ANNONSE

KULTUR

Neil Young

Tekst: Kunnskaps­forlagets Store 
Rock- og Pop-leksikon, 
ved hovedredaktør Jon Vidar Bergan


Publisert: 08.10.2013

Neil Young er en av rockens største singer-songwritere og mestrer både tandre ballader, beinhard rock, country og popmusikk. Han er en glimrende gitarist med en følsom stemme – en kompromissløs og ujevn artist som aldri har vært redd for å skifte stil, og tekstene hans kan være politiske eller handle om ensomhet og desperasjon.

Neil Young bodde i lands­byen Omemee, Ontario, fram til 1960, da hans nyskilte mor tok ham med til Winnipeg på den kanadiske prærien. ­Ukulele var hans første instru­ment, men fra 1962 spilte han gitar i rockebandet The ­Classics. Med The Squires ga han ut den Shadows-­inspirerte instrumental­singlen «The Sultan»/«Aurora» på et lokalt selskap i 1963. Young vanket også på Winnipegs og Torontos viseklubber, og han møtte Stephen Stills og Joni Mitchell (som skrev «The Circle Game» etter å ha hørt hans vise «Sugar Mountain»).

Buffalo Springfield og Crazy Horse

I januar 1966 flyttet Young til Toronto, der faren Scotty Young var en velkjent sports­journalist. Etter å ha spilt en kort tid i The Mynah Birds, flyttet han til Los ­Angeles ­våren 1966 og dannet Buffalo Springfield med Stills. Etter oppløsningen våren 1968 ­sikret Young seg Joni ­Mitchells manager Elliot ­Roberts, fikk kontrakt med Reprise ­Records og spilte inn sin lavmælte solo­debut. Neil Young kom i ­januar 1969, og allerede i mai ­fulgte ­Everybody Knows This Is Nowhere (nr 34 i USA). ­Albumet ble innspilt på to uker med rockebandet ­Crazy Horse, som var blitt dannet etter at Danny Whitten ­(gitar), Billy Talbot (bass) og Ralph Molina (trommer) fra The Rockets hadde jammet med Young i hans hjem i ­Laurel Canyon, LA. Tre av låtene er blant hans mest berømte: «Cowgirl In The Sand», «Cinnamon Girl» og «Down By The River». I 1969/70 og 1974 var han også fjerdemann i supergruppa Crosby, Stills, Nash & Young, der hans viktigste bidrag var «Helpless» og den politiske protestsangen «Ohio».

Kritikk av sørstatene

Crazy Horse og den 17-­årige gitaristen Nils Lofgren medvirker på After The Gold Rush (Topp 10 i UK og USA, nr 17 i Norge), som imidlertid preges av ballader med Young på piano. Blant høydepunktene er singlen «Only Love Can Break Your Heart» (nr 33 i USA 1970), tittel­kuttet, «Tell Me Why» og rockeren «Southern Man» (som fikk Lynyrd Skynyrd til å lage svarlåta «Sweet Home Alabama»). Også Harvest har en sang som kritiserer sørstatenes rasistiske redneck-­kultur, «Alabama». Dette countryrock­albumet gjorde Young til superstjerne og gikk til topps i både Norge, UK og USA, mye takket være den ­vakre balladen «Heart Of Gold» (nr 1 i USA, nr 4 i Norge, nr 10 i UK 1972). Stray Gators, som inkluderte Youngs favoritt-­steelgitarist Ben Keith, ­akkompagnerte ham også på høydepunkter som oppfølgersinglen «Old Man» (nr 31 i USA), «Are You Ready For The Country» og «The Needle And The ­Damage Done». Sistnevnte er en naken og sterk ballade som ble skrevet for å advare mot heroin. Crazy Horses Danny Whitten døde imidlertid av en overdose 18. november 1972, bare 29 år gammel, og vil bli husket for å ha skrevet «I Don’t Want To Talk About It» til Crazy Horses debut­album fra 1970.

Film og livealbum

Young fikk dårlig kritikk for den selvbiografiske dokumentaren Journey Through The Past, som han regisserte under navnet Bernard ­Shakey. Den handler om livet på turné, og det doble soundtracket (nr 45 i USA 1972) inneholder den nye sangen «Soldier», gamle liveopptak med hans tre forrige band (1966–71) og nye med Stray Gators. Sistnevnte og Nils Lofgren kompet også Young på det røffe livealbumet Time Fades Away (Topp 20 i UK og Norge, nr 22 i USA), der alt materialet var nytt.

Dyster og deprimert

On The Beach (nr 9 i Norge, nr 16 i USA) fikk på 90-tallet mytestatus, mye fordi ­albumet aldri var blitt utgitt på CD av vinyltilhengeren Neil Young. Etter relanseringen i 2003 ble det hyllet som en klassiker, anført av flere bluesinspirerte rockelåter og de sterke ­balladene ­«Ambulance Blues» og «See The Sky About To Rain». ­Talbot og Molina fra Crazy Horse spilte også på Youngs to glimrende 1975-­album, som bare ­nådde Topp 30 i UK og Topp 50 i USA: Den hudløse og dystre plata Tonight’s The Night ble innspilt i 1973 av en Young som var deprimert etter døds­fallene til Whitten og sin ­roadie Bruce Berry. Crazy Horse hadde rekruttert gitaristen Frank «Poncho» Sampedro foran gitarrockplata Zuma, der «Cortez The Killer» er et høydepunkt.

Krangling med 
Stephen Stills

Young turnerte fra og med sommeren 1975 med Stephen Stills, og i april 1976 begynte de to å lage et album sammen med Crosby og Nash. Men Young beordret de to sistnevntes stemmer slettet fra Long May You Run (nr 12 i UK, nr 26 i USA). Young forlot The Stills-Young Band midtveis i sommerturneen etter krangling med Stills, før albumet kom ut i august. American Stars ’n Bars (nr 5 i Norge, nr 17 i UK, nr 21 i USA) er satt sammen av noen gamle opptak i countrystil og noen nye, hvorav rockeren «Like A ­Hurricane» siden ble et glansnummer på ­konsertene. ­Crazy ­Horse med­virket bare på et par kutt på det ­under­vurderte vise/­country-albumet ­Comes A Time (Topp 10 i UK og USA), der tittelkuttet og «Lotta Love» er blant høyde­punktene. ­Nicolette Larsons harmonivokal preget ­plata, og hun fikk selv en stor USA-hit med «Lotta Love» i 1978. Trippel­albumet ­Decade (1977) er fortsatt den ­beste samleplata for Youngs ti ­første år som plateartist, og inneholder noe tidligere ­uutgitt stoff.

Råd til Johnny Rotten

Høsten 1978 dro Young på en stor USA-turné, Rust ­Never Sleeps, der han framførte gamle og nye låter – enten alene på piano/gitar eller sammen med et ekstra høylytt Crazy Horse. De nye rockerne havnet på kritiker­favoritten Rust Never ­Sleeps (Topp 15 i UK og USA), ­anført av ­«Powderfinger» (som han hadde tilbudt Lynyrd Skynyrd) og «Hey Hey My My (Into The Black)», der han gir et råd til Johnny ­Rotten (eks Sex Pistols): «It’s better to burn out than to fade away». Albumets akustiske versjon heter «My My Hey Hey (Out Of The Blue)». Rust Never Sleeps er også navnet på en Neil Young-regissert og ­dårlig mottatt konsertfilm, og soundtracket kom ut på Live Rust (nr 15 i USA, nr 27 i ­Norge).

Neste gang: Slade

Neil Young

Født Neil Percival Kenneth ­Robert Ragland Young, 
12. nov. 1945, Toronto, Canada.


Album

1968: Neil Young; 

1969: Everybody Knows 
This Is Nowhere; 

1970: After The Gold Rush; 

1972: Harvest; 

1973: Time Fades Away (live); 

1974: On The Beach; 

1975: Tonight’s The Night; Zuma; 

1976: Long May You Run (med Stephen Stills); 

1977: American Stars ’n Bars; 

1978: Comes A Time; 

1979: Rust Never Sleeps; Live Rust


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no