ANNONSE

SPORT & FRITID

Hopp, Kalle, hopp!

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen 

Foto: Audun Braastad / NTB scanpix


Publisert: 04.01.2014

HOPPENDE GLADE: Ida Grønnestads hoppekanin Blackie hopper først, mens Elise Heens Amorina vurderer høyden ett sekund til. 


Har du en kanin, skal du ikke se bort fra at den har lyst til å hoppe over et hinder eller to. Gjerne i konkurranse med andre hoppeglade kaniner.

Elise Heen (16) har seks kaniner. Venninnen Ida Grønnestad (14) har to. Begge har drevet med kanin­hopping siden de var åtte år.

– Det er ikke så mange som vet hva kaninhopping er, ­konstaterer 16-åringen, mens Bosse gjør et byks over det vanskeligste ­hinderet.

– Kaninhopping er best om ­våren og sommeren, men ­kaninene må jo være litt i aktivitet nå om vinteren også, inn­skyter Ida.

Elise har satt opp en hinderløype hjemme i oppkjørselen. Ida har kommet på besøk, sammen med kaninene Peder og Blackie, for å være med på hoppe­treningen.

Helse i hvert hopp

Med bånd rundt halsen får ­Peder, Blackie, Bosse, Brooke, Alpina og Amorina testet ferdighetene på et hvitt underlag. Den myke nysnøen er måket vekk for anledningen.

– Om de synes det er kaldt? Nei da. Kaniner tåler kulde godt. Fem av kaninene mine sover ute i burene sine hele året, forteller Elise og peker på kaninburene ved siden av husets inngangsdør.

– Den sjette kaninen liker seg riktignok ikke så godt utendørs på denne tiden av året. Den blir snufsete om vinteren, så den har vi inne nå, legger moren Birgit Syversen til.

Det var hun som oppdaget kanin­hopping og foreslo ­hobbyen for datteren. Elise ble raskt hekta på å trene og ­konkurrere med de myke og søte dyrene med kropper som skapt for hopping.

– De liker å hoppe, det er det ingen tvil om. Og kaniner trenger å bevege på seg og få litt trening. Ligger de bare i burene sine, blir de jo tjukke og late, smiler Elise.

– Dessuten er det en fin måte å få bedre kontakt med kaninene på, synes Idas mor, Anne Marie Grønnestad.

Klart for NM

Ida Grønnestad og Elise Heen er med i Oslo og Akershus Hoppe­klubb. Der er også mødrene ­aktive. Birgit Syversen har attpåtil tatt kurs for å kunne dømme i kaninhoppkonkurranser.

Neste arrangement er NM i Tønsberg 23. og 24. februar. Der kan ikke Elise og Ida delta med sine kaniner. NM-deltakelse ­krever nemlig at kaninene er i klassen «elite», og dit har ingen av Elises og Idas kaniner nådd ennå.

– Som nybegynner starter ­kaninen i klassen «lett». Da står hindrene på det laveste trinnet. Når kaninen i en konkurranse har klart det lette nivået, ­flyttes den opp en klasse, først til «­middels» og deretter til «­vanskelig». «­Elite» er det ­høyeste nivået, for­klarer Birgit Syversen.

I tillegg til NM er det konkurranser i kaninhopping mange steder rundt om i landet. Da kan kaniner i alle klasser delta. ­Konkurransene arrangeres av klubber som er tilknyttet Norges Kaninhoppforening.

Jentesport fra Sverige

Kaninhoppforeningen ledes av Heidi Huseby fra Drammen. Hun forteller at 99 prosent av dem som driver med kaninhopping, er jenter fra sju år og oppover.

– Det er neppe tilfeldig at det er flest jenter. Mange av dem som hopper med kaniner, er også heste­jenter. Jenter er jo glade i dyr, men det er ikke så mange som kan ha en hest hjemme. Det er mye lettere med en liten ­kanin, sier 25-åringen, som selv har drevet med kaninhopping i 12 år.

Huseby, som er dyrepleier, forteller at kaninhopping har sin opprinnelse fra Sverige på slutten av 1970-tallet. Der fant en gjeng ut at kaninene kunne tevle med hverandre, med regler basert på sprangridning.

– Hobbyen er fortsatt klart størst i Sverige, men utover på 1980- og 1990-tallet spredte den seg til andre land. Norges Kaninhoppforening ble stiftet i 1994, til neste år er det altså 20-års­jubileum. Vi er fremdeles i startfasen her til lands, og antall aktive deltakere er et sted mellom 250 og 300. Men potensialet er stort. Det er cirka 200.000 ­kaniner i Norge. Mange av dem hadde ­sikkert hatt godt av å hoppe litt mer, bemerker Heidi Huseby.

Fakta om ­kaninhopping

• En sport/hobby startet av Varalöv Kaninklubb ved Helsingborg i Sør-Sverige på slutten av 1970-­tallet. I 1986 ble det første svenske mesterskapet i kanin­hopping avholdt i ­Helsingborg, og året etter var det et hoppemesterskap i Stockholm. Etter disse arrangementene ble sporten spredt videre, blant annet til Norge og Danmark. I dag finnes den også i Finland, Stor­britannia, Tyskland, Sveits, Canada og USA.

• Tanken bak kaninhopping er at kaninene skal få være i bevegelse. Kaniner er tross alt naturlig flinke til å hoppe.

• Norges Kaninhoppforening (NKHF) ble stiftet i 1994, samme år som Sveriges Kaninhoppares Riksförbund ble stiftet. Det er nå cirka 15 klubber i NKHF.

• Klubbene arrangerer ­konkurranser i fire ­kategorier: Rett hinderløype, kroket hinderløype, lengde og høyde.

• Kaninene kategoriseres etter nivåene lett, middels, vanskelig og elite. I lett klasse står hindrene lavt, i eliteklasse står hindrene høyt. I NM kan bare elite­kaniner delta.

• NM arrangeres to ­ganger i året, i februar og ­november, i ­forbindelse med avls­utstilling av ­kaniner. Det er NM i ­Tønsberg (Messehall A) 23. og 24. februar.

• Rasen dvergvedder, eller krysninger mellom ulike veddertyper, er vanligst i kaninhopping. Dverghare, belgisk hare, schecke og hermelin kan også være gode hoppekaniner. Alle kaninraser kan hoppe og være med i konkurranser, men de største typene vil neppe hevde seg så godt og nå opp til elitenivå. 

• En kanin koster fra 0 til 
800 kroner. De fleste ­koster mellom 300 og 500 kroner.

• Man kan trene med ­kaninene hele året, for eksempel i hagen eller oppkjørselen. Det bør være gjerder rundt området, slik at man ikke risikerer at kaninene forsvinner eller blir påkjørt.

• Kaninene hopper med bånd rundt halsen. Hinder­portene må være laget slik at hindrene faller av dersom ­kaninene kommer borti dem. Hvis ikke kan ­kaninene skade seg. Man kan lage hinder selv, om man vet hva man gjør. Man kan også kjøpe hinder via www.facebook.com/­LibraArtic.

• Les mer: ­
www.kaninhopping.no og www.skhrf.com


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no