ANNONSE

VITENSKAP

Den viktige sperregrensa

Tekst: Siri Marte Kværnes


Publisert: 18.06.2013

STORTINGET: 169 av landets politikere får plass på Stortinget. Også partier under sperregrensa har mulighet til å sikre seg noen stoler. (FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix)


For partiene som dupper rundt 4 prosents oppslutning før stortingsvalget, blir valgkampen spesielt viktig.

Venstre, Sp, SV og KrF har alle en ekstra grunn til å bite negler under årets stortings­valg. Først når stemmesedlene fra alle landets valglokaler er telt opp, har vi svaret på hvilke av partiene som ligger over den mye omtalte sperregrensa på 4 prosent.

Sperre for hva?

Men hva skjer med et parti som ­kommer under sperregrensa? Det er ikke slik en del av oss tror, at partiene blir sperret ute fra Stortinget. Velgerne i hvert fylke ­stemmer inn politikere fra sitt distrikt uavhengig av hvilken oppslutning partiet har i landet totalt. Partier som havner ­under sperregrensa, får imidlertid ikke være med i konkurransen om de 
19 tilleggs­mandatene.

– Men i det øyeblikk et parti får litt over 4 prosents oppslutning, hagler det inn med utjevningsmandater, sier valgforsker og professor i sammenlignende politikk Frank Aarebrot ved Universitetet i ­Bergen.

Stortinget er satt sammen av 150 distrikts­mandater og 19 utjevnings­mandater. Både folketallet og arealet på hvert valgdistrikt (fylke) bestemmer antall mandater hvert fylke sender til ­Stortinget. Utjevningsmandatene, ett fra hvert fylke, fordeles på partier som på lands­basis har fått flere stemmer enn det de har fått ut­telling for i antall distriktsmandater.

Hvis et fylke skal stemme fram fem distrikts­mandater, men stemmene for­deles på sju partier, vil det for eksempel bli en del «ubrukte» stemmer. Utjevningsmandatene går oftest til de mindre partiene, som på grunn av utregningsmetoden for mandater blir underrepresentert blant distriktsmandatene.

Færre partier

En rekke europeiske land har en eller ­annen form for sperregrense ved valg. Hva er grunnen til å ha en slik grense?

– Man ønsker å gjøre det vanskelig for nystiftede partier å komme inn i parlamentet. Uten sperregrense kan det bli grusomt mange politiske partier, og ­nesten umulig å danne stabile regjeringer, forklarer Aarebrot.

Ved sist stortingsvalg havnet Venstre på 3,9 prosent og måtte ta til takke med sine to distriktsmandater. RV og Kyst­partiet er eksempler på små partier som har ­kommet inn på Stortinget med ett distrikts­mandat selv om oppslutningen på landsbasis har vært langt under 
4 prosent.

At det lønner seg for partier å bikke over sperregrensa, blir også tydelig hvis vi ser på Stortingets sammensetning i dag. Seks av ti stortingsrepresentanter fra KrF er utjevningsmandater. Det samme ­gjelder fem av elleve fra SV, og to av ­elleve fra Sp.

På Stortinget foregår mye av arbeidet i de tolv faste fagkomiteene. Hoved­regelen sier at hver stortingsrepresentant skal sitte i én komité. Partier med svært få ­representanter får derfor delta i få komiteer.

– Men kommer et parti over sperregrensa, vil det få mandater nok til å ­bemanne de viktigste komiteene, sier ­Aarebrot.

Taktisk stemming

Valgforsker og professor Anders Todal Jenssen ved NTNU er blant dem som har påpekt at flere partier rundt sperregrensen kan få velgere til å stemme taktisk. I Sverige har man sett eksempler på at ­velgere som egentlig sympatiserer med ett av de store partiene, stemmer på et mindre parti for å hjelpe det over sperregrensa. I Sverige er imidlertid sperregrensa såkalt absolutt, den gjelder også for distriktsmandatene.

Men også i Norge har det vært tilfeller av ­taktikkeri blant velgerne, forteller Aarebrot. Før stortingsvalget i 2005 spredte det seg en ­uoffisiell kampanje i sosiale medier. Der ble Høyre-­velgere rådet til å stemme Venstre for å sikre partiet ­
4 prosents oppslutning og dermed styrke det borger­lige ­alternativet. Etter valget viste det seg imidlertid at de rene Venstre-velgerne ville klart å få partiet over sperregrensa på egen hånd. Og Høyre mistet flere mandater enn det Venstre fikk ekstra, noe som samlet sett resulterte i færre ­borgerlige representanter på Stortinget.

– Dette viser at en bør kjenne systemet svært godt før man begynner å oppfordre til slik taktisk stemming, bemerker Aarebrot.

Valgordningen i Norge

• Fylkene har siden 1953 vært valgkretser ved stortingsvalg i Norge.

• Ordningen med utjevningsmandater og sperregrense ble innført i 1989.

• I 2013 velges det 150 distriktsmandater fra de enkelte fylker og 19 utjevningsmandater til Stortinget.

• Fordelingen av mandater skjer etter prinsippet om forholdstallsvalg, at andel stemmer til et parti skal tilsvare andel stortingsplasser.

• Gjennom en nominasjonsprosess setter partienes fylkeslag før valget opp lister med kandidater til valgkretsens stortingsplasser. Under valget konkurrerer fylkeslagene om fylkets stortingsplasser.

• De 19 utjevningsmandatene skal utjevne avvik som kan oppstå mellom andel stemmer på landsbasis og andel stortingsplasser under fordelingen av distriktsmandater.

• Bare partier med over 4 prosents oppslutning totalt i landet kan bli tildelt utjevningsmandater. Det er dette som kalles sperregrense.

(Kilder: Store norske leksikon / Cappelen Damm)


Slik regnes antall 
mandater ut

I Norge brukes en versjon av Sainte-Laguës metode for å beregne fordelingen av mandater. Metoden går ut på at mandatene fra hvert fylke fordeles mellom partiene når stemmetallet er delt på 1,4 og deretter på oddetallene 3, 5, 7 osv. 

Partiet med flest stemmer (etter at antall stemmer er delt på 1,4), får første mandat. Deretter konkurrerer samme parti om neste mandat med sitt stemmetall delt på 3, så eventuelt delt på 5 osv. Hver gang et parti får et mandat, konkurrerer partiet om neste mandat etter at stemmetallet er delt på det neste tall i oddetallsrekken.

I fordelingen av de 19 utjevningsmandatene ser man på hele landet som én valgkrets. Også her bruker man Sainte-Laguës metode for å finne ut hvilke partier som har fått for få distriktsmandater sammenlignet med oppslutningen på landsbasis.

Den geografiske fordelingen av utjevningsmandatene er ment å gi partier utjevningsmandater i fylker der de står relativt sterkt. Man risikerer likevel at de siste utjevningsmandatene kan komme i fylker der partier ikke står særlig sterkt.

Siden det første delingstallet er 1,4, og ikke 1, er det vanskelig for små partier å få inn sitt første distriktsmandat. Utregningsmetoden gjør at disse partiene automatisk blir noe underrepresentert når distriktsmandatene er fordelt, og de fleste utjevningsmandatene vil derfor gå til de mindre partiene over sperregrensa.

(Kilder: Store norske leksikon / aardal.info)


Mandatfordeling 2013

Mandatene blir fordelt mellom valgkretsene. Det gjøres nye beregninger for fordelingen hvert åttende år, for to valg av gangen. 

For stortingsvalgene 2013 og 2017 er fordelingen slik (med ev. endring siden 2009 i parentes): Østfold 9, Akershus 17 (+1), Oslo 19 (+2), Hedmark 7 (-1), Oppland 7, Buskerud 9, Vestfold 7, Telemark 6, Aust-Agder 4, Vest-Agder 6, Rogaland 14 (+1), Hordaland 16 (+1), Sogn og Fjordane 4 (-1), Møre og Romsdal 9, Sør-Trøndelag 10, Nord-Trøndelag 5 (-1), Nordland 9 (-1), Troms 6 (-1), Finnmark 5. Totalt er det 169 mandater.

(Kilde: Store norske leksikon)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no