ANNONSE

HELSE & LIVSSTIL

Nå teller sekundene - også ved hjerneslag

Kilde: Norsk Helseinformatikk

Foto: Colourbox


Publisert: 15.02.2014

Det er mange årsaker til at vi rammes av slag, men det er svært viktig å komme raskt til sykehuset.

For 25 år siden trodde folk han var sprø da han «tvang» slagpasienter opp og i aktivitet innen 24 timer. I dag har dette arbeidet ført til at tusenvis av liv er reddet, og omsider egne nasjonale retningslinjer for behandling av hjerneslag.

Hjerneslag er den 3. hyppigste dødsårsaken i Norge og den vanligste årsaken til alvorlig funksjons­hemning.

I april 2010 ble nasjonale retnings­linjer for behandling og rehabilitering ved hjerneslag ­publisert for første gang.

Store endringer har skjedd i behandling og rehabilitering av hjerneslag de siste ti-årene. En av de mest sentrale personene i den forbindelse er Bent Indredavik, som er leder av redaksjons­komiteen for disse retningslinjene. Han er professor og avdelingsoverlege ved Slagenheten på St. Olavs Hospital – den slagenheten i verden som først klarte å vise at en slik enhet kunne redde liv og bedre funksjon, både på kort og på lang sikt.

Verdens Helseorganisasjon har blant annet brukt slag­enheten Indredavik har bygd opp i Trondheim som modell for sine retningslinjer for behandling av slagpasienter. At det nå finnes egne nasjonale retningslinjer for slagbehandling, er viktig for å sikre alle like god behandling.

Kunnskap gjennom forskning

– Dette betyr at vi nå har en ­standard for hele Norge. I mangel på dette har vi tidligere sett litt ulik praksis ved behandling av hjerneslag.

Retningslinjene bygger på forsknings­basert kunnskap, mens vi tidligere har sett at ­tradisjon og til dels dårlig begrunnede oppfatninger har hatt en betydelig innvirkning på behandlings­metoder.

Helsedirektoratet ønsker nå å vise til god praksis. Avviker du fra retningslinjene, må du oppgi årsaken til at du gjør det. Ved å følge disse retningslinjene kan skadevirkningene ved hjerneslag reduseres, sier Indredavik.

Skal behandles i en slagenhet

Et av hovedpunktene som er nedfelt i retningslinjene, er at alle som har hatt et slag, skal inn på en slagenhet.

Det er ikke mange år siden et fåtall av sykehus hadde egne slagenheter, og de fleste slag­pasienter ble innlagt ved vanlige sengeposter i medisinske avdelinger. I dag har 43 av 53 norske sykehus som behandler akutte slag, en egen slagenhet.

– Alle lokale sykehus har mulig­het til å opprette gode slag­enheter hvis de prioriterer det. Sykehus uten slagenhet bør ikke behandle akutt hjerneslag. Dette er det elementet som er viktigst for å unngå konsekvensene av et alvorlig slag – død eller ­alvorlig funksjonshemning, sier ­Indredavik.

De første timene betyr alt

Fra å være en ikke-hastesak, er hjerneslag nå en hastesak, der de som rammes skal legges inn på sykehus så raskt som mulig.

– Det er bare i de første seks timene etter at slaget har oppstått, vi kan begrense størrelsen på hjerneskaden. Alt som skjer etter dette, er reparasjon. Vi kan ­reparere veldig mye, men det beste er selvsagt om det er minst mulig å reparere.

Alle som kan behandles innen seks timer, skal ha såkalt rød respons. Det vil si at det brukes ambulanse med blålys, eller ­helikopter, for å få pasienten til sykehuset så raskt som mulig, sier Indredavik.

Kommer for sent til å få optimal behandling

Blodproppoppløsende behandling er det som gis til de som kommer raskt til behandling. Dette kan begrense skade­omfanget. Likevel er det bare ca. fem prosent som får dette ved hjerneslag.

– De fleste kommer for sent til å få blodproppoppløsende behandling. Per i dag har vi et tidsvindu på tre timer. Dette vil snart bli utvidet til 4.5 timer, men veldig mange kommer inn på syke­huset etter at det har gått mer enn 4-5 timer fra slaget oppsto. Da har vi ikke lov til å gi denne behandlingen lenger. Den virker dårligere, og det kan oppstå flere komplikasjoner.

Ved Slagenheten på St.Olavs Hospital, kommer 10 prosent inn raskt nok til å få slik behandling. På Haukeland fanger de opp 12 prosent. På landsbasis er det fem prosent.

Det første målet nå er at 10 prosent av alle som rammes av slag, skal komme inn raskt nok til å få blodproppoppløsende ­behandling, sier Indredavik.

Vil ikke bry legen unødig

Han forteller om to studenter som har gjort en hovedfags­oppgave om tidsforsinkelse før innleggelse. Resultatene de fant, var at en av de viktigste ­grunnene til at mange pasienter kommer for sent til behandling, er at de velger å se an symptomene. At de er engstelige for å bry legen unødig.

Helsetjenesten har også bidratt til forsinkelser. Pasienter som ringer til fastlegen sin og ber om råd, kan få beskjed om å komme til time på slutten av ­dagen. I mellomtiden forsvinner de ­viktige timene.

Dette er forvarslene

Får du symptomer på hjerneslag, skal du ringe 113.

En forkortelse og huskeregel for de typiske symptomene ved hjerneslag er FAST. Her står F for fjes (ansiktslammelse), A for arm (lammelser i arm), S for språk (om det du sier ikke lenger er fornuftig eller sammen­hengende) og T for tale (lammelser i stemmemuskulatur som fører til at du snakker utydelig eller ­uforståelig). – Får du plutselig ett eller flere av disse symptomene, er det sannsynligvis et hjerneslag.

Disse fire symptomene fanger opp 85 prosent av de som får slag. Disse symptomene er det lett å spørre etter på telefonen, man kan gjøre telefon­diagnostikk. Det kan korte ned tiden det tar før en som har et slag, får ­behandling.

En av årsakene til at en høyere andel av våre pasienter får blodpropp­oppløsende behandling, er at vi har trent sykepleierne som tar imot telefon­henvendelser på akuttmottaket, i å spørre etter FAST-symptomer, sier ­Indredavik.

Symptomene forsvinner – et alvorlig varselsignal

Noen ganger kan man få FAST-symptomer, men oppleve at symptomene går over etter noen minutter. At symptomene forsvinner, betyr ikke at du skal unnlate å kontakte sykehus eller lege.

– Dersom symptomene går over før du rekker å henvende deg til sykehuset, er dette TIA – hjernedrypp. Da skal lege eller legevakt se til pasienten samme dag. Det er fordi noen av disse har høy ­risiko for å få et stort hjerneslag i løpet av de nærmeste dagene. De med høyest risiko skal legges inn raskt. De med mindre risiko kan utredes på poliklinikk eller som dagpasient.

Hjernedrypp er et alvorlig varsel­signal. Omlag 10 prosent av de som får et drypp, får et hjerneslag i løpet av de neste to dagene, sier Indredavik.

Oppsiktsvekkende resultater

Da Indredavik var nyutdannet lege på begynnelsen av 1980-­tallet, var vanlig slag­behandling at slagpasienter måtte ligge rolig i sengen og hvile. Deretter skulle man se an tilstanden. Dersom de kom seg litt, ble opptrening vurdert etter 2-4 uker. Tanken var at det ikke var mulig å påvirke slaget.

Indredavik ville utfordre denne oppfatningen og gjennomførte i 1986 til 1989 sin første slagenhets­studie som valgte en helt annerledes og aktiv innfallsvinkel.

Resultatene som ble publisert i 1991 var oppsiktsvekkende. – Vi klarte å vise at behandling i slag­enhet med fokus på å få pasienten opp og i aktivitet innen 24 timer etter slaget, har veldig stor betydning for utfallet. Hjernen klarer lettest å lære nye måter å gjøre en oppgave på, dersom opptreningen startes innen 1-2 døgn.

I tillegg reduseres risikoen for liggesår, feilstillinger, blodpropp i leggen, lungebetennelser, og muskelsvekkelse. Sengeleie kan gi en rekke uheldige utfall.

Den tidlige mobiliseringen var det viktigste tiltaket for å redusere dødsfall og alvorlige funksjons­hemninger ved slag til det halve.

Nå er det gjennomført over 30 studier fra slagenheter i ulike land, og de har alle kommet frem til de samme konklusjonene som vi gjorde, sier Indredavik.

Hvordan meste dagliglivets utfordringer?

Et opphold på slagenheten i et sykehus varer vanligvis i 1-2 uker. Deretter skal slagpasienten mestre livet videre på egen hånd.

Retningslinjene anbefaler ­«tidlig støttet utskrivning», noe som krever god samhandling mellom ­spesialisthelsetjenesten (sykehuset) og kommunehelse­tjenesten.

– Før pasienten skrives ut, følger et team fra sykehuset ­pasienten hjem for å finne ut hva pasienten må mestre der. Hvilke utfordringer er det pasienten møter i dagliglivet? Er det å knappe igjen knapper på skjortene? Er det et trangt bad? Er det trappen opp til andre etasje, eller høye dørstokker? Dersom det er trygt for pasienten å dra hjem, skrives pasienten hjem.

Deretter trenes pasienten hjemme, og der trenes det nettopp på å møte de utfordringene hver enkelt har. Det kan være å gå i trapper, komme seg inn på badet, eller gå til butikken. Noen får tilbud om å trene på en rehabiliterings­avdeling f.eks. tre dager i uken, mens resten av treningen foregår hjemme.

Å trene i sitt eget hjem gir en veldig stor treningseffekt. Trening er mest effektivt når du trener på det du skal gjøre, og der du skal gjøre det, sier Indredavik. 20 prosent av de som rammes av slag, trenger hjelp på døgnbasis i ettertid, men for 60 prosent er trening hjemme det som gir best resultat.

Forskning Indredavik og hans medarbeidere har utført, viser at trening hjemme er den nest viktigste behandlingen, etter ­behandling på slagenhet.

Dødelighet redusert med 50%

– Dette eksemplet på samhandling mellom spesialist­helsetjeneste og kommune­helsetjeneste er det best dokumenterte eksemplet på samhandling som vi har.

Det finnes 11 studier på verdens­basis om dette, sier ­Indredavik. Også på dette området var Slagenheten ved St. Olavs Hospital pionerene som la veien for en behandlingsmetode som Verdens Helseorganisasjon nå ønsker at resten av verden skal følge.

Effekten av behandling som blir gitt på en slagenhet er ­formidabel når man sammen­ligner med behandlingen som ble gitt for 25 år siden. Det samlede resultatet av akutt behandling med ­trombolyse (blodproppoppløsende midler), slag­enhetsbehandling med fokus på tidlig mobilisering, og senere et team som også følger pasienten etter utskrivelse, er at 2700 flere slagrammede hvert år kan reise hjem og være selvhjulpne, ­istedenfor å være alvorlig funksjonshemmet.

Dødeligheten ved hjerneslag er redusert med omlag 50 prosent i denne perioden.

Kom deg ut av senga

– Det har tatt sin tid. Da vi startet med de første studiene, var det mange som var skeptiske. ­Særlig mange var skeptiske til at vi ­skulle plage så syke mennesker til å være i aktivitet.

Resultatene var oppsikts­vekkende, men det tok likevel ti år før behandlingsmetoden ble godt akseptert. Nå sier både ­Verdens helseorganisasjon og de nasjonale retningslinjene at det er denne modellen som skal ­følges i Europa.

Nå gjenstår det bare å få retnings­linjene fullt ut implementert. Slagenhets­behandling løser ikke problemene med bare piller eller en kniv, slik vi ofte er vant med i helse­tjenesten. Vi ­bruker også medisiner og ­kirurgi, men det viktigste i reparasjons­prosessen er å få ­pasientene ­tilbake i aktivitet – raskt. Da må du ha et ­personell som er så godt utdannet, at de tør å ta en syk ­pasient ut av senga. Vi har et postulat om at det farligste/verste stedet for en slag­pasient å være, er i senga. Alt annet er mindre farlig, sier ­Indredavik.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no