ANNONSE

SPORT & FRITID

Mannens siste domene

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen 

Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix


Publisert: 04.01.2014

MANNEN I BODEN: Bjørn Gabrielsen har skrevet bok om rommene, uthusene og de andre stedene der vi lagrer og reparerer ting, det vil si bodene våre. Selv bruker han blant annet fyrrommet i bygården han bor i som bod. 


Det eneste rommet mannen regjerer over, er boden. I dag skal den være så liten som mulig, men den har vært sentral for vår sivilisasjon.

«Jeg skal bare ut i boden en tur» heter den nye boka til Bjørn Gabrielsen. ­Tittelen spiller på en frase de fleste har hørt før – fra sin bestefar, far eller ektemann. ­Forfatteren sikter til at den som skulle ut i boden en tur, gjerne ble der en del lengre enn man fikk fornemmelse av da ordene ble sagt og han gikk ut for å være for seg selv.

Boden er «et fristed», «et værelse ­laget for nytte i stedet for posering» og «det eneste rommet i huset der mannen ­bestemmer nesten alt», fastslår ­Gabrielsen i første kapittel. Den tradisjonelle boden brukes mest til oppbevaring og arbeid. Men noen hjem har også et rom til ut­preget mannlig hvile, en «manne­hule» ­eller «man cave» på engelsk.

– Da er det ofte snakk om kjellerstuen. Men i dag er de aller fleste kjellerstuene pusset opp og blitt til trimrom, TV-stue eller barnas tilfluktssted, konstaterer han.

Det startet med en bod

Gabrielsen har i mange år vært fascinert av stedene der vi lagrer og reparerer ting, og ser på fenomenet «bod» – eller «bu» – fra flere synsvinkler og flere land.

Boden er nemlig ikke noe særnorsk fenomen, understreker han. I boka vier han plass til blant annet norske smøre- og sykkelboder, men beretter også om japanske uthus med stråtak, garasjebyer i Russland og canadiske indianeres naust.

– Boden var viktig allerede for tusenvis av år siden da mange sluttet å leve som nomader. Stadig flere ble bofaste, fordi det var et liv som passet bedre for dem som for eksempel dyrket korn, brygget øl og avlet griser. Men de måtte ha et sted å lagre både mat og redskaper. Dermed oppsto boden, forteller forfatteren, som har sin faste jobb i Dagens Næringsliv, der han er kommentator og litteratur­kritiker.

Hans definisjon på en bod rommer alt fra kjøkkenets roteskuff – med ­hammer, skrujern og andre «livsnødvendige» ­verktøy – til en stor låve som fungerer som lager og reparasjonslokale.

For noen er naustet boden, andre ­bruker garasjen, enkelte en skrivestue. Atter andre har et uthus, et loft, et spiskammer, et vedskjul, et fuktig kjellerrom – eller et minilager de sjelden er i. Emil i Lønneberget hadde som kjent sin «­snickerbo».

Sykkelreparatør

Bjørn Gabrielsen har flere boder. Han er mest fornøyd med hyttas anneks som er en ryddig redskapsbu. Men han har også noen verktøyskuffer i leiligheten i Oslo. Og i bygårdens kjeller har han et opp­bevaringsavlukke med rot, samt et fyrrom han bruker til å reparere sykler i.

– På hytta bygger og reparerer jeg alt mulig. Jeg er fremdeles en klodrian, men er blitt mindre håpløs etter hvert. Her nede i byen går det først og fremst i sykkelfiksing – reparasjoner, dekkskift og så videre. Da er det bra å kunne stå under tak, som her i fyrrommet. Det er dårlig lys, men ellers et egnet rom for sykkelmekking. Jeg er forresten bygårdens fyrbøter. Det er helt sant, smiler han og peker på oljefyringsanlegget.

Fyrbøter Gabrielsen har ikke bare ­filosofiske betraktninger om boden, hva man bruker den til og hvem som bruker den. Boka inneholder også praktiske råd, som hvordan man bygger en bod, og hva sykkelboden og smøreboden bør inneholde. Her er dessuten små historier om kjente boder, for slike finnes, ifølge for­fatteren.

Maks tre kvadratmeter

«Hodet er som boden. Det er utrolig hvor mye som får plass der. Og umulig å vite hva man skal beholde», skriver Bjørn ­Gabrielsen et sted i boka.

– Mange boder inneholder esker ingen har åpnet på mange år, men eskene blir ofte med på flyttelasset når man bytter bolig. Vi må naturligvis sette bort noen eiendeler i en bod, for eksempel det vi bruker bare om vinteren. Men det er få igjen av dem som lagrer alt mulig i tilfelle krig, slik folk gjorde i etterkrigstiden. Det skyldes delvis at det er blitt billigere å kjøpe nytt enn å få ting reparert, sier han.

Det er kanskje en medvirkende faktor at få ser seg råd til å bygge ny bolig som ­består av mer bodplass enn bygg­forskriften krever. Reglene slår fast at fra og med treroms leiligheter skal innvendig bod være minimum tre kvadratmeter. Bodarealet teller ikke med i bolig­arealet, som er et viktig grunnlag for prisen når boligen skal selges videre. Dermed skrumper bodene inn, og vi kaster mer enn før.

Bjørn Gabrielsen mener imidlertid at den lille og ofte rotete og bortglemte boden har sin plass – også mellom to ­permer.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no