ANNONSE

KULTUR

Klappjakt på skurken

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen



Publisert: 12.04.2014

RADIOSKURK: Nordmenn ble allerede i 1962 kjent med gangsteren Dickie Dick Dickens via radiohørespill på NRK. Her spiller Johannes Joner hovedrollefiguren, mens Monica Hjelle er Effie Marconi, Dickens kone, i en oppsetning på Oslo Nye Teater i 2011. (FOTO: Berit Roald / NTB scanpix)


De er forsmådde, sjalu, gale, maktsyke, hevnlystne og pengegriske mordere med hemmeligheter å skjule. Uten dem hadde påsken vært kjedeligere.

Heltene får mye og velfortjent oppmerksomhet. Krimsjangeren hadde imidlertid ikke hatt så mye å fare med uten de kriminelle.

Skurkene sørger kanskje i enda større grad enn heltene for at handlingen drives framover og spenningen holdes oppe. Heldigvis blir de fleste tatt til slutt, men ikke før de har underholdt oss gjennom en lang og nervepirrende historie.

Ikke bare svart og hvitt

– Før var de gjerne uforbederlige prototyper på skurker – én gang skurk, alltid skurk – à la Dickie Dick Dickens. Heltene var derimot ofte plettfrie personer, som Miss Marple og Hercule Poirot. Men det er ikke lenger så svart-hvitt som det var i krimsjangerens tidlige fase, sier Else Barratt-Due, instruktør, dramaturg og produsent i NRK Radioteatret.

Hun er også juryleder for Riverton­prisen, den høythengende og norske utmerkelsen som årlig tildeles en forfatter av et krimeventyr. Hun leser med andre ord mye norsk krim.

– Mange av dagens helter er egentlig antihelter. Ett eksempel er Jo Nesbøs Harry Hole, som opererer på begge sider av loven. Kjeltringer og mordere i nåtidens krimbøker er som regel vanlige mennesker som av ulike årsaker har gått over en hårfin grense. Slik gjenspeiler ny krim i større grad enn klassisk krim samfunnet vi lever i, noe som gjør det lettere å identifisere seg med skurken, mener Barratt-Due.

Skurkens motiver dreier seg i dag fortsatt ofte om profitt, men fortellingene har helst et samfunnskritisk søkelys. Noen eksempler er Tom Kristensens «Profitøren», om norske krigsprofitører; Sidsel Dalens «21 dager», om korrupsjon i norsk oljebransje; Jens Lapidus bøker om hvitvasking i den svenske underverdenen; og Asle ­Skredderbergets to bøker med Økokrim-etterforskeren Milo Cavalli i hovedrollen.

De gale seriemorderne

Penger og hemmeligheter er naturlige gjennomgangstemaer i krimsjangeren. De fleste skurker har tross alt noe viktig å skjule, fastslår Else Barratt-Due.

– I krimlitteraturen finnes det haugevis av eksempler på at skurken har tatt livet av én eller flere personer som også kjente til hemmeligheten. De må rett og slett ryddes av veien. Uten at jeg avslører for mye: Dette er ­sentralt i fjorårets «Den siste pile­grimen», skrevet av Gard Sveen, sier hun.

Hevn og ønske om makt er også typiske motiver i krim­sjangeren. Det samme gjelder sjalusi og andre psykologiske grunner til at noen dreper. Men serie­morderne har fått litt for stor plass i nordisk krim­litteratur, synes Barratt-Due.

– Jeg har vanskelig for å identifisere meg med et samfunn der seriemordere opererer. Det mellom­menneskelige har dessuten lett for å bli borte i slike seriemorder­univers. Og forklaringen blir ofte at de tar liv bare fordi de er psykopater. Da vil jeg heller lese krim som har samfunns­kritiske elementer vi kan kjenne oss igjen i her i ­Norge. Men for all del, det er skrevet gode krimbøker om seriemordere også, sier hun.

Hun mener det står veldig godt til med norsk krim, og at både helter og banditter får utfolde seg i rikt monn. Men det er én forbrytertype hun savner.

– Det er ennå ingen som har gitt karakter til en Robin Hood-aktig helteskurk, en som er kjeltring i det godes favør. Det hadde det vært morsomt å lese om.

Fire skurke­typer

1. Den kriminelle mester­hjernen. Den mest kjente er professor James Moriarty, omtalt som «krimmens Napoleon», som har sentrale roller i to av Sir Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes. Filmer og TV-serier om superdetektiv Holmes har imidlertid gjort Moriarty til en enda større superskurk enn det han var i bøkene.

2. Den ukjente morderen. Det kan være en stor overraskelse hvem ­morderen er, men vedkommende kan være raskt glemt. Hvem husker at det var dommeren – av Agatha Christie navngitt Lawrence John Wargrave – som var morderen på øya der handlingen i «And then there were none» utspiller seg?

3. Den forskrudde. Skurkene kan være gale, men ha svært viktige roller. Slik er det med den kannibalske seriemorderen Hannibal Lecter i bøkene til Thomas Harris. I samme sjanger havner Patrick Batemen i «American ­Psycho» av Bret Easton Ellis.

4. Den sofistikerte sjarmøren. Mange skurker kan skru på sjarmen. Det gjør blant andre Tom Ripley i Patricia Highsmiths krimromaner, samt Dickie Dick Dickens, hørespillfavoritten skrevet av ekteparet Rolf og Alexandra Becker. Eller Don Juan, for eksempel i Tirso de Molinas bok fra 1630.


Krimmens undersjangere

• «Whodunnit»: Mord er begått, men av hvem? Detektiven avslører.

• «Howcatchem»: Vi vet hvem skurkene er, men hvordan skal heltene få has på dem?

• «Hardkokt krim»: Inneholder sterke skildringer av sex og vold, og organisert ­kriminalitet er ofte en sentral del av historien.

• «Politiprosedyren»: Detektiven jobber i politiet, og politiets etterforskningsmetoder blir ofte overbevisende beskrevet.

• «Rettsthriller»: Rettssystemet er rammen, hovedpersonene er ofte advokater og klienter som skal bevise uskyld eller avdekke korrupsjon på høyt nivå.

• «Spionkrim»: Hovedpersonene er spioner, som i mange tilfeller jobber for et etterretningsbyrå.

• «Skurkehistorier»: Inneholder som regel ran eller svindel, men vi ser det fra skurkenes side – og vi heier ofte på kjeltringene. Kalles «caper stories» på engelsk.

• «Psykologiske thrillere»: Inneholder ofte horror, mystikk og ­grusomme handlinger, og gale gjerningsmenn har en viktig rolle.

• «Krimparodier»: Satiriske og ironiske imitasjoner av ulike krimsjangere.

Kilde: Wikipedia


Påskekrim på ­radio og TV

• NRK Radioteatret sender i år en hørespillversjon av Raymond Chandlers «Det lange farvel». Philip Marlowe, som er en drukkenbolt av en detektiv, har hovedrollen. Lasse Kolsrud spiller Marlowe, mens Ane Dahl Torp og Andrea Bræin Hovig også medvirker. Sendes i fire episoder fra skjærtorsdag 17. april.

• NRK TV har hentet inn BBC-serien «Hinterland», som utspiller seg i Wales. Politietterforskeren Tom Mathias (spilt av Richard Harrington) må oppklare flere drap. Dette er den første dramaserien fra BBC der det snakkes både engelsk og walisisk. Sendes 11., 13., 15. og 16. april.

• NRK viser også de ­aller siste episodene av ­«Poirot» med David Suchet i rollen som Agatha ­Christies belgiske mesterdetektiv. Episodene, som ble spilt inn i fjor, sendes fire kvelder på rad fra skjærtorsdag.

• TV 2 sender den britiske BBC-serien «Mayday», som utspiller seg i en ­mystisk og hedensk småby i England. Sophie Okonedo, kjent fra filmen «Hotel Rwanda», har en sentral rolle. De fem ­episodene sendes hver dag fra ­mandag 14. april.

• TV 2 har dessuten en norsk og humoristisk krimserie på programmet i påsken. John Brungot og Morten Ramm oppklarer mord på Bergensbanen i «Toget – på sporet av en morder». Seks korte ­episoder sendes fra 14. april til og med langfredag. 



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no