ANNONSE

VITENSKAP

Monarkens utrolige flukt

Tekst: Siri Marte Kværnes


Publisert: 27.08.2013

ATTRAKSJON: Overvintringsplassene til monarken har blitt en stor turistattraksjon. Og det er kanskje ikke så rart? 
(FOTO: Science Photo Library / NTB scanpix) 


Om sommeren vender monarksommerfuglene hjem til sommeren i Nord-Amerika. Men det er bare få måneder til arten igjen legger ut på sommerfuglverdenens lengste reise.

Hver høst begynner de fargerike monarksommerfuglene å samle seg i USA og Canada. Da er det på tide å rette antennene mot sør. Monarkene med lengst vei ­flakser omkring 400 mil før de når overvintringsplassene i ­Mexico. Turen er kjent som ­verdens lengste sommerfuglreise.

Oppdagelsen

Det er ikke uvanlig at sommer­fugler migrerer, men monarksommerfuglens lange reise stiller i en klasse for seg. Den kanadiske forskeren Fred Urquhart (1911– 2002) ved Universitet i Toronto var den som begynte å spore monarkenes rute mot varmere strøk.

– Man visste at monarkene ­forsvant fra nord når høsten kom, men man ante ikke hvor de ble av. Derfor begynte ­Urquhart å merke sommerfugler. Snart kom det rapporter om at merkede ­individer ble observert lenger sør, sier overingeniør Lars Ove Hansen ved Naturhistorisk ­Museum, Universitetet i Oslo.

Hansen har studert monarken og selv besøkt overvintrings­plassene i Mexico, der de klynger seg sammen i grantrær for å holde varmen. Den første overvintringskolonien ble oppdaget som en følge av Urquharts ­arbeid i 1975. I dag kjenner man til rundt et dusin slike plasser i ­Mexico. Områdene varierer i størrelse, men huser til sammen flere ­hundre millioner individer på et godt år.

At koloniene ble oppdaget i 1975, er for øvrig en sannhet med modifikasjoner. Indianerne hadde kjennskap til ­fenomenet lenge før forskerne, forteller Hansen.

Langveis

Monarksommerfuglen ­kommer opprinnelig fra Nord- og ­Mellom-Amerika, men den har spredd seg til både Sør-Amerika, Australia og Sørvest-Europa. Mens sommerfuglene i noen ­regioner har det godt og varmt året rundt, må andre migrere for å overleve vinteren.

I Nord-Amerika migrerer den vestlige monarkstammen til California vinterstid. Den lengste reisen står stammen øst for Rocky Mountains for. Det er ­disse individene som flyr helt til det sentrale Mexico.

– Sommerfuglene har de ­samme rutene og de samme trærne de lander i hvert år. Når sommerfuglene nærmer seg ­målet, sirkler de seg inn til overvintringsplassene. Det utrolige er at de finner fram, sier Hansen.

Monarkens årlige reise er én av grunnen til at arten har blitt et yndet forskningsobjekt. Og spørsmålet om hvordan den finner fram, blir ikke mindre interessant når man vet at et individ aldri tar reisen to ganger.

Den lange ferden sørover starter om høsten når temperaturen synker og dagene blir kortere. Noen forskere mener at sommer­fuglene utnytter vinder for å spare på kreftene, ifølge ­foreningen Monarch Watch, som ble grunnlagt av Fred Urquhart og kona Norah.

Førstereis

Vel framme ved overvintringsplassen klumper de seg sammen i trærne tidligere monarker har brukt før dem. I mars våkner ­koloniene til liv, og sommer­fuglene parer seg før de setter kursen nordover igjen. Noen ­parer seg også før overvintring.

Hunnene legger egg på ­veien, og når USA før de dør. Når ­monarkene igjen brer om seg i det nordlige USA og Canada, er det altså avkommet som har funnet veien tilbake til sine ­foreldres hjemsted, skriver Monarch Watch på sine nettsider.

Monarkene som blir født på sensommeren eller tidlig på ­høsten, kalles «super­generasjonen» og lever opptil ni måneder. Det er disse som kan fly flere hundre mil for å ­over­vintre. Sommer­generasjonene med monarker lever bare fire til fem uker. Så når det igjen blir høst, er det altså flere generasjoner siden stammen sist migrerte til ­Mexico.

Det finnes flere teorier om hvordan monark­sommerfuglene finner veien, og hvorfor de av og til kommer ut av kurs. Forskere har blant annet funnet ut at ­monarkene har magnetitt i hodet, noe som kan fungere som et slags kompass. Trolig gir også landformasjonene sommer­fuglene en pekepinn på hvor de skal. Når sommerfuglene sirkler inn overvintringstrærne, kan det hende de bruker luktesansen.

– Monarken er en svært interessant art. Den er også den arten av ikke-skadelige sommerfugler det drives mest forskning på, sier Hansen.

Fakta om 
monarken

• Monarksommerfuglen 
(Danaus plexippus) er gul- og brunrød med brede, svarte striper langs vingeårene. Langs vingekanten har den hvite flekker.

• Arten stammer fra Nord- og Mellom-Amerika, men har spredd seg til Sør-Amerika, stillehavsøyene, Australia, New Zealand og Europa. Monarken kan ofte ses i England og er observert i både Sverige og Danmark. 

• Monarken har ikke til­passet seg en kald overvintring, slik mange av de naturlig forekommende insektartene i Nord-­Amerika har.

• Monarken er giftig, noe som signaliseres med vingenes kraftige farge. Giften kommer fra planter innen svalerotfamilien, som monarken får i seg i larvestadiet. Andre arter etterligner monarkens mønster som beskyttelse mot bytteetere.

• Arten opplevde trolig en stor vekst på 1800-tallet, da utstrakt jordbruk i Nord-Amerika la til rette for mer svalerot. 

• De siste årene har monarkbestanden gått ned. Dette skyldes trolig avskoging så vel som mer bruk av sprøytemidler, som fjerner svalerot i landbruksområder.

• Mazauhaindianerne i Mexico har i sitt ­vokabular ordet «seperito», som betyr «sommerfugl som kommer trekkende i oktober-november». 

• Monarkens overvintrings­plasser har blitt store turistattraksjoner, og tiltrekker seg sommerfugl­interesserte fra hele verden. Sommerfugl­reservatene i Mexico står på UNESCOs verdensarvliste.

• I Guinness rekordbok har en canadisk monarkhann verdensrekorden for ­lengste insektreise. Den merkede sommerfuglen hadde tilbakelagt minst 464 mil da den ble ­observert i Texas våren 1989, etter endt vinter­ferie i Mexico.

(Kilder: Monarch Watch, Yale Environment 360, Wikipedia, ­Forskning.no, ­Guinnessworldrecords.com, 
Lars Ove Hansen (UiO))


Nyere forskning

Nylig kunne en forskningsgruppe ledet av Henrik ­Mouritsen ved Universitetet i Oldenberg i Tyskland påvise at monark­sommerfuglene ikke er såkalt ekte ­navigatører slik som trekkfuglene. Monarkene bruker ikke et kart- og kompassystem, de lagrer altså ikke informasjon om landformasjoner, slik man tidligere har trodd. Sommerfuglene klarte ikke å kompensere når flukten deres ble for­skjøvet, men fortsatte sin flukt i sørvestlig retning.

Monarkene bruker i stedet enkel vektornavigering, det vil si at de peker ut flukt­retningen i retning sola. Sommerfuglene korrigerer kursen gjennom døgnet (siden sola forflytter seg i forhold til trekkruta). Trolig kombinerer de denne typen navigering med å følge større barrierer de møter på trekkruta.

(Kilde: Lars Ove Hansen, UiO)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no