ANNONSE

VITENSKAP

Tause vitner

Tekst: Grethe Brandsøg



Publisert: 07.06.2014

RETTSMEDISIN: – Noe av det viktigste vi foretar oss er å lete etter en mulig dødsårsak og forsøke å beregne riktig dødstidspunkt, sier professor Torleiv Rognum, leder for avdeling for forskning og utvikling i retts­patologi og klinisk rettsmedisin ved Folkehelseinstituttet. (FOTO: Heiko Junge/NTB scanpix)


I krimlitteraturen sirkles de skyldige inn på mer eller mindre troverdig vis. I virkeligheten er laboratoriet åsted for mange dystre oppklaringer.

 

– Av og til overgår virkeligheten fiksjonen, sier krimforfatter ­Hanne Kristin Rohde. Hun har for tiden skrivepermisjon fra stillingen som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt.

– Men det finnes mange oppfinnsomme krimforfattere også. Og flere beskriver politiarbeid og etterforskning veldig troverdig – selv om det begås noen brølere her og der. I «Mørke hjerter» har jeg forsøkt å beskrive politiarbeid så virkelighetsnært som mulig. Det er kanskje ikke avgjørende for leseren, men det er viktig for meg! påpeker hun.

Ifølge Hanne Kristin Rohde er teknisk og taktisk etterforskning like viktig for å oppklare virkelighetens forbrytelser.

– Den tekniske utviklingen innen for eksempel rettsmedisin erstatter ikke den taktiske etterforskningen, og det er fremdeles samarbeidet mellom teknikk og taktikk som hovedsakelig gjør at man får domfelt forbrytere. Men den rettsmedisinske utviklingen gjør det nok i en del tilfeller enklere å få dømt personer som tidligere kanskje ville sluppet unna. Og motsatt – å beviselig utelukke uskyldige, poengterer hun.

 

Nattlig puslespill

Ved avdeling for rettspatologi og klinisk rettsmedisin, hos Folkehelseinstituttet i Oslo, undersøkes både levende og døde mennesker for å bidra til oppklaringen av alvorlige forbrytelser. Ved mistenkelige skader eller dødsfall leter rettsmedisinerne etter sannsynlig hendelsesforløp og biologiske spor som blod eller hår. Gjennom obduksjon av døde søker man å finne dødsårsak og ytterligere ledetråder til et mulig forløp.

– Det er mange biter som skal pusles sammen ved for eksempel drap eller mistenkelige dødsfall, sier Torleiv Rognum, professor i rettsmedisin og leder for avdeling for forskning og utvikling i rettspatologi og klinisk rettsmedisin, ved Folkehelseinstituttet.

Ofte starter det møysommelige puslespillet midt på natta eller i helgen.

– Det er jo da det skjer, forklarer rettsmedisineren.

– Vi blir kalt ut av politiet til et åsted, og her gir vi råd og ­sikrer spor. Noe av det viktigste vi foretar oss, er dessuten å lete etter en mulig dødsårsak og forsøke å ­beregne riktig dødstidspunkt, opplyser han.

 

Avgjørende tidspunkt

For å finne dødstidspunktet ­brukes temperaturmåling i inntil ett døgn etter døden at inn­treffer. Seinere baseres tidspunktet på forandringer i dødsstivhet og tegn til begynnende forråtnelse.

– Vi kan dessverre ikke si at ­offeret døde klokka fem over fire – sånn som i krimbøkene. Men ved å måle avdødes temperatur i forhold til omgivelses­temperaturen kan vi si når døden inntraff pluss-minus tre til fire timer. I tillegg har vi de senere årene tatt i bruk «hypoxantin-målinger», forteller Torleiv Rognum.

Hypoxantin er et kjemisk stoff i øyevæsken som øker nokså jevnt i de fire første dagene etter at ­døden har inntruffet.

– Hvis man bruker disse måle­metodene sammen, kan man fastsette dødstidspunktet til pluss-minus tre kvarter de første tolv ­timene. Deretter må man legge inn atskillig større slingringsmonn, opplyser Rognum, og tilføyer:

– Det er viktig å få tidspunktet så nøyaktig som mulig – det henger jo nøye sammen med alibiene til mulige gjerningsmenn. Dagens metoder gjør at vi nå har færre uskyldig dømte. En del dommer i eldre saker, som sakene mot Per Kristian Liland, Fritz Moen og muligens også mot Fredrik Fredrik Fasting Torgersen på 50-, 60- og 70-tallet, ville ikke forekommet i dag. I disse sakene var nemlig siktedes alibier viktige, og i hvert fall Liland og Moen ville dermed blitt utelukket med ­dagens metoder for fastsettelse av dødstidspunkt.

 

Virtuell obduksjon

Både dødstidspunkt og dødsårsak er viktig for oppklaringen av kriminelle handlinger. Etter åstedsundersøkelsene blir derfor avdøde fraktet til obduksjon hvor man sikrer materiale til mikroskopisk vevsundersøkelse og dokumenterer og tolker skader. Biologiske spor, som blod, spytt, sæd og hudceller kan dessuten analyseres for å få fram en DNA-profil.

– DNA-profilen er unik for hvert enkelt menneske, og da rettsgenetikken kom for fullt på midten av åttitallet, revolusjonerte dette rettsmedisinen. Ved hjelp av DNA kan vi for eksempel knytte personer til åsted og offer. Men genetiske undersøkelser kan også vise om det finnes disposisjoner for plutselig hjertedødsfall – og dermed kanskje utelukke en ­kriminell handling, forklarer ­Torleiv Rognum.

I dag bruker rettsmedisinerne dessuten CT-skanning under ­obduksjon og kan dermed foreta «virtuelle obduksjoner» i tillegg til klassiske likåpninger.

– Med CT-teknologien kan vi se hele kroppen tredimensjonalt og digitalt samtidig som vi foretar en vanlig obduksjon. Det gjør at vi lettere kan vurdere brudd eller andre unormale funn, forklarer rettsmedisineren.

De fleste drapsofre i Norge blir tatt av dage med kniv, skudd­våpen eller ved stump vold. Intrikate mord à la påskekrim er veldig sjelden å se i virkeligheten, skal vi tro Rognum, som understreker:

– Vi finner ut av hva som har skjedd uansett. Det finnes kanskje omstendigheter og draps­metoder som gjør at dødsårsak ikke kan stadfestes med 100 prosent sikker­het. Men det vil vi jo nødig kringkaste.

Spesialister innen retts­medisin
• Rettspatologer foretar likundersøkelsene. En rettsmedisinsk obduksjon utføres på begjæring fra påtalemyndigheten/rettsvesenet (som oftest ­politiet). Spørsmåls­stillinger kan omhandle både sykdom, skade, kjemisk påvirkning og behandlingseffekter.

• Kliniske rettsmedisinere står for undersøkelse av levende volds- og overgrepsofre og mistenkte i trafikksaker. Formålet er gjerne å undersøke om det finnes skader som kan passe med gitte hendelses­forløp, eller om slike skader ikke finnes. 

• Rettstoksikologer foretar ­kjemiske analyser og ­vurderer resultatene. For de fleste saks­kategorier (blant annet kriminal­omsorgssaker, politisaker og obduksjonssaker) finnes det standard analyse­program. Analyser kan også bestemmes ut fra ­vurderinger av den enkelte sak.

• Rettsgenetikere, rettsantropologer og rettsodontologer ivaretar ­identifiseringsoppgaver.

• Rettspsykiatere foretar mental­undersøkelser.

Kilde: SNL/FHI


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no