het det samme, ble navnet Traffic Jam på singlen «Almost But Not Quite There» (skrevet av bl.a. Rossi).

 

Først The Status Quo

Gruppen hadde møtt Rick Parfitt da de spilte på en sommerleir i Minehead ­sommeren 1965, og han ble invitert til å bli deres ekstra gitarist i ­august 1967. Samtidig skiftet de navn til The Status Quo (som er latin for «stillstand»), og i november 1967 ga de ut Mike Rossis fengende sang «Pictures Of Matchstick Men». Singlen nådde året ­etter 7. plass i UK og 12. plass i USA. Flere slagere fikk ikke Status Quo i USA, hvor debutalbumet fikk den kortere tittelen ­Messages From The Status Quo. Det psyke­deliske popsoundet med koring, farfisaorgel, ­hvinende gitarer og Rossis vokal ble gjentatt på oppfølgeren «Black Veils Of Melancholy», som ikke slo an. Produsent John Schroeders originale arrangement av en sang som den engelske rockeveteranen Marty Wilde hadde vært med på å skrive, bidro til at «Ice In The Sun» nådde 8. plass i UK høsten 1968.

 

Over til blues

Status Quo hadde droppet forstavelsen The da en vakker ballade med strykere som ble sunget av Parfitt, «Are You Growing Tired Of My Love», nådde Topp 50 sommeren 1969. Spare Parts slo ikke an, og gruppen var nå lei av å spille pop og gå i fargerike hippieklær. De lot håret gro, gikk over til å kle seg i dongeri og spille bluesrock, og fikk i 1970 UK-hits med «Down The Dustpipe» (nr 12) og «In My Chair» (nr 21). Sist­nevnte ble skrevet av Rossi og Bob Young, som var deres turnémanager og har spilt munnspill på mange av Status Quos plater og konserter.

 

Og så boogierock

Etter at Lynes sluttet i 1970, valgte bandet å droppe keyboards og fortsette som kvartett. Heller ikke deres 4. album solgte bra, og Pile­driver (nr 5 i UK, nr 23 i Norge) kom ut på Vertigo Records i desember 1972. Mike ­Rossi hadde nå begynte å kalle seg Francis Rossi, og gruppens boogierocksound var på plass. Hitsinglen «Paper Plane» (nr 8 tidlig i 1973) bidro til at albumet tilbrakte 37 uker på lista i UK. Pye slo mynt på suksessen ved å gi ut et kutt fra Dog Of Two Head på single, «Mean Girl», og ble belønnet med 20. plass i 1973. Denne første perioden ble oppsummert i 1998 på The Singles Collection 1966–73.

 

Populære album og singler

Nesten uten unntak ble låtene i de ti neste suksessårene ­skrevet av Rossi, Parfitt eller Lancaster i samarbeid med Andy Bown, Bob Young ­eller Bernard «Bernie» Frost. ­Hello!, Quo og On The Level nådde alle Topp 10 i Norge, og førstnevnte, sistnevnte og Blue For You (der de ble sponset av Levi’s) gikk til topps i UK. Helt fram til 1982 plasserte faktisk samt­lige ­Status Quo-album seg på Topp 5 i hjemlandet, inkludert samleplata 12 Gold Bars (1980). Der fikk gruppen også Topp 20-suksess med singlene ­«Caroline» i 1973, «Break The Rules» og listetopperen «Down Down» (nr 8 i Norge) i 1974, «Roll Over Lay Down» (fra EP-en Quo Live!, nr 7 i Norge) i 1975, «Rain», «Mystery Song» og «Wild Side Of Life» i 1976, «Rockin’ All Over The World» i 1977, «Again And Again» i 1978, «Whatever You Want» og ­«Living On An Island» (en ballade Parfitt skrev da han bodde i skatteeksil på Jersey) i 1979.

Status Quo
Gruppen ble dannet i 1966, 
i London, England.


Francis/Mike Rossi
(f. Francis Dominic Michael Nicholas Rossi, 29. mai 1949, London), vokal, gitar; 

Rick Parfitt
(f. Richard ­Harrison, 12. okt. 1948, ­Woking), gitar, vokal, piano; 

Alan Lancaster
(f. Alan ­Charles Lancaster, 7. feb. 1949, London), bass, vokal; 

John Coghlan
(f. John Robert Coughlan, 19. sept. 1946, London), trommer; 

Roy Lynes
(f. Roy Alan Lynes, 25. nov. 1943, Redhill), orgel, vokal


Album
1968: Picturesque Matchstickable Messages From The Status Quo; 

1969: Spare Parts; 

1970: Ma Kelly’s Greasy Spoon; 

1971: Dog Of Two Head; 

1972: Piledriver; 

1973: Hello!; 

1974: Quo; 

1975: On The Level; 

1976: Blue For You; 

1977: Live; Rockin’ All Over The World; 

1978: If You Can’t Stand The Heat; 

1979: Whatever You Want


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no