ANNONSE

REISE

Litterære reiser

Tekst: Grethe Brandsø


Publisert: 18.01.2014

MENTAL FOTTUR: Gå i Alf B. Bryns fotspor på Korsika – gjerne i bokform via hans reiseklassiker 
«Tinder og banditter». (FOTO: Scanpix)


Brukte du opp all ferien din i sommer? Reis fra perm til perm i vinter!

"Vanskelighetene ved bestigningen lå først og fremst i at vi var for dovne til å komme opp om morgenen."

Slik skriver forfatter, patentingeniør, golfspiller og fjell­klatrer Alf B. Bryn i den gjen­utgitte reiseklassikeren «Tinder og ­Banditter – Opplevelser i ­Alperne og på Corsica». I boka følger vi forfatteren på hans strabasiøse ­turer i de sveitsiske ­alpene og på ­Korsika i 1909, samtidig som vi får et lunt innblikk i korsikansk skikk og bruk, klatresport og kjærlighet til fjellet.

– En reiseskildring har en synlig reisende, og er noe mer enn bare registrering av geografiske fakta, sier Jørgen Alnæs, lektor ved høyskolen i Akershus og Oslo og forfatter av boka «I eventyret. Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim».

– Å lese en reiseskildring er en måte å sette ditt eget liv i ­perspektiv på, mener han.

Tanker og refleksjoner

I motsetning til en guidebok handler reiseskildringen om forfatterens opplevelser. Vi ­stifter kanskje bekjentskap med et fjerntliggende sted med annerledes skikker, og forfatterens hensikt går utover å tipse om ­severdigheter, kafeer og rute­tider.

– En reiseskildring inneholder den reisendes egne refleksjoner. I for eksempel Stein P. Aasheims «Trango – triumf og tragedie» fra 1985 beskrives ikke bare Himalaya-ekspedisjonen, boka skildrer også godt det meningsfylte kameratskapet i Aasheims ekspedisjonsgruppe, påpeker Alnæs.

– Og det er det som gjør skildringen interessant!

Redaktør i reisemagasinet ­Vagabond, forfatter og globetrotter Helge Baardseth istemmer:

– En reiseskildring skal være både subjektiv og personlig, uten å bli privat. Og den bør vekke interesse og begeistring, og fremfor alt – kritisk tenkning. Mange vanlige reiseartikler i ­aviser og blader er altfor positive og blomstrende. Og det blir lett kjedelig.

Lenestolsreiser

De tidligste reiseskildringene ble gjerne skrevet av vitenskapsmenn, offisielle utsendinger eller handelsreisende. Fra midten av 1800-tallet begynte man så vidt å «reise for reisens skyld», og ­beretninger om fjerne strøk kunne leses i aviser og magasiner. På ­begynnelsen av 1900-­tallet ble reiseskildringene særlig ­populære, og med byggingen av nasjonal­identiteten var polar­litteraturen fra de store ekspedisjonene høyt skattet.

– Med framveksten av masseturismen i 1950-åra begynte imidlertid folk for alvor å reise selv, og reiseskildringene falt litt bort, sier Vagabonds Helge Baardseth.

– Men fremdeles er det veldig populært å lese om steder som er vanskelige å nå – og det finnes jo ennå noen! Dit er det absolutt verdt å reise i bokform, tipser han.

– Men også fra en allemannseid by som Roma er det interessant å lese skildringer – hvis de er godt skrevet og kunnskapsrike, som for eksempel «Roma» av arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen fra 2009. Boka «Gylne dager og dype viner, en mat- og vinreise i Veneto» av Klaus ­Hagerup og Bibbi ­Børresen, fra i år, er også både velskrevet og rik på kunnskap, og for­fatterne har reist langsomt. I disse travle tider gjør det boka ideell å ta med opp i lenestolen for å la seg ­hensette til et annet sted, sier Baardseth, og tilføyer:

– Det er jo poenget med en ­reiseskildring: Den skal gi ­leseren en reiseopplevelse – uten at han eller hun reiser selv.

Fem klassiske ­reiseskildringer

• Marco Polo: «Marco Polos reiser». Skildringene av Polos reiser kom ut som håndskrevne manuskripter i Italia på slutten av 1200-tallet. Både Marco Polo og fortellingene hans fikk stempelet «Il Milione» – skrytepaven. Etter hvert som europeerne oppdaget andre verdensdeler, innrømmet imidlertid kritikerne at reisene og opplevelsene var ekte.

• Mary Wollstonecraft: «Min nordiske reise: Beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark» (1795). Dette er en reiseskildring fra den britiske 1700-tallsfeministen ­Wollstonecraft. Hun reiste til Sverige, Norge og Danmark i håp om å gjenopplive forholdet til sin elsker, Gilbert Imlay. I løpet av oppholdet i Skandinavia innså hun imidlertid at Imlay ikke var interessert i å gjenoppta forholdet. Brevene som boka består av, er både en reiseskildring og en selvbiografi.

• Henry M Stanley: «Through the Dark Continent» (1878). Sir Henry Morton Stanley var en britisk journalist og oppdagelses­reisende, og han var kanskje mest kjent for sin søken ­etter David Livingstone i Afrika. «The Dark Continent» skildrer Stanleys oppdagelsesferd i Sentral-Afrika og reise oppover Kongofloden.

• Walter J. Clutterbuck og James A. Lee: «Tre i Norge ved to av dem» (1882). Reiseskildring om tre unge engelskmenn på jakt- og fisketur i Jotunheimen for mer enn 100 år siden. De tre herrene ankom Kristiania med båt i juli og reiste videre med jernbane og båt til Lillehammer, med hest oppover ­Gudbrandsdalen og videre til Gjende i Jotunheimen. Der tilbragte de sommeren før de returnerte i midten av september. 

• Alf B. Bryn: «Tinder og banditter» (1943). En klatre­ekspedisjon til Korsika i begynnelsen av forrige århundre skildres av ­patentingeniør, golfspiller, krimforfatter og fjellklatrer Bryn. Boka er full av humor, og den gir et fint tidsbilde av hvordan forholdene på Korsika var for hundre år siden.


Reise­skildringer fra Norden

• Thomas Robert Malthaus: «Reisedagbok fra Norge 1799»

• W. M. Carpelan: «Pittoresk resa til norska fjellen» (1821-22)

• W. Mattieu Williams: «Til fots i Norge i 1856»

• William Cecil Slingsby: «Norway: The Northern Playground» (1904) 

• Øyvind Holen: «Groruddalen; en reiseskildring» (2007) 

• Lars Monsen: «Nordkalotten 365 – 8 villmarkseventyr» (2007)

• Maria Grøntjernet: «Villmarksjenta, turdagboken til en helt ­vanlig jente på en helt uvanlig reise» (2013)

• Asbjørn Nygård: «Norge på langs» (2013)


Reiselitteratur fra fjernere strøk

• Bernard von Breydenbach: «Pilgrimsvandringen 
i Det hellige land» (1486)

• Samuel Johnson: «A Journey to the Western Islands of Scotland» (1773)

• Mungo Park: «Travels in the Interior Districts of Africa» (1799)

• Johann Wolfgang von Goethe: «Italiensk reise» (1816-17)

• Mark Twain: «Following the Equator» (1897)

• Thor Heyerdahl: «Kon-Tiki ekspedisjonen» (1948)

• Norman Lewis: «Golden Earth – Travels in Burma» (1952)

• Bruce Chatwin: «In Patagonia» (1977)

• Stein P. Aasheim: «Trango – triumf og tragedie» (1985)

• Monica Kristensen: «Mot 90° syd» (1987)

• Paul Edward Theroux: «To The Ends Of The Earth» (1990)

• Redmond O'Hanlon: «Til Kongos indre» (2001)

• Paul Theroux: «Den store togbasaren» (2003)

• Michael Palin: «Michael Palins nye Europa. 
En reise gjennom Øst-Europa» (2007)

• Thomas Thiis-Evensen: «Roma» (2009)

• Cecilie Skog: «Til Rolf. Tusen fine turer og én trist» (2009)

• Helge Baardseth: Mannen fra Tamanrasset og andre reisefortellinger (2009) 

• Carsten Jensen: «Ut – oppdagelsesreiser, en samling reisereportasjer 1978¬2010» 

• Morten A. Strøksnes: «Tequiladagbøkene – gjennom Sierra Madre» (2013) 

• Erling Kagge: «Under Manhattan – en reise til New Yorks indre» (2013)

• Klaus Hagerup og Bibbi Børresen: «Gylne dager og dype viner, en mat- og vinreise i Veneto» (2013)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no