ANNONSE

VITENSKAP

Stadige drypp av katastrofe

Tekst: Kjetil Johansen


Publisert: 18.06.2013

SJØFUGL: En sjøfugl dekket av olje, fotografert ved Louisiana-kysten seks uker etter Deepwater Horizon-ulykken. Katastrofen skadet dyrelivet i hele Mexicogolfen. (FOTO: Charlie Riedel / AP)


Historien om oljekatastrofer er full av store, spektakulære ulykker. Men de er ikke nødvendigvis like farlige som de mange små, udokumenterte episodene.

De første oljebrønnene på havbunnen ble boret allerede på 1890-tallet. Siden da har oljeeventyret generert enorme ­inntekter – og skapt store problemer. Problemene kommer gjerne i fokus når store, spektakulære ulykker inntreffer. Noe de gjør jevnlig.

– Bravo-utblåsningen i 1977 er den største oljekatastrofen vi har hatt her hjemme. Inter­nasjonalt sett regner man med rundt 125 store ulykker. Av dem er nok Exxon Valdez og Deepwater Horizon-ulykken de mest kjente. Sistnevnte regnes som historiens største oljeulykke, sier ­Rasmus Hansson. Han er sekretær i forsknings­samarbeidet CIENS, stortingskandidat for Miljø­partiet De Grønne og tidligere generalsekretær i WWF.

Marie Smith-Solbakken er olje­historiker og ansatt ved ­Universitet i Stavanger. Hun minner om at oljekatastrofer ikke alltid er synonymt med ­store oljesøl. De kan være kostbare i tapte menneskeliv også.

– Norgeshistoriens største ulykke målt i tapte menneskeliv, Alexander Kielland-ulykken, kostet 123 mennesker livet. Men skadene på miljøet var ­begrensede ved den ulykken, ­påpeker hun.

Den menneskelige faktoren

Hva er så de hyppigste årsakene til at ulykker finner sted offshore?

Smith-Solbakken nevner tre faktorer – menneskelig svikt, teknisk svikt og spesielle vær­forhold – samt kombinasjoner av disse faktorene.

– Mange mener Deepwater Horizon-ulykken skjedde fordi man opererte helt på marginene av den teknologiske kompe­tansen, sier hun.

Hansson fremhever den ­menneskelige faktoren som den hyppigste årsaken:

– Det blir gjort feil. Gjerne små feil. Men summen av dem fører til slutt til en stor ulykke. Dette henger igjen sammen med at teknologien og sikkerhets­utstyret som brukes, ikke er fullt så idiotsikkert som det gjerne blir hevdet, sier han.

Ola Anders Skauby, medie­kontakt i Statoil, kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen.

– Vår tilnærming til sikkerhet og miljø bygger på et barriere­prinsipp, der det ikke er slik at én person eller én tabbe kan utløse en stor hendelse. Systemet er ­uttenkt og organisert slik at det er flere barrierer som må overskrides før det kan skje en ulykke. Og systemet vil tre inn og korrigere dersom det likevel inntreffer feil, sier Skauby.

Ifølge en fersk risikorapport fra Petroleumstilsynet (Ptil) er barrierestyringen i norsk petroleums­virksomhet ikke god nok.

– Her kreves det et krafttak i næringen. Selskapene sitter med informasjon om at de har ­barrierer som ikke fungerer som de skal, uten at de gjør noe med det, sier Finn Carlsen, ­fungerende ­direktør for Ptil.

Mange oljesøl små ...

Rasmus Hansson mener det er en fare for at vi stirrer oss litt blinde på de spektakulære katastrofene.

– Summen av alle de små utslippene kan være verre enn de store enkeltkatastrofene. Det skjer mange småutslipp, også i Norge.

Hansson mener også at det gjerne er tilfeldigheter som avgjør om vi ender opp med en stor ulykke eller ei.

– Været spiller en helt avgjørende rolle for om et utslipp blir marginalt eller katastrofalt. ­Under Full City-ulykken ved Langesund i 2009 var det lite olje som ble sluppet ut, men fordi dette skjedde nær land, endte opprydningskostnadene på 200-300 millioner kroner, sier ­Hansson.

– Det viser at selv om ulykken finner sted i et område hvor det finnes beredskap og masse utstyr, så har vi fremdeles null kontroll.

For dårlig oljevernberedskap

Oljeindustrien og myndig­hetene forsøker å være forberedt på eventuelle oljeutslipp. Sikkerhets­rutiner, øvelser og teknologi skal klare brasene om ulykken inntreffer.

Rasmus Hansson er mildt sagt skeptisk til beredskapen.

– Oljevernberedskapen fung­erer rett og slett ikke når ulykken inntreffer. Vi så dette under Deepwater Horizon-ulykken, som fant sted i det området i verden med best og flest beredskaps­ressurser tilgjengelig, sier han.

Øyvind Midttun nevner at ny oljeoppsamlingsteknologi er ­utviklet og utplassert etter denne ulykken.

– «Capping» samler opp oljen ved kilden. Utstyret innkapsler den utblåsende brønnen på havbunnen. Men det ligger i sakens natur at det kan ta lang tid før dette utstyret blir brukt og vi kan få vite hvor effektivt det er, sier han.

Miljøpolitikeren Hansson ­mener at det finnes en sikrere strategi mot oljesøl:

– De Grønne vil starte utfasing av oljevirksomheten nå, både av hensyn klima og ­økonomi, men også for å dempe belast­ningen på havet. Der hvor man vil unngå oljesøl, må man la være å bore.

Konsekvenser av oljesøl

• Oljesøl kan umiddelbart gjøre skade på fiskebestander, sjøfugl og sjøpattedyr. Særlig sjøfugl er utsatt, fordi oljen ødelegger fjærene deres – noe som fører til at de fryser i hjel. Fisk på egg og larvestadiet er særlig sårbar for olje og andre kjemikalier, mens voksen fisk kan svømme unna.

• Etter hvert som oljen brytes ned og synker, kan også bunnsamfunn, som svamper og koralldyr, bli rammet. Løse oljekomponenter og oljepartikler kan også påvirke fiskelarver og fisk i oppdrettsanlegg.

• Skadeomfanget avhenger ellers av typen utslipp. Raffinerte produkter er ofte giftigere enn råolje, fordi de er tilsatt ulike kjemikalier.

(Kilder: WWF og Snl.no)


Kjente oljeulykker

• 2010: Deepwater Horizon, en av BPs oljeplattformer, sank ­etter brann i Mexicogolfen. 11 mennesker ble drept, 
17 skadet og 115 reddet. Omfattende miljøskader og et antatt utslipp på 780 millioner liter olje.

• 2002: Tankbåten Prestige brakk i to utenfor Spania. Utslipp på 88 millioner liter. Forurensing av 1000 km kystlinje og ­omfattende miljøskader med minst 115.000 døde fugler. Mange av dem som deltok i redningsarbeidet og opp­rydningen, fikk helseskader de fremdeles sliter med.

• 1991: Golfkrigen. Irakiske styrker slipper ut anslagsvis 
1,4 milliarder liter i Persiagolfen. Store områder er stadig forurenset.

• 1989: Oljetankeren Exxon Valdez går på grunn i Alaska. Utslipp på 41 millioner liter olje. Forurensing av et område ­tilsvarende to tredeler av den norske kyststripen. Så sent som i 2009 regnet man med at rundt 3 millioner liter av utslippet gjensto. Mye av dette var begravet av sand. 

• 1979: To tankere kolliderer ved Trinidad. 
Antatt utslipp 396 millioner liter.

• 1979: Oljeplattformulykke (Ixtoc) i Mexicogolfen. 
Utslipp 630 millioner liter. Stadig forurensing fra utslippet. Store miljøødeleggelser.

• 1979: Tankeren Torrey Canyon slipper ut 171 millioner liter utenfor Cornwall. Store miljøskader.

• 1978: Tankeren Amoco Cadiz går på skjær utenfor Frankrike. 300 millioner liter utslipp. 20.000 døde fugler, store miljø­skader. 

• Det har også vært store ulykker ved Det kaspiske hav før den russiske revolusjon og i det tidligere Sovjetunionen. Noen av disse har ført til store tap av menneskeliv og omfattende miljøskader. Dersom vi tar med krigsrelaterte utslipp – slik som under ubåtkrigen under andre verdenskrig – har vi lange rekker med tilsiktede senkninger med store utslipp og mange drepte. 

(Kilder: Marie Smith-Solbakken og professor Hans-Jørgen Wallin Weihe)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no