ANNONSE

Kunstens verden

Paul Cézanne

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 22.10.2013

Svømmebasseng i Jas-de-Bouffan


Den franske maleren Paul Cézanne kan karakteriseres som en brobygger mellom impresjonismen og kubismen. Han malte hovedsakelig stilleben, figurkomposisjoner og landskaper.

Paul Cézanne ble født i Sør-Frankrike, i Aix-en-­Provence, 19. januar 1839, som sønn av en hatte­fabrikant, og han vokste opp i gode kår. Landskapet i Provence skulle bli et av hans hovedtema.

Venn av Zola

Sin første kunstneriske utdannelse fikk Cézanne ved kunstskolen på hjemstedet – han forsøkte seg også på det juridiske studium i årene i et par år fra1859. I 1861 ­hadde Cézanne bestemt seg for å bli kunstner, og han ­reiste til Paris med sin venn Émile Zola. (Forfat­teren Zola er særlig kjent for sin protest til den franske ­presidenten gjennom artikkelen «J’acusse» – Jeg ­anklager – i ­forbindelse med Dreyfus-saken i 1898, der en uskyldig fransk offiser ble dømt for spionasje.)

Venn med impresjonistene

I Paris ble Cézanne tilknyttet det frie Académie ­Suisse i årene 1861–63, og han møtte Camille Pissarro og ­andre impresjonistiske kunstnere som Renoir, Sisley og ­Monet. Pissarro hadde en stor påvirkining på Cézanne, og de malte også ofte sammen.

Cézannes første kunstneriske løpebane artet seg som en rekke skuffelser og delvis som en kamp mot faren, som ønsket utdannelsen annerledes.

Dyktig innen komposisjon, teknikk, design og farger

Cézanne fornyet arbeidet med stilleben, laget komposi­sjoner især med epler og dekorativt draperte duker, og han brukte bare kunstneriske virkemidler for å gi gjenstandene dybde. Helt fra sine unge dager hadde han også arbeidet med figurstudier, hvor han når frem til stor forenkling.

Karakteristisk for hans arbeider er hans delikate og ofte repeterende penselstrøk. Han brukte fargeflater og små, repeterte penselstrøk til å bygge opp flatene i ­maleriet.

I den siste delen av hans liv viker det tunge, pastose strøk for en lett og luftig teknikk, men hans vei mot stramning av linjer og flater fortsetter. Han laget store, figurrike malerier der figurer og landskap stemmes inn i en lukket og forenklet komposisjon.

Forløper for kubismen

Cézannes betydning ligger i at han strammet opp billedflaten ved hjelp av form og farge. Han understreket linjens verdi, og han ville gjenskape den klassiske komposisjon, dens likevekt og ro. Han har hatt stor betydning for 1900-tallets kunst, ikke minst som inspirator for kubismen.

Paul Cezanne døde 22. oktober 1906 i Aix-en-­Provence. Han er representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med Landskap fra Jas-de-Bouffan, Provence (1878–83), Landskap fra Provence (1885), Epler og fajansemugge (1885) og Portrett (1898–1900).

Neste gang: Paul Gauguin

Impresjonistene (1870 – 1900) brøt først og fremst med sin tids normer og regler for hvordan virkeligheten skulle avbildes. Kunstnerne søkte å gjengi øyeblikksstemninger i en vibrerende, fargefylt atmosfære med damp, dirrende sollys og tåke. For å få dette til måtte de stå ute og male. Siden lyset også skifter fort, hadde malerne tidspress på seg. I rask, skisserende form ble malernes umiddelbare virkelighetsinntrykk gjengitt – detaljer var ikke så viktig for å få fram fargespillet i naturen. Viktige impresjonistiske malere – etter forløperen 
Édouard ­Manet – var: Claude Monet • Pierre-Auguste Renoir • Edgar Degas • Camille Pissarro •
Alfred Sisley • Berthe Morisot. Alle disse er tidligere presentert i Lokalavisen – det er bare å gå inn på nettet.

Postimpresjonistene både videreførte og fornektet impresjonismens ideer. De fortsatte å bruke sterke og klare farger i avbildningen av naturen, men vektla i større grad følelser og personlig uttrykk i tilnærmingen. ­Postimpresjonistene blir sett på som forgjengere for kunstretninger som ekspresjonisme (med vår egen Edvard Munch), kubisme og fauvisme. Viktige postimpresjonistiske malere var: Pierre Bonnard • Paul Cézanne • 
Paul Gauguin • Henri Rousseau • Georges Seurat • Henri de Toulouse-Lautrec • Vincent van Gogh.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no