ANNONSE

VITENSKAP

Våre våte vulkaner

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen


Publisert: 08.10.2013

UTBRUDD UNDER VANN: Sånn så det ut da en undersjøisk vulkan i øystaten Tonga eksploderte i 2009. Vulkanen ligger rett under overflaten, og lignende utbrudd kan komme i norske farvann vest for Jan Mayen. (FOTO: Matangi Tonga Online/Reuters/NTB scanpix)


Også her i Norge har vi vulkaner og varme kilder – men de aller fleste ligger under vann. Utvinning av store metallforekomster kan bli framtiden i dypet.

I løpet av de siste åtte årene har forskere fra Senter for geobiologi ved Universitetet i Bergen oppdaget flere vulkaner og varmekilder i havområdene rundt Jan Mayen.

De dypeste ligger på 2500 ­meters dyp, de grunneste bare 20 meter under havoverflaten. Ved de grunneste vulkanene kan det komme nye, norske øyer, forteller Rolf Birger Pedersen, professor ved Senter for geobiologi.

– Dette er vulkansk aktive områder, hvor små skjær kan dukke opp over vannskorpen allerede ved neste utbrudd. Det er ikke utenkelig at det i dette området etter hvert dannes nye øyer, sier han.

Har funnet 50 nye arter

Norge har én aktiv vulkan på land, nemlig fjellet Beerenberg på Jan Mayen. Øya ligger på ­Atlanterhavsryggen mellom Svalbard og Island. Det har lenge vært kjent at det er stor vulkansk aktivitet og mange jordskjelv langs denne ryggen, der den nord­amerikanske kontinentalplaten og den eurasiske kontinental­platen skyves fra hverandre.

Men hvordan det ser ut, og hva som finnes der nede i dypet, har inntil nylig vært ukjent for vitenskapen og allmennheten.

Forskerne har gjort mange funn siden de første underjordiske vulkanene og varmekildene ble oppsporet her i 2005. De har blant annet oppdaget bortimot 50 nye dyrearter, hvorav 20 nye arter i sommer. Disse smådyrene lever i om lag ti vulkanaktive felt. I tillegg er det funnet en rekke felt som er utdødd med tanke på både vulkansk aktivitet og det spesielle dyrelivet som trolig har vært der.

– Dyrene lever i symbiose med det mineralrike og varme vannet som strømmer opp fra jordens indre. De lever av kjemisk ­energi, også kalt kjemosyntese. Det er altså ikke den lyskrevende fotosyntesen som sørger for energi og liv så langt nede i det mørke havdypet, forklarer Rolf Birger Pedersen.

Forskning i startgropen

En av de mest spektakulære varmekildene har forskerne kalt Lokeslottet. Det ligger på 2400 meters dyp, og består av flere skorsteiner som spyr ut mineralrikt vann med en temperatur på rundt 320 grader.

– Skorsteinene sender også ut svart røyk som inneholder metall­sulfider. Noe av dette ­driver langt av gårde med strømmene, mens noe faller ned rett ved ­åpningen og er med på å bygge opp skorsteinene. De høyeste er 30-40 meter, forteller ­Pedersen, som også har vært med på å forske på undersjøiske varmekilder andre steder i verden.

Det er faktisk bare litt over 30 år siden verdens aller første undersjøiske varmekilde ble oppdaget. Folk og selskaper som ser økonomiske muligheter har meldt sin interesse, særlig med tanke på å utvinne ulike typer metaller i de mineralrike dyphavsområdene. Det er blant annet satt i gang prøveprosjekter med gruvedrift i dyphavet utenfor New Zealand og Papua Ny-Guinea.

Kan bli nasjonalpark

Ett spørsmål som norske myndig­heter må ta stilling til en gang i framtiden, er om områdene utenfor Jan Mayen bør vernes eller åpnes for metallutvinning.

– Jeg mener at de områdene hvor det er vulkansk aktivitet, og dermed et rikt dyreliv, er så unike at de bør vernes. Utdødde områder er imidlertid ikke så sårbare, men det avhenger av hvordan en eventuell utvinning skjer. Miljøperspektivet er viktig, fastslår professor Pedersen.

Han tror imidlertid det er lenge til en eventuell utvinning kan finne sted i disse værharde, vanskelige og kalde farvannene nord for polarsirkelen. I mellomtiden håper han at Lokeslottet og andre aktive varmekilder utenfor Jan Mayen har fått status som ­nasjonalpark.

– Dette er Norges mest aktive geologiske område. De undersjøiske feltene vokser med to ­centimeter i året. Dette er på mange måter det nye Norge, konstaterer Pedersen.

Fakta

• Vulkaner: Undersjøiske varmekilder (= hydrotermale kilder) er vulkansk aktive områder hvor det strømmer ut varmt og mineral­rikt vann fra jordens indre.

• Temperatur: Vannet kan holde flere hundre grader, men koker ikke på grunn av det høye trykket. De varmeste ligger dypest. Det er funnet hydrotermale felt med en vanntemperatur på minst 450 grader, på 5000 meters dyp i Det karibiske hav.

• Mineraler: Varmekildene spyr også ut mineralrike røykskyer. I norske farvann er det bare funnet svarte røykskyer, som ­består av metallsulfider. I hvite røykskyer, som ofte har en ­lavere temperatur, kan det være mineraler som barium, ­kalsium og silisium.

• Mange funn: Den første undersjøiske varmekilden ble ­funnet i 1977 utenfor Galápagos i Stillehavet. Siden da er det ­funnet mange flere, i Stillehavet, Indiahavet, Atlanterhavet og ­Middelhavet. Soria Moria-feltet mellom Jan Mayen og Bjørnøya ble oppdaget i 2005.

• Rikt dyreliv: Ved alle de undersjøiske varmekildene er det avdekket rikt dyreliv og mange nye arter. Det er snakk om dyr langt nede i næringskjeden, som ulike bakterieformer, ­plankton, rørormer, snegler og reker. Disse lever i symbiose med varmekildene og får energi fra det varme, mineralrike ­vannet. Dette kalles kjemosyntese,.

• Økonomisk interesse: Forskning i de vulkansk aktive områdene kan være av økonomisk interesse av minst to årsaker. Den ene er gruvedrift. Den andre er «bioprospektering». Sistnevnte innebærer fangst og forskning på dyrelivet som lever i slike ekstreme omgivelser. Det kan være interessant for lege­middelindustrien.


3000 meter ned i ubåt

På de aller første ekspedisjonene i de norske farvannene rundt Jan Mayen, for cirka 15 år siden, gikk professor Rolf Birger Pedersen ned til 3000 meters dyp 
i en liten ubåt.

– Det var en spennende og ­interessant opplevelse. Men det er mer behagelig å styre en ROV – 
en fjernstyrt og ubemannet ubåt – fra et skip, mener han.

Mye har skjedd – innen både teknologiutvikling og kunnskap om havdypene – siden Pedersen og hans kolleger startet forskningen 
på Norges undersjøiske vulkaner 
og varmekilder.

– Vi har for eksempel fått mye bedre muligheter til å kartlegge havbunnen etter at forskningsskipet G.O. Sars kom i drift for ti år siden. I tillegg er fjernstyrte ubåter blitt tilgjengelig for flere land enn bare stormaktene. Disse ROV-ene blir stadig bedre, og den voldsomme utviklingen innen kamerateknologi gjør at det som er der nede kan fotograferes og filmes i høy opp­løsning, understreker professoren.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no