ANNONSE

MOTOR

Transsibirsk roadtrip

Tekst og foto: Øivind Skar


Publisert: 08.10.2013

PÅ SPORET: Et aldri så ulovlig stopp på det som trolig er verdens mest kjente skinnegang – den transsibirske. Her går det godstog hvert tiende minutt døgnet rundt. 


SIBIR: Å kjøre verdens lengste landevei gjennom Sibir er ingen søndagstur 
– verken for bilen eller dem som sitter i den.

Når journalister tester biler foregår det gjerne over noen hundre kilometer, kanskje opp mot et par tusen i mer spesielle tilfeller.

Mazda la opp til en litt mer omfattende test av deres nye kompaktmodell Mazda3. Bilen skal være selskapets fluepapir på høstens bilmesse i Frankfurt. Så hvorfor ikke la motorjournalister kjøre bilene hele veien fra Japan til Frankfurt – til sammen 15.000 kilometer gjennom Sibir – framfor å sende dem med båt eller fly?

Begynte i 1977

Da Mazda 323, forløperen til ­dagens Mazda3, skulle introduseres i 1977 valgte den japanske bilprodusenten å ta landeveien fatt. Men den gang gikk det ikke an å kjøre hele veien, så bilene ble satt på Den transsibirske jern­bane deler av strekningen.

Nå er det vei helt fram, og som eneste norske deltaker kjørte vi deler av strekningen sammen med svenske og ­franske kolleger. Verdens lengste landevei, 9000 kilometer lange transsibirske highway, forbinder ­Vladivostok med Moskva. Veien snegler seg langs den kinesiske og ­mongolske grensen, før den skrur litt innover i landet nord for Kasakhstan.

Sterkestes rett

Vel, vei etter vår standard er å ta hardt i. Her kjøres det tidvis på strålende asfalt, som uten for­varsel avløses av kumlokkstore hull og mil med gruslagt krøtter­sti. Vi erfarte at ofte kunne en distanse på 50 kilometer ta like lang tid å kjøre som de 500 neste kilometerne.

I Russland gjelder omtrent samme trafikkregler som i ­Norge, men de praktiseres ­ganske forskjellig. Her gjelder den ­sterkestes rett. Farten ­bestemmes gjerne av kjøretøyets motorytelse og veiens beskaffenhet, selv om skiltene viser maksimalt 90 km/t.

Et billivs slitasje

Det eneste positive er at selv r­usserne konsekvent stopper for forgjengere i fotgjengerfelt – om de er i stand til det.

Kombinasjonen av stor fart og høyt vodkainntak gjorde oss tidvis litt engstelige. På helt nedslitte dekk dundret vogntog forbi i svinger, gjerne samtidig som en personbil kunne passere oss på høyre side.

Ofte tenkte vi at hvis Mazdaen overlever dette så overlever den alt. 15.000 kilometer på slike veier må tilsvare et 20 år langt norsk billiv.

Volgaens hjemsted

Aldri i verden om vi hadde utsatt vår privatbil for denne veien, som store deler av strekningen følger Den transsibirske jern­banen. Sikkert av samme grunn så vi heller ikke mer enn én utenlandsk­registrert bil på hele kjøreturen, en godt lastet og forholdsvis sliten Lada Niva med tsjekkiske skilt.

Etter flere besøk i Moskva har vi lurt på hvor alle de hundre­tusener av Ladaer som ­produseres hvert år tar veien? Det lurer vi ikke på lenger. De er i Sibir sammen med titusener av gamle Volgaer og varebiler av ­typen UAZ, halvbroren til ­Patriot, russernes svar på amerikanske Jeep.

Du forstår fort hvorfor gamle Ladaer og Volgaer nærmest er udødelige. Hadde de ikke vært det, ville russiske landeveier ­ristet dem i filler etter få år.

Hel bil

I dette miljøet klarte Mazdaen seg bra. Verst gikk det ut over hjul og frontruter. Men da vi overlot vår bil med 5000 kilo­meter på telleren til neste team, satt fortsatt de originale hjulene på og frontruten hadde bare ett lite sår. Kanskje var det flaks? Naturligvis kunne vi ha havnet under det 18 meter lange vogntoget som ikke klarte svingen og tippet rundt rett foran oss, bare for å nevne en av de mange ulykkene vi var vitne til.

Seig uten turbo

Hvordan oppfører så en bil som Mazda3 seg under slike forhold?

Naturligvis hopper, spretter og slår det der veien er dårligst, men chassiset klarte seg ­for­bausende bra. Den forholdsvis seige ­Skyactiv bensinmotoren med 2,0 liter motorvolum og 
120 hk (ventet å bli bestselger i Norge når bilen lanseres ved årsskiftet) jobber ganske uanstrengt, men våkner først ­ordentlig på 3500 o/min. Mangel på turbo gjør den litt treg langt ned på turtallskalaen, men ingen problemer med å gå direkte fra tredje- til sjettegir. Takk og pris for presist girskift når du skal gjøre handlingen tusen ganger i løpet av en dag.

Etter en 13 timers dagsetappe uten at kroppen skrek etter bedre seter, konkluderer vi med at dette er et langt skritt framover for Mazda.

Fint med automatiske lys, adaptive frontlys og teknikk som bremser bilen om føreren ikke gjør det. Men vi takker først og fremst den radarstyrte blind­sonevarslingen for at vi kom oss unna hver gang et usynlig vogntog i støvskyen bak forsøke å kjøre oss ned.

Seks kroner literen

Dagsforbruket varierte fra 0,60 til 0,77 liter per mil. Heldigvis er det forholdsvis enkelt å skaffe 95 oktan drivstoff i Russland. Bensinstasjonene er omtrent det eneste med vestlig standard øst for Uralfjellene, og prisen er behagelig: snaut seks kroner per liter. På mange av dem var det også mulig å betale med kort, og en av stasjonene kunne varte opp med svenske pølser!

Skulle du finne på å ta samme turen som vi gjorde, så lær deg i det miste det russiske alfa­betet og noen ord. For det er langt mellom engelsktalende i Sibir og absolutt alle skilt er på russisk.

Og husk at cash is king i ­Russland!

Mazda 3 kombi

Pris fra: Kr 214.900

L/B/H: 4,47/1,80/1,35 m

Bagasjerom (VDA): 350 – 1250 l

Motor: 100/120 hk (B) + 150 hk D

Forbruk (EU): fra 0,39 liter

Testforbruk: 0,60 til 0,72 l/mil

CO2-utslipp (EU): fra 104 g/km

4x4: Nei

Garanti: 5 år

EuroNCAP*: Ikke testet

Til Norge: Ved årsskiftet

*Vil du vite mer om sikkerhet: www.euroncap.com.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no