ANNONSE

Dikt

Bekken

Det rann en bekk ned langs veien,

med verdens klareste vann,

den kom fra et hull nedi bakken,

fra en grop med krithvit sand.

Som barn satt jeg ofte ved bredden,

og alltid så lurte jeg da,

det var noe rart med den bekken,

skal tro hvor den kommer fra.

Den kom som fra jordens indre,

og rann både natt og dag,

her kunne man tørsten lindre,

og nyte den drag for drag.

Den rann der sommer som vinter,

med samme iskalde vann,

og aldri du så at den minket,

holdt stadig den samme stand.

Her nede ved oppkommets kilden,

fikk alle slukke sin tørst,

når kyrne kom hjem ifra beite,

de kappes om hvem som ble først.

Når hestene varme og tørste,

kom hjem etter økta strid,

da hastet de rett bort til bekken,

og stakk sine muler deri.

Men bekken rann like lystig,

den stoppet ei opp et minutt,

den var som Sareptas krukke,

dens kilde tok aldri slutt.

Du ser ikke bekken lenger,

nå er den blitt lagt ned i rør.

Er gjemt for de tørste munner,

hvor alle fikk leske seg før.

Fra boken «Rim og stubber om koner og gubber» av Joleiv Ellingsen


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no