ANNONSE

HELSE & LIVSSTIL

Ny behandling kan hjelpe de tause barna

Kilde: Norges forskningsråd

Foto: Colourbox


Publisert: 05.11.2013

Flere barn ønsker å snakke, men de klarer det ikke.

Rundt ett av hundre barn blir helt tause i visse sosiale situasjoner, som på skolen. En ny behandlingsmetode kan hjelpe barna til å snakke mer.

Selektiv mutisme er en tilstand hvor barn og unge konsekvent ikke snakker i bestemte ­sosiale situasjoner, for eksempel i barnehagen eller på skolen.

I andre situasjoner, som hjemme med nær familie, snakker de derimot helt fritt. – Barna ønsker å snakke, men de klarer det ikke. ­Sosial engstelse er ofte kjernen. De er redd for å ­dumme seg ut og bli utsatt for andres kritiske blikk, sier Hanne Kristensen, forsker og seksjons­leder ved Regionsenter for barn og unge (RBUP) Øst og Sør.

Hun forteller at det kan være vanskelig for både foreldre og lærere å forstå at et barn kan oppføre seg så forskjellig i ulike situasjoner og understreker at dette ikke er noe barnet selv kontrollerer.– Som terapeut har jeg for eksempel opplevd å se gjennom en glassdør hvordan et barn kom hoppende og pratende mellom mor og far. Da barnet kom inn i rommet og så meg, var det som om det ble skrudd av og stivnet helt.

Vanskelig å behandle

Selektiv mutisme blir sett på som vanskelig å behandle, og det finnes ingen retningslinjer for behandling i Norge. – Hittil har forskningen vært preget av studier på enkelttilfeller eller små grupper. Det har gjort kunnskapen vanskelig å generalisere og ført til mange mis­forståelser og uheldige framstillinger av ­selektiv mutisme, mener Beate Ørbeck.

Hun har vært postdoktor på en av de første behandlingsstudiene i verden om ­selektiv ­mutisme, ledet av Hanne Kristensen. ­Studien, som er finansiert av Forskningsrådets ­program for psykisk helse, gir håp om at riktig ­behandling kan gi resultater.

Snakket mer etter tre måneder

I studien ble 24 barn med selektiv mutisme i ­alderen 3–9 år tilfeldig fordelt på to grupper. Den ene gruppen fikk psykososial behandling i seks måneder ved Barne- og ungdoms­psykiatrisk poliklinikker i Sør-Norge. Kontrollgruppen stod på venteliste i tre måneder og fikk ingen behandling i denne perioden.

Behandlingen rettet seg mot å få barna til å snakke i barnehagen og på skolen, som er arenaene hvor problemet er mest uttalt for de fleste barna. Etter tre måneder ble barnas framgang vurdert av både foreldre, lærere og ­terapeuter. Resultatene viste at barn som hadde fått behandling, snakket mer enn barna som ikke hadde fått behandling.

Fulgt opp i ett år

– Barna snakket fortsatt ikke fritt i alle situasjoner og til alle mennesker. Men generelt sett snakket de langt mer enn da de kom til behandling, og de var inne i en god utvikling. Tre ­måneder er kort tid i en slik sammenheng, så det at vi klarte å få en gruppeforskjell i det hele tatt, gir håp, sier Ørbeck.

Etter tre måneder fikk også den andre ­gruppen barn samme behandling. Behandlings­effekt ble vurdert etter tre måneder og seks ­måneder. Alle barna er deretter fulgt opp ett år etter avsluttet behandling. – Foreløpige ­analyser fra oppfølgingen tyder på at den gode trenden fortsetter, forteller Kristensen.

Tør å la det være stille

I studien fikk både barn, foreldre, lærere og barnehageansatte enkel informasjon om ­selektiv mutisme. Behandlingen ble gjennomført i ­stadig vanskeligere situasjoner – først i barnets hjem og deretter i barnehage eller skole.

Kjernen er såkalt defokusert kommunikasjon, som skal redusere ubehaget og angsten barnet opplever i sosiale situasjoner. – Det er viktig å unngå at barnet kommer for mye i fokus. ­Derfor setter vi oss ved siden av barnet heller enn rett overfor, og vi ser mer på aktiviteten barnet holder på med, enn direkte på barnet. Vi ­stiller åpne og undrende spørsmål, og ikke direkte spørsmål om barnet selv, forklarer Kristensen.

I tillegg bruker terapeuten atferds tera­peutiske teknikker, blant annet den såkalte trappetrinns metoden. Mens barnet holder på med en aktivitet sammen med foreldrene, nærmer terapeuten seg gradvis. Målet er å få barnet til å snakke med terapeuten underveis i leken.

Etter hvert sluses lærere og jevnaldrende inn på samme måte. – En veldig stor utfordring for terapeuten, selv om det kan høres enkelt ut, er også å tørre å la det være stille i perioder. Ikke svar for barnet, eller still spørsmål før barnet har fått mulighet til å si noe, påpeker Ørbeck.

Mange strever fortsatt som voksne

Prinsippene i behandlingen kan tas i bruk av dem som omgås barnet til daglig også, som ­lærere og barnehageansatte. – Selektiv ­mutisme er en vanskelig tilstand å behandle, og mange strever fortsatt med sosial angst og å snakke i visse sosiale situasjoner når de er voksne også. – Men det ser ut til at riktig ­behandling kan hjelpe mange til både å føle seg mer vel i sitt sosiale miljø og til å snakke mer, sier Kristensen. Forskerne planlegger nå en oppfølgingsstudie av barna i 2014.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no