ANNONSE

Du store verden

Kartago

Tekst: Rolf Schreiner

Foto: Colourbox.com


Publisert: 22.10.2013

Kartago var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, ­etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyros i det 9. århundre f.Kr. Byen skal i sin glanstid ha hatt opptil 700.000 innbyggere spredt over et område på 180 km². Kartago, som også skrives ­Karthago, fikk sitt navn fra fønisk Kart-Hadascht, som betyr “ny by”.

Dido het søsteren til kongen som regjerte i Tyros, den gamle hovedstaden i ­Fønikia. Da kongen drepte mannen hennes for å få tak i rikdommene hans, samlet Dido en gruppe av sine tilhengere og dro ut på leting etter land for et nytt kongerike. Rundt år 814 f.Kr. bygde hun en strålende by på kysten av Nord-­Afrika, og det var hit den trojanske fyrsten Aeneas ifølge legenden kom med sin flåte etter at han måtte flykte fra det beseirede Troja.

Didos by var Kartago, og historien om hennes kjærlighet til Aeneas og om hennes selvmord da han forlot henne, er blitt fortalt med inderlighet av den ­romerske dikteren Vergil i det episke diktet Æneiden, som senere har inspirert mange diktere, billed­kunstnere og komponister.

God kontroll i Afrika og i Middelhavet

Innen begynnelsen av det 
5. århundre f.Kr. var Kartago det ­kommersielle senteret i regionen. Byen hadde erobret gamle fønikiske territorier og fikk kontroll langs hele kysten av Nord-Afrika, fra dagens Marokko til Egypts grenser. Byens innflytelse hadde også spredt seg inn i Middelhavet med kontroll over Sardinia, Malta, Balearene og den vestlige halvdelen av Sicilia.

I løpet av 500-tallet f.Kr. ble Kartago stadig ­mektigere. Byen hadde en sterk flåte og skaffet seg ­etter hvert et antall ­kolonier. Tegn på den maritime styrken kan vi finne i de to menneskeskapte havnene i nærheten av Tofet. Kartago og Roma signerte i 509 f.Kr. en traktat som indikerte en fordeling av innflytelse og kommersiell aktivitet.

Cato ga seg ikke

Midt på 100-tallet f.Kr. gjenlød det romerske ­senatet av ordene til ­politikeren Cato den eldre, som alltid avsluttet sine taler med ordene: “For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.” Og det ble den nordafrikanske byen også – ettertrykkelig. (Men hva hadde byen gjort romerne? Svaret er bl.a. at den hadde ferske fikener!)

I år 149 f.Kr. – ­etter en lang periode med tilbake­vendende ­konflikter – 
­erklærte Roma krig. ­Kartago, som en gang hadde vært Romas allierte, ble beleiret og lagt i ruiner i en brann som etter sigende skal ha vart i ti dager.

Gjenoppbygging og ny vekst

Byens beliggenhet var for godt valgt til bare å gå til spille. De romerske keiserne Julius Cæsar og Augustus lot Kartago gjenoppbygge, og i keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av Alexandria. På slutten av det 2. århundre var Kartago sentrum for den romerske provinsen Afrika, med en befolkning på 
500.000 innbyggere.

I år 439 ble Kartago vandalenes hovedstad, i 533 kom byen under ­bysantinsk styre og i 697 ble byen ­ødelagt av araberne. ­Kartago ble da erstattet av Tunis som regionens sentrum.

Hvis Kartago er et ­vesentlig element i en ­europeisk kunstnerisk tradisjon, er byen langt ­mindre vesentlig slik den ligger i ruiner i dag.

Romersk byggeskikk og utforming

Det virker som om ­byens sentrum har ligget på ­Byrsa-åsen, og det er nå et arkeologisk museum på ­stedet. Utgravningen i åssiden har avdekket en del hus og butikker som stammer fra 200- og 100-tallet f.Kr. De fleste av de ­gjenværende ruinene vi finner i dag – et amfiteater, grunnplanen til Antonius-badene og flere villaer – bærer alle preg av byens triumferende rival Roma, hvis styrke Kartago ikke klarte å stå imot.

Barneofring 
i stor skala

De eldste funnene i Kartago er skremmende. I en enkelt barnegrav i området kalt Tofet er det anslått at rundt 20.000 urner med forbrente benrester av nyfødte og småbarn ble plassert. Dette skal ha skjedd mellom 400 og 200 f.Kr., og praksisen fortsatte til de tidlige årene av kristen tid. Benrestene er blitt tolket dithen at i tilfeller av dødfødte spedbarn, ville foreldrene ofre sitt yngste barn. Det er en klar sammenheng mellom antallet ofringer og byens tilstand. I dårlige tider (krig, dårlige avlinger) ble ofringer vanligere, noe som indikerte en økende fortvilelse for å blidgjøre gudene.

Neste gang: Gobi-ørkenen


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no