ANNONSE

KULTUR

Steve Harley & Cockney Rebel

Tekst: Kunnskaps­forlagets Store 
Rock- og Pop-leksikon, 
ved hovedredaktør Jon Vidar Bergan


Publisert: 18.06.2013

Låtskriveren og vokalisten Steve Harley fikk stor suksess i UK med sin fengende, teatralske poprock på 1970-tallet. På de to første albumene kalte bandet seg bare Cockney Rebel, og ikke minst Jean-Paul Crockers elektriske fiolin ga gruppen et musikalsk særpreg.

Harley, som fikk polio som toåring, vokste opp i Sørøst-London. Han tok fiolintimer, men det var gitaren som ble hans instrument, og i 1971 dannet han gruppen Odin sammen med fiolinisten Jean-Paul Crocker. Harley hadde jobbet som journalist i fire år da han og Crocker i mai 1972 dannet gruppen Cockney Rebel. De andre musikerne fant de to etter å ha annonsert i en musikkavis. Bandet så ut som en blanding av Roxy Music og David Bowie, med en sminket Harley i spissen, og mange av 1980-tallets new romantics-band ble inspirert av dem.

Legendariske «Sebastian»

Utvidet med keyboardisten Milton Reame-James debuterte Cockney Rebel i 1973 med den lange, dramatiske singlen «Sebastian», som ble en av fansens favorittlåter. Verken den eller albumet The Human Menagerie solgte særlig bra, men i 1974 nådde de Topp 10 i UK med albumet The Psychomodo og singlene «Judy Teen» og «Mr. Soft».

Ny besetning og nytt navn

Den selvdestruktive Harley ble beskyldt for å kjøre et sololøp og å være fiendtlig innstilt overfor musikkpressen, og Reame-James, Crocker og Jeffreys sluttet i august 1974. De ble erstattet av: George Ford, bass. vokal; Jim Cregan (f. 9. mars 1946, Yeovil), gitar, vokal; og Duncan Mackay (f. 26. juli 1950, Leeds), keyboards. Samtidig skiftet gruppen navn til Steve Harley and Cockney Rebel.

Nr. 1 på singellisten i UK

I 1975 år gikk gruppen til topps i UK med en av Alan Parsons’ beste produksjoner, «Make Me Smile (Come Up And See Me)». Samme år fikk bandet suksess med albumet The Best Years Of Our Lives (nr. 4) og «Mr. Raffles (Man It Was Mean)» (nr. 13). Gruppen ble utvidet med perkusjonisten Lindsay Elliott i 1976. Samme år havnet gruppens versjon av The Beatles’ «Here Comes The Sun» på 10. plass, men «Love’s A Prima Donna» ble ingen stor hit.

Still going strong

I juli 1977 oppløste Harley bandet, hvorpå Duncan Mackay ble medlem av 10cc, og Jim Cregan (ex. Family) begynte i Rod Stewarts band. Steve Harley ga ut soloalbum i 1978 (Hobo With A Grin) og 1979 (The Candidate). Den gamle bassisten Paul Jeffreys døde i flyet som ble sprengt i lufta over Lockerbie i 1988.

Harley spiller fortsatt sammen med tromme­slager Elliott på Cockney Rebel-konsertene han holder. De har vært ofte i Norge i de senere årene, og de har bl.a. spilt to ganger i Folken i Stavanger på 2000-tallet.

Neste gang: Elton John

Steve Harley & ­Cockney Rebel

Gruppen ble dannet i 1972 
i London, England.


Steve Harley (f. Stephen Nice, 27. feb. 1951, London), ­vokal, gitar; 
Jean-Paul ­Crocker, gitar, fiolin, ­mandolin; 
Paul Jeffreys (f. Paul Avron Jeffreys, 13. feb. 1952; 
d. 21. des. 1988), bass; 
Stuart Elliott (f. 5. mai 1953, London), trommer


Album

1973: The Human Menagerie; 

1974: The Psychomodo; 

1975: The Best Years Of 
Our Lives; 

1976: Timeless Flight; 
Love’s A Prima Donna; 

1977: Face To Face – 
A Live Recording


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no