ANNONSE

KULTUR

The Sweet

Tekst: Kunnskaps­forlagets Store 
Rock- og Pop-leksikon, 
ved hovedredaktør Jon Vidar Bergan


Publisert: 19.11.2013

The Sweet var det mest populære glamrockbandet på 1970-tallet, men fikk ikke lov til å spille på sine egne plater i de første årene. Siden viste gruppens medlemmer seg som habile låt­skrivere og musikere. De ble tilbedt av hylende tenåringsjenter og hadde en feminin image med langt hår, sminke, glitter og glorete klær.

Brian Connolly ble adoptert som barn og vokste opp i London, men tok sin mors etternavn da han fikk vite dette som attenåring. Han og Mick ­Tucker var med i det soul­inspirerte bandet Wainwright’s Gentlemen. Etter oppløsningen dannet de The Sweetshop i februar 1968 sammen med Steve Priest og Tuckers skolekamerat, gitaristen Frank Torpey.

 

Ingen god start

Debutsinglen «Slow ­Motion» kom på Fontana Records i juli 1968, men verken den eller tre popsingler på Parlo­phone 1968–70 slo an. I 1969 ble Torpey erstattet av gitaristen Mick Stewart, som i august 1970 ble etterfulgt av Andy Scott (f. Andrew David Scott, 30. juni 1949, ­Wrexham, ­Wales). Han hadde spilt i The Elastic Band, som ga ut et album i 1969. Samme år forkortet gruppa navnet til The Sweet og ble tilknyttet RCA Records, produsenten Phil Wainman og låtskriverne Nicky Chinn og Mike Chapman.

 

Tyggegummi-tekster

«Funny Funny» (nr 13 i UK, nr 2 i Norge 1971) var den første av fem strake hits der The Sweet spilte en form for lettvekterpop med banale tekster som kalles bubblegum: «Co-Co» (nr 2 i Norge og UK 1971), «Alexander Graham Bell» (nr 33 i UK 1971), «Poppa Joe» (nr 2 i Norge, nr 11 i UK 1972) og «Little Willy» (nr 3 i USA, nr 4 i UK, nr 7 i Norge 1972). De fikk nå endelig spille på sine egne plater, og «Wig-Wam Bam» (nr 4 i UK, nr 6 i Norge 1972) var den første av en rekke glamrockhits, hvorav flere har fått status som klassikere: «Blockbuster» (nr 1 i UK, nr 3 i Norge), «Hell Raiser» (nr 2 i UK, nr 5 i Norge) og «Ballroom Blitz» (nr 2 i Norge og UK, nr 5 i USA) i 1973, «Teenage Rampage» (nr 2 i Norge og UK), «The Six Teens» (nr 6 i Norge, nr 9 i UK) og «Turn It Down» (nr 4 i Norge, nr 41 i UK) i 1974, «Fox On The Run» (nr 2 i Norge og UK, nr 5 i USA) og «Action» (nr 2 i Norge, nr 15 i UK, nr 20 i USA) i 1975. De to sistnevnte ble skrevet av hele gruppa, som nå tok kontrollen over karrieren. «Blockbuster» er for øvrig basert på samme riff som David Bowies «The Jean Genie».

 

Forsvant med 1970-tallet

I Norge var The Sweet så store at deres fire studioalbum fra 1974–77 havnet på Topp 20, i likhet med Strung Up (1975) – et dobbeltalbum med et liveopptak fra desember 1973 og gamle singler. I UK fikk de bare gullplate for Sweet Fanny Adams, og «Lies In Your Eyes» skuffet med bare å nå 35. plass der i 1976. Deres heavy metal-aktige album fra 1976–77 solgte dårlig. Men de fikk en siste kjempehit i 1978 med «Love Is Like Oxygen» (Topp 10 i UK og USA) fra det gode og selvproduserte popalbumet Level Headed, der alle låtene var skrevet av medlemmene. Priest og Scott sang noen av dem istedenfor Connolly, som i februar 1979 sluttet for å satse solo. Men interessen var laber for de neste platene, og våren 1981 ble bandet oppløst.

Neste gang: The Sex Pistols

The Sweet
Gruppen ble dannet i 1968 
i London, England.


Brian Connolly (f. Brian ­Francis McManus, 5. okt. 1945, Hamilton, Skottland; d. 9. feb. 1997, Denham, England), vokal; 

Mick Tucker (f. Michael Thomas Tucker, 17. juli 1947, London; d. 14. feb. 2002, Welwyn Garden City), ­trommer, vokal; 

Steve Priest (f. Stephen Norman Priest, 23. feb. 1950, London), bass, vokal, munnspill; 

Frank Torpey, gitar.


Album
1971: Funny How Sweet ­Co-Co Can Be; 

1974: Sweet Fanny Adams; Desolation Boulevard; 

1976: Give Us A Wink!; 

1977: Off The Record; 

1978: Level Headed; 

1979: Cut Above The Rest


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no