ANNONSE

VITENSKAP

Tilbake til framtiden

Tekst: Grethe Brandsø


Publisert: 04.01.2014

MARSBOERE: Reiser til verdensrommet og planeter som Mars har alltid vært et yndet sci-fi-tema. Mars One-prosjektet regner med å kolonialisere den røde planeten innen 2023. (FOTO: Mars One/AFP/NTB scanpix)


«Det er svært at spå, især om fremtiden», skrev Storm P. Noen har imidlertid hatt helt rett.

– Går vi tilbake til de klassiske science fiction-scenariene, ser vi at mange visjoner om framtida har slått til, sier masterstudent Nicolai Wendt ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo.

– Men det er ikke så lett å vite hva som er «høna eller egget». Noen ganger blir nok viten­skapen inspirert av littera­turen, mens det i andre tilfeller er ­omvendt. Eller det går i sirkler, sier han og utdyper:

– Leonardo da Vinci hadde for eksempel ideen til en ubåt rundt år 1500, men begrensninger i tida stoppet den videre tekno­logiske utviklingen. På slutten av 1800-tallet tok Jules Verne ideen videre og skrev framtids­romanen «En verdensomseiling under havet». Så gikk vitenskapen løs på ubåten igjen, og i dag er den for lengst blitt en realitet.

Science – ikke lenger fiction

Science fiction, eller vitenskapsdiktning, beskriver en tenkt framtid. To av hovedretningene i sjangeren er utopier/dystopier og «fantastiske reiser» – gjerne til verdensrommet.

– Mye sci-fi dreier seg om å ­besøke eller kolonialisere andre planeter, og Mars har alltid vært et populært reisemål. Og nå ­settes faktisk ideen ut i livet med Mars One-prosjektet, forteller Nicolai Wendt.

«Mars One» startet i 2011 og har som mål å opprette en ­permanent koloni av mennesker på Mars innen 2023. Fire ­personer skal etter planen ­sendes til Mars i 2022, og fire nye ­kommer to år etter – alle for å bli der. Stiftelsen bak Mars One ­mener teknologien nå er på plass for å gjennomføre prosjektet.

– Det er slett ikke umulig å komme seg til Mars. Spørs­målet er heller hva man skal gjøre hvis noen trenger hjelp eller må ­hentes tilbake. Det kan kanskje by på problemer man ikke helt er rede til å løse, påpeker Wendt.

Vitenskapskritikk

Konsekvensene av framtidige planetbesøk er ikke udelt positive i science fiction, og en del av litteraturen tar form både som samfunns- og vitenskapskritikk. Særlig dystopiene (beskrivelsene av uønskede samfunnsmodeller) setter søkelys på de mer lumske sidene av vitenskapelige framskritt. I Orson Welles «1984» (fra 1948) får vi for eksempel et frampek om overvåking av mennesker, i ­Aldous Huxleys «­Vidunderlige nye verden» (1932) hører vi om gen­manipulering, mens Mary Shelleys «Frankenstein» (1818) tar for seg den moderne vitenskaps­manns ansvar.

– Vitenskap tar sikte på å løse problemer, men som forsker må man være både ansvarlig og litt forsiktig. Man må passe på å ikke skape nye problemer i kjølvannet av å ha løst ett, påpeker Nicolai Wendt.

– En del science fiction ­beskriver mulige skrekk­scenarier knyttet til nettopp dette. Den beste sci-fi-litteraturen er jo også den som hviler så mye på vitenskap og virkelighet som mulig, mener han.

Reiser i framtida

Science fiction omtales gjerne av entusiastene som «virkelighet som ikke har hendt ennå», og i de litterære framtidsreisene er også reiser i tid et yndet tema. Men framtidsreisene er ikke lenger bare fiksjon, skal vi tro førsteamanuensis i fysikk ved danske Aarhus universitet, Ulrik Uggerhøj:

– Einsteins relativitetsteori forteller oss at tid er relativ og avhengig av hastighet. Den som reiser ved høy fart i et fly eller en rakett, eldes litt langsommere enn folk på jorden. Det er blant annet bevist ved å fly et atomur rundt jorden, sier han til ­Videnskab.dk.

Om du beveger deg kjapt ­gjennom verdensrommet, vil dermed både klokka di og ­aldringsprosessene dine gå langsommere enn de ville gjort på jorda. Når du returnerer til jorda, etter for eksempel ti års lynrask farting i verdensrommet, er alle på jorda blitt ti år eldre, mens du kanskje bare er blitt ett år eldre. Slik kan man «spole fram» i tid. Det vil kreve ekstremt høye ­hastigheter hvis du skal reise et helt år fram i tid, men Ulrik Uggerhøj mener likevel at tids­reisene er gjennomførbare:

– Vi vet at det er mulig å reise fram i tid. Vi gjør det hele tiden – men alle gjør det med samme fart.

Fra sci-fi til vitenskap


• Månereiser og romskip: Lukian (ca. 120– 180 e.Kr.) lar helten reise til månen i et flygende skip i «Sannferdig beretning». Jules Vernes roman «Reisen til ­månen», fra 1865, beskriver også mennesker som lander på månen – over hundre år før Neil Armstrong tok «et lite steg for et menneske, men et stort sprang for ­menneskeheten».

• Reiser til Mars: «Journey to Mars» (1894) av Gustavus W. Pope og «Red ­Planet» (1949) av Robert A. Heinlein er bare to av de utallige sci-fi-romanene som ­beskriver reiser til planeten Mars. NASA lyktes første gang med en kontrollert ­landing på Mars i 1976, med romsonden Viking 1. Dagens Mars One-prosjekt regner med å sende mennesker og kolonialisere planeten innen 2023.

• Romturisme: Er du rik nok, kan du i dag reise på tur til verdensrommet – til International Space Station (ISS) – med for eksempel «Space Adventures», som i Stanley Kubricks film «2001: En romodyssé» fra 1968. Det russiske selskapet «Orbital» håper dessuten å tilby opphold på romhotell innen 2016. Et femdagers opphold på det planlagte Orbital Technologies Commercial Space Station (CSS) vil koste om lag 900.000 kroner. I tillegg kommer kostnaden på nærmere 2,3 millioner kroner for å reise tur-retur med en Sojuz- eller Progress-kapsel.

• Satelitter: Sci-fi forfatteren Arthur C. Clarke skrev om kommunikasjonssatellitter 
i det britiske magasinet «Wireless World» i 1945, over ti år før den første ­sovjetiske satellitten Sputnik 1 ble skutt opp i 1957.

• Jordas indre: For 150 år siden skrev Jules Verne «Reisen til jordens indre». 
I disse dager arbeider Intergrated Ocean Drilling Program (IODP) med å bore seg inn til jordens indre for å hente opp prøver av mantelen – et 3000 kilometer tykt lag, som ligger under jordskorpen og over jordens kjerne.

• Ubåter: Ubåtteknologi var kjent lenge før Jules Verne introduserte undervannsbåten «Nautilus» i boka «En verdensomseiling under havet» (1870). Verne fikk imidlertid fart på ubåten med noe som kan minne om dagens framdriftsmåter for undervannsfartøy. Jules Verne skrev dessuten om bærbare dykker­anretninger.

• Bioteknologi: Aldous Huxleys klassiker «Vidunderlige nye verden» (1932) er lagt til London i år 2540. Her stilles vi blant annet overfor reproduksjonsteknologi, genmanipulering og designbabyer. Boka beskriver også bruken av «soma», et middel som brukes for å fjerne smerte og dårlige følelser – et frampek om dagens bruk av for eksempel antidepressive midler?

• Overvåkning: George Orwells roman «1984», fra 1948, forutser flere ­tekniske nyvinninger som overvåker mennesker. «Big Brother» (Storebror) er den ­angivelige diktatoren i Orwells fiktive totalitære stat, og «Storebror» er allesteds­nærværende og følger sågar med på folks privatliv. Dette kan sammenlignes med både overvåkingskameraer og internettcookies (som lar firmaer følge nettvanene dine).

• Flygende biler: Mange sci-fi-forfattere har skrevet om flygende biler. «The ­Terrafugia Transition Roadable Aircraft», fra det amerikanske selskapet ­Terrafugia, kan bli den første flybilen som er kommersielt tilgjengelig. Prisen anslås til cirka 279.000 dollar.

• Roboter: Karel Kapeks skuespill «R.U.R. (Rossum's Universal Robots)» (1920) introduserer ordet «robot» – kunstig menneske. Uttrykket kommer fra det ­tsjekkiske ordet for pliktarbeid, «robota». Sci-fi-skuespillet handler om roboter hvis produktivitet fører til at mennesker blir overflødige. 

• Cyberspace: I William Gibsons roman «Neuromancer» (1984) hører vi første gang ordet «cyberspace» og får beskrevet deler av en framtidig internettvirkelighet. 
I 1991 kom for eksempel World Wide Web, og i 1993 ble WWW gjort tilgjengelig for alle.

• Blåtann: Kommunikasjonen i Star Trek-filmene (påbegynt på 60-tallet) fungerer veldig likt som dagens moderne mobiltelefoner og bluetooth-teknologi.

• Usynlighet: H.G. Wells beskriver usynlighet i «The Invisible Man» (1897). I dag ­finnes flere – særlig militære – metoder for ikke å synes, for eksempel «stealth»-fly, som er usynlige for radar.

• Nettbrett: I Douglas Adams' «The Hitchhiker's Guide to the Galaxy» (1978) ­introduseres vi for en interaktiv touchscreen-bok – svært lik dagens iPad.

• Automatiske dører: I 1899 skrev H.G. Wells om «en stripe i veggen som rullet opp» i «The Sleeper Awakes». Den første automatiske døren ble installert først 
i 1960.

• Vannsenger: Sci-fi-forfatteren Robert A. Heinlein beskriver terapeutiske vann­senger i boka «Beyond This Horizon» (1942). Den moderne versjonen ble ­patentert i 1971.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no