ANNONSE

SPORT & FRITID

Ut og telle sjøfugl

Tekst: Åshild Skadberg

Publisert: 29.03.2014

FUGLETELLERNE: Over hele Norge telles sjøfugler hver februar. ­Biologene Rune Aae (t.v.) og Jan Ingar Båtvik har i årevis hatt ­ansvaret for en av rutene i Østfold. (FOTO: Åshild Skadberg) 


Hver februar telles de norske sjøfuglene – fra Østfold til Varangerfjorden. På landsbasis havner nesten 30 ulike arter i fugletellernes skjemaer.

– Det er ikke akkurat en eksakt vitenskap, dette her, sier Jan ­Ingar Båtvik og følger en sol­belyst gråmåke med blikket. Var det kanskje den samme som fløy forbi her, motsatt vei, for noen minutter siden? Vil den i så fall bli telt to ganger? Eller tre, dersom den flyr videre inn i «territoriet» til en annen fugleteller, som også står klar med sitt skarpe blikk, sitt teleskop og sin beredvillige blyant?

Tellingens problem

– Vi teller den uansett, vi, fastslår biologene Rune Aae og Jan Ingar Båtvik, som hver vinter, en fast dag i februar, dekker området «Saltholmen i Råde til Øyenkilen i Fredrikstad» i den årlige norske vinterfugltellingen.

Vissheten om at samme fugl iblant blir telt flere ganger, er ikke så enerverende. Det som derimot kan plage en landfast vinterfuglteller, er dette scenariet, som gjentar seg gang på gang under vår telling fra Saltholmen til Øyenkilen:

Et skjær. Silhuetten av en skarv med utspente vinger. ­Bølgene som slår mot sørspissen av skjæret, der skarvens svømmeføtter har klort seg fast til det glatte svaberget. Vingene som ­blafrer som svarte seil. Denne ene forblåste fuglen, det nesten ensomme skjæret, det burde i prinsippet være et både vakkert og håndterbart syn, og fugle­telleren noterer samvittighetsfullt: 1 mellomskarv.

– Det er bare det at vi ikke aner hva som befinner seg på bak­siden av skjæret. Der kan det sitte fem skarver til. Eller ti. ­Kanskje sammen med noen ­ender. Det får vi aldri vite.

Rune Aae ser strengt på skjæret, men ingen fugleflokk løfter seg. Den ferdig telte mellomskarven står fortsatt alene til tørk i sørvesten da vi setter oss inn i ­bilen og kjører videre til neste stasjon på telleruta, Lervik i Onsøy.

– Er det én art dere har skikkelig lyst til å se i dag?

– Havørn! Rune og Jan Ingar svarer i kor, men rister også ­synkront på hodene, for havørn må man til Øra utenfor ­Fredrikstad for å se, og der er det noen andre som teller.

Teller på dugnad

NINA (Norsk institutt for naturforskning) betaler NOF (Norsk Ornitologisk Forening) for tellejobben. Frivillige telle­mannskaper i NOF – som Rune og Ingar, begge biologer – tar ­tellingen som en dugnadsjobb. Hele Norges kyst er stykket opp i telleruter, men det er bare ti av dem som telles årlig. Tellerne sender resultatene inn til NINA, som legger sammen og analyserer og lager rapporter.

Derfor vet vi for eksempel: Mellomskarven, en underart av storskarv, er på frammarsj fra Rogaland til Østfold. Mens måkene i Norge – bortsett fra trekkfuglen sildemåke i sør – er i ­dramatisk tilbakegang.

Fem hegrer

Dagens fugletelling i Råde og Fredrikstad begynner som en fantastisk opplevelse både vær- og fuglemessig.

– Aldri før har vi hatt så fint vær på en telling, sier Jan Ingar og myser mot morgensola som forgyller svartbaker og gråmåker mot en knallblå bakgrunn, og – «noterer du, Rune?» – der er det jommen noen fiskemåker også.

– Den isfrie vinteren gjør at vi ser mye mer fugl enn normalt, forklarer Rune.

– Ja, dette var riktig så lukrativt, istemmer Jan Ingar og noterer seg for en mulig gråstrupedykker, som noen minutter senere – etter finstudering av bildene – må nedgraderes til en mer ordinær toppdykker.

Fuglene oppholder seg der de kan finne mat, og ville i en ­kaldere vinter, med islagt kystvann, vært lenger ute til havs eller i sørligere trakter. Samtidig er noen av fuglene i dag så nær land, bortgjemt i strandlinjens uoversiktlige landskap, at de unnslipper tellerne. Men fem hegrer, som står langbeinte på en grunne i Lervik, innhentes av Ingars blyant.

Noen tapt, noen vunnet, og Rune og Jan Ingar gjentar at en fugletelling aldri kan bli nøyaktig.

– Vær og vind og tilfeldig­heter påvirker. Men over tid gir tel­lingene oss en pekepinn om hvordan det går med de ulike artene.

Havørnløse

Vi parkerer i vakre Engelsviken, der fiskemottaket øver en magisk tiltrekning på sulten sjøfugl. Havskodda har kommet ­krypende, måkene sirkler skrikende rundt i det hvite. Jan Ingar teller til 66 og hutrer.

På siste stoppested, i Øyen­kilen, pisker kalde regndråper mot kinnene. Ærfuglene som svømmer ufortrødent rundt seg selv i den grågrønne, bølge­krusede sjøen, skulle bare vite: Her står vi, med fingrer som ispinner, og teller dem.

Så vender vi hjemover, i varm bil, med termoskaffe, havørnløse.

– Det visste vi på forhånd. Men den kommer! Det er stadig flere havørner ved Vänern og Vättern. Ungfuglene må ha et sted å gjøre av seg, og her er det mat til dem. Om få år teller vi havørn, som riktignok ikke er noen klassisk sjøfugl, på denne ruta.

Sjøfugl i Norge

• Sjøfugler lever av og ved sjøen størstedelen av året – enten bare ved saltvann, eller både ved saltvann og ferskvann.

• Noen er overflate­beitende (som måker), andre ­dykkende (som skarv, ­dykkere og ærfugl).

• Noen er kystbundne, andre trives langt ute til havs. Mange av de sistnevnte er bare ved kysten når de hekker (som mange alkefugler, havsule, havsvale, lirer og havhester).

• I underkant av 30 arter sjøfugl overvintrer i Norge, og et flertall av dem ­hekker her også.

• Cirka 6 millioner par med sjøfugl hekker i norske ansvarsområder, noe som tilsvarer 23 prosent av de nordøstatlantiske sjøfuglbestandene.

• Sjøfuglbestandene svinger med tilgangen på mat. Overfiske gjør at alke­fugler, måker og terner sliter med å nok mat til ­ungene, og er i tilbakegang. Mens andre arter, som mellomskarv og havsule, er i framgang.

• Marin forsøpling er et stort problem for sjøfugl. Ifølge WWF tar marin forsøpling livet av cirka 1 million sjøfugl årlig.

(Kilder: Miljødirektoratet, WWF, førstelektor Jan Ingar Båtvik ved Høgskolen i Østfold)


Fugletellernes fangst

• Dette ble resultatet etter én dags fugletelling fra Salt­holmen i Råde til Øyenkilen i Fredrikstad: 87 mellomskarv ­(en underart av storskarv), 5 gråhegrer, 8 knoppsvaner, 
51 stokkender, 178 ærfugler, 2 svartender, 1 sjøorre, 
122 kvinender, 1 havelle, 24 silender, 8 laksender, 27 fiskemåker, 258 gråmåker, 35 svartbak, 10 toppdykkere.

• Tall fra ti ruter langs kysten blir samlet inn av Norsk institutt for naturforskning (NINA), som utgir en årlig rapport om den norske sjøfuglbestanden.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no