ANNONSE

Kunstens verden

Vasilij Kandinskij

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 15.02.2014

Komposisjon VII, 1913


Vasilij Vasiljevitsj ­Kandinskij (født 16. desember 1866 i Moskva, død 13. desember 1944 i Neuilly-sur-Seine) var en russiskfødt fransk kunstner og kunstteoretiker. Han regnes som en av 1900-tallets viktigste kunstnere, og den første billedkunstner som produserte et rent abstrakt maleri.

Kandinskij studerte først juss 1886–92 og kunne fått en glimrende akademisk karriere, men brøt av i 1896 og dro til München i Tyskland. Han gikk på Anton Azbés skole og på Kunstakademiet hos Franz von Stuck. I 1901 var han medstifter av kunstnergruppen Phalanx og fungerte også som lærer. Der møtte han Gabriele Münter, som han levde sammen med til 1916.

«Abstrakte landskaper»

Kandinskij arbeidet mest med land­skaper, men han malte også bilder i tilnærmet jugendstil med russisk folklore og eventyr som bakgrunn. 1906–07 bodde han i Sèvres i Frankrike og ble kjent med den franske fauvismen. Da han var tilbake i München, flyttet han og noen venner til landsbyen Murnau 1908–09. Han skapte på den tiden en ny billedform – fargemusikalske harmonier som han bare kalte impresjoner eller komposi­sjoner. Landskapene gikk i denne perioden over i rene abstraksjoner. Dette førte med seg at han brøt med Neue Künstlervereinigung, som han selv var med på å stifte i 1909. I stedet slo han seg sammen med Franz Marc, og de ble kjent som kunstgruppen Der Blaue Reiter.

Ny åndelig tidsepoke

I boken Über das Geistige in der Kunst (Om det åndelige i kunsten) fra 1912 formulerer Kandinskij prinsippene for den gjenstandsløse kunst. Han hevder kunstnerens rett til suverent å sette seg ut over den konkrete virkelighet, og han tror på en ny og åndelig tidsepoke. I annen del av boken forklarer han sin harmonilære om farge og form, klart i gjeld til Goethes fargelære når det gjaldt fargenes psykologiske virkning. Samme år trådte han i kontakt med Der Sturm-gruppen i Berlin.

Suksess i Russland

Som utlending måtte Kandinskij forlate Tyskland ved utbruddet av den første verdenskrig, og i 1914–21 oppholdt han seg i Russland. Her spilte han en ledende rolle i det nye kunstliv, ble professor og grunnla 30 museer. Han giftet seg med den unge Nina Andrejevskaja i 1916. Så kom han etter hvert i konflikt med ­sovjetenes offisielle kunstsyn og returnerte til Tyskland i 1921.

Etter den første verdenskrig ble bildene hans mer geometriserte og kan virke som splintrede krystaller i sterke farger mot ensfarget, ofte nøytral bakgrunn. Denne fasen skyldes hans kontakt med konstruktivismen.

Maleforbud i Tyskland

Etter et kort stopp i Berlin ble han ­engasjert av Bauhaus-skolen fra 1922 og frem til den ble stengt av nazistene i 1933. En av hans kolleger var Paul Klee.

Kandinskij var i 1924 med på å danne gruppen Die Blauen Vier. Han skrev ­boken Punkt und Linie zur Fläche (1926) om bildets formoppbygging. Han ble regnet til «de entartete» (som bedrev utartet, degenerert kunst) og fikk maleforbud ca. 1934.

Kandinskij flyttet da videre til ­Frankrike og levde resten av livet der. Han ble fransk statsborger i 1939.

Inspirert av Miró

Etter forbindelsen med Bauhaus ble hans maleri mer rytmisk betont, og de kaleido­skopiske former underordnet i større komposisjoner. I 1930-årene mottok han impulser fra den spanske surrealistiske maleren Joan Miró, og med amøber, mikrober og andre organismer fra en mikroskopisk verden synes hans arbeider å nærme seg virkeligheten igjen, om enn en hittil ukjent.

Abstrakt ekspresjonisme

Kandinskij har hatt stor betydning som kunstteoretisk forfatter og inspirasjons­kilde for det abstrakte maleri. Han regnes derfor som en av de viktigste pionerene innen den abstrakte kunsten, sammen med Piet Mondrian og Kasimir Malevitsj. Kandinskijs kunst har fått betegnelsen konstruktivisme og abstrakt ­ekspresjonisme, og han har hatt stor betydning for senere modernistiske kunstnere både i Europa og USA.

Neste gang: Franz Marc

På slutten av 1800-tallet og inn i neste århundre dukket det opp 
flere stilretninger innenfor moderne kunst. Mange av disse ­eksisterte samtidig, og er vanskelig å skille fra hverandre.

Impresjonistene (1870 – 1900) brøt først og fremst med sin tids normer og regler for hvordan virkeligheten skulle avbildes. Kunstnerne søkte å gjengi øyeblikksstemninger i en vibrerende, fargefylt atmosfære med damp, dirrende sollys og tåke. For å få dette til måtte de stå ute og male. Viktige impresjonistiske malere – etter for­løperen Édouard ­Manet – var: Claude Monet • Pierre-Auguste Renoir • Edgar Degas • Camille Pissarro •Alfred Sisley • Berthe Morisot. 

Postimpresjonistene (1890–1910) videreførte og fornektet impresjonismens ideer. De fortsatte å bruke sterke og klare farger i avbildningen av naturen, men vektla i større grad følelser og personlig uttrykk i tilnærmingen. Viktige postimpresjonistiske malere var: Pierre Bonnard • Paul Cézanne • Paul Gauguin • Henri Rousseau • Georges Seurat • Henri de Toulouse-Lautrec • Vincent van Gogh.

Alle disse kunstnerne er tidligere presentert i Lokalavisen – bare gå inn på nettet.

Ekspresjonistene (1900–1940) gav uttrykk for sine indre følelser gjennom en subjektiv, overdrevet og forvridd fremstilling av den ytre verden – med sterke farger og et pågående, nesten aggresivt uttrykk. Viktige ekspresjonistiske malere var: Edvard Munch • Vasilij Kandinskij • Franz Marc • Ernst Ludwig ­Kirchner • Rolf Nesch • Emil Nolde • Chaim Soutine


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no