ANNONSE

Kunstens verden

Henri Rousseau

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 19.11.2013

Den sultne løven tar en antilope


Henri Julien Félix Rousseau (født 21. mai 1844, død 2. september 1910) var en fransk postimpresjonistisk maler med en naivistisk eller primitivistisk malemåte. Han er også kjent som «Le douanier» (tolleren) etter arbeidsstedet. Han ble mye latterliggjort i sin samtid, men er blitt genierklært etter sin død.

Henri Rousseau var sønn av en rørlegger fra Laval i Mayenne i Frankrike, og fikk først ansettelse i et lite sakfører­firma. Der var han «litt uhederlig», og tok en fireårs­kontrakt med militæret (1863–67). Faren døde ett år etter dimisjonen derfra, og Rousseau giftet seg, flyttet til Paris og tok med seg moren sin for å forsørge henne ved at han fikk stilling i tollvesenet. Han ble forfremmet til skatteinnkrever i 1871. Han begynte for alvor å male da han var vel 40 år, og sa opp jobben for å bli heltidskunstner i en alder av 49 år.

Inspirasjon fra jungelen

Rousseau hevdet selv at det bare var naturen selv som var hans læremester, selv om han innrømmet å ha hatt nytte av råd fra to akademi-kunstnere. I hovedsak var han selvlært, bortsett fra kunnskapen om grunn­leggende teknikker.

Hans mest kjente verker skildrer jungelscenerier. Det er sikkert at han aldri forlot Frankrike eller noensinne så noen jungel. Inspirasjonen fant han i dyre­hager, ­illustrerte verker og utstoppede dyr på museer. Han snakket også med militære veteraner som kunne fortelle hvordan det var i jungelen. Han bemerket til en kunstkritiker at «når jeg går inn i et drivhus og ser på eksotiske planter, har jeg en drømmende virkelighetsopplevelse».

I jungelmotivene fins over 50 sjatteringer av grønt. Selv om han fremstilte natur, var mye lagt opp etter kunstneriske ønsker, og ikke nødvendigvis gjenkjennbare som botanisk riktige.

Fant opp en ny sjanger

Parallelt med denne jungelproduksjonen laget Rousseau små byscenerier fra Paris sentrum og omegn.

Han mente ellers å ha oppfunnet en ny sjanger ved først å male et hyggelig bymotiv, og så sette inn en ­person i forgrunnen. Han malte lag på lag og startet øverst med himmel og fylte på nedover med planter, dyr og mennesker.

Rousseau brukte ofte lang tid på ett og ett bilde, og hadde en begrenset produksjon. Malingkvaliteten var heller dårlig – noe som har gjort at flere verker er ­tydelig i forfall. Dette er mest tydelig i forgrunnslagene, og ­skyldes nok i like stor grad feil prosedyre, med magre blandinger utenpå fete. Både Picasso og Matisse har for øvrig gjort samme feilen.

Ikke anerkjent av de etablerte

Hans flate, ganske barnlige stil ga reaksjoner – folk ble enten sjokkert eller lo av bildene. Rousseau var imidlertid ganske uberørt og forsto knapt at etablerte kunstnere fant ham for selvlært og enkel. Dermed ble hans drøm om å bli anerkjent av «the establishment» aldri oppfylt. I ettertid ser vi imidlertid at han etter hvert ble dreven i sin spesielle teknikk.

Ble kjent med tiger og løve

Fra 1886 stilte Rousseau regelmessig ut i Salon des ­Indépendants, og selv om arbeidene alltid ble ­beskjedent plassert, fulgte man godt med. «Tigeren i tropestorm» fikk frem hans første seriøse kunstkritikk. Den unge kunstneren Félix Vallotton skrev: «Hans tiger som ­overrasker byttet bør ikke oversees. Den er et alfa og omega i malekunst.»

I 1905 ble et større verk – «Den sultne løven tar en antilope» – utstilt i nærheten av arbeider av yngre ­avantgardister som Matisse. Denne utstillingen regnes i dag for startstedet for fauvismen.

Gjenoppdaget av Picasso

Den ikke helt ukjente kunstneren Pablo Picasso fant en dag et bilde som var solgt for å kunne males over igjen, og oppsøkte straks kunstneren, som han anerkjente som likeverdig. Han holdt til og med en bankett til ære for Henri Rousseau.

For å tjene til livets opphold pleide Rousseau å ­spille fiolin på gaten, samt at han tegnet en del forsider til 
Le petite journal.

Han tilskrives en betydelig innflytelse på senere ­kunstnere som Léger, Beckmann og Picasso – foruten å ha brutt vei for surrealismen.

Neste gang: Georges Seurat

Impresjonistene (1870 – 1900) brøt først og fremst med sin tids normer og regler for hvordan virkeligheten skulle avbildes. Kunstnerne søkte å gjengi øyeblikksstemninger i en vibrerende, fargefylt atmosfære med damp, dirrende sollys og tåke. For å få dette til måtte de stå ute og male. Siden lyset også skifter fort, hadde malerne tidspress på seg. I rask, skisserende form ble malernes umiddelbare virkelighetsinntrykk gjengitt – detaljer var ikke så viktig for å få fram fargespillet i naturen. Viktige impresjonistiske malere – etter forløperen 
Édouard ­Manet – var: Claude Monet • Pierre-Auguste Renoir • Edgar Degas • Camille Pissarro •
Alfred Sisley • Berthe Morisot. Alle disse er tidligere presentert i Lokalavisen – det er bare å gå inn på nettet.

Postimpresjonistene både videreførte og fornektet impresjonismens ideer. De fortsatte å bruke sterke og klare farger i avbildningen av naturen, men vektla i større grad følelser og personlig uttrykk i tilnærmingen. ­Postimpresjonistene blir sett på som forgjengere for kunstretninger som ekspresjonisme (med vår egen Edvard Munch), kubisme og fauvisme. Viktige postimpresjonistiske malere var: Pierre Bonnard • Paul Cézanne • 
Paul Gauguin • Henri Rousseau • Georges Seurat • Henri de Toulouse-Lautrec • Vincent van Gogh.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no