ANNONSE

KULTUR

The Rolling Stones

Tekst: Kunnskaps­forlagets Store 
Rock- og Pop-leksikon, 
ved hovedredaktør Jon Vidar Bergan



Publisert: 12.04.2014

Den engelske rockegruppen The Rolling Stones ble dannet i 1962 av Mick Jagger, Keith Richards og Brian Jones. Gruppens manager, Andrew Loog Oldham, forsto tidlig at det var smartere å lage en motpol enn en kopi, og var ansvarlig for deres image som et rufsete svar på The Beatles. The Rolling Stones har fra 1963 vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken, og da The Beatles ble oppløst i 1970, var det få som motsa dem når de kalte seg «The Greatest Rock and Roll Band in the World».

I 1970 var det premiere på filmene Performance og Ned Kelly, der Mick Jagger hadde ledende roller. Førstnevnte ga ham en liten solohit i USA med «Memo From Turner». Da bandets kontrakt med Decca løp ut, opprettet de sitt eget plateselskap, Rolling Stones Records, og ansatte Prince Rupert Loewenstein som sin finansrådgiver. Det nyopprettede selskapet fikk en lett gjenkjennelig tunge som sitt emblem – en tunge som ble designet av kunstneren John Pasche, og som var inspirert av den hinduistiske guden Kali (og altså ikke Jaggers munn, selv om mange trodde det).

Villaen i Main Street, Villefranche

Den første utgivelsen på eget selskap var singlen «Brown Sugar» (nr 2 i UK, 1 i USA), etterfulgt av albumet Sticky Fingers, som hadde et iøynefallende glidelås-omslag ved kunstneren Andy Warhol. Albumet inneholdt «Wild Horses» som nådde Topp 30 i USA. Etter en kort turné våren 1971 flyttet hele Rolling Stones til Frankrike av skattemessige grunner. I landsbyen Villefranche like ved Nice innstallerte de et kjellerstudio i villaen som Keith Richards leide, og spilte inn mesterverket Exile On Main Street. En rekke kjente musikere stakk innom villaen Nellcôte mens opptakene pågikk, blant dem Gram Parsons som hadde stor påvirkning på Richards både personlig og musikalsk. Exile On Main Street ble bandets første dobbeltalbum, med hits som «Tumbling Dice» (nr 5 i UK, 7 i USA) og «Happy» (nr 22 i USA), sistnevnte sunget av Keith.

Exit Mick Taylor – kanskje

den beste gitaristen de har hatt

I årene 1968–72 levde Rolling Stones opp til benevnelsen «verdens største rockeband», til tross for Keith Richards’ langvarige heroinmisbruk og stadige problemer med politi og myndigheter. Slitasjen var merkbar på Goats Head Soup fra 1973, der den harde rocken var tonet ned til fordel for sofistikert pop. Den romantiske balladen «Angie» ble en ny listetopper i USA (nr 5 i UK), men de tre neste singlene stoppet på Topp 20 der: «Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker)», «It’s Only Rock’n Roll (But I Like It)» og «Ain’t Too Proud To Beg» (den gamle Temptations-hiten). Stadig flere mente at Stones nå nærmet seg slutten, blant dem var en sliten Mick Taylor som overraskende leverte sin avskjed i desember 1974. Han har siden hatt en noe brokete karriere, med sporadiske plater av svært varierende kvalitet. Det beste han har gjort etter Stones, var da han spilte med Bob Dylan i 1983–84 (opptak kan høres på albumene Infidels og Real Live).

Inn med Keith sin ­
«soul-mate» – 
Ronny Wood fra Faces

Våren 1975 kombinerte Stones innspillingen av et nytt album (Black And Blue) og utprøvingen av en ny gitarist. Pressen spekulerte voldsomt i hvem som skulle overta plassen etter Taylor, og blant de heteste navnene var Jeff Beck (som deltok på en innspilling som siden havnet på Tattoo You) og Rory Gallagher (som snudde etter et par timer). Til slutt sto valget mellom to amerikanere: Harvey Mandel (eks Canned Heat) og studiogitaristen Wayne Perkins. Sistnevnte hadde så godt som fått jobben da Ron Wood (f. Ronald David Wood, 1. juni 1947, London) sa seg villig til å delta på USA-turneen 1975, mot at han kunne vende tilbake til Faces etterpå. Dette ga Rod Stewart den unnskyldningen han trengte til å forlate Faces ved årets slutt, og dermed var Wood fri til å bli medlem av Stones. Noe han ble offisielt i desember 1975.

Den blinde piken backstage

De eneste utgivelsene i 1975 var en samling outtakes fra 60-tallet (Metamorphosis) og samleplaten Made In The Shade – et rent salgsprodukt i anledning USA-turneen samme år. I 1976 var Stones tilbake med albumet Black And Blue og hiten «Fool To Cry» (Topp 10 i UK og USA) – en ny ballade som appellerte til alle som likte «Angie». Wood hadde bare så vidt rukket å gi bandet en ny giv da Richards ble arrestert i Toronto i mars 1977 med nok heroin i bagasjen til å bli sendt bak murene på livstid. Han ble reddet av en blind pike (eller en smart politiker, alt ettersom hvilken versjon man vil tro på), appellerte til domstolen, hvorpå Richards ble dømt til å gjennomgå en avvenningskur og holde en konsert til inntekt for blinde barn i Canada.

Some Girls med 
«ulovlige» kjendiser

Midt i denne mest turbulente av alle perioder i Stones-karrieren rakk bandet å gi ut det doble livealbumet Love You Live og det som regnes for å være det siste klassiske albumet fra dem, Some Girls. Tre av de fire platesidene på Love You Live ble tatt opp på Europa-turneen i 1976, den fjerde på den lille klubben El Mocambo i Toronto. Some Girls viste Stones på sitt råeste, klart inspirert og provosert av pønk og nyveiv. Førstesinglen, discolåta «Miss You», ble gruppens siste listetopper i USA (nr 3 i UK), mens «Beast Of Burden» gikk opp til 8. plass der og «Shattered» stoppet på nr 31. Hjemme i England ble «Respectable» sendt ut på single (nr 23). Peter Corristons omslag sørget for at Stones nesten havnet i rettsalen igjen: Det viste hodene til kjente skuespillere som Marilyn Monroe, Raquel Welch, Brigitte Bardot og Lucille Ball. Ingen av dem var blitt forespurt, og trusler om rettssak førte til at albumet måtte sendes ut på nytt, uten bilde av Ball og Welch.

Så kom 1980-tallet, 90-tallet, 00-tallet og nå er vi 2014. De spiller ennå – bl.a. på ­Telenor Arena i Oslo, mandag 26. mai. Vi sees!

Dette var en verdig avslutning på de fargerike 1970-årene.

Neste gang: 
Tidenes album – topp 100.

THe Rolling Stones

Album

1970: Get Yer Ya-Ya’s Out! (live); 

1971: Sticky Fingers; 

1972: Exile On Main Street; 

1973: Goats Head Soup; 

1974: It’s Only Rock ‘N Roll; 

1976: Black And Blue; 

1977: Love You Live; 

1978: Some Girls


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no