ANNONSE

HELSE & LIVSSTIL

Klatring med liten fallhøyde

Tekst: Kjersti Busterud 

Foto: Thomas Winje Øijord / NTB scanpix


Publisert: 18.06.2013

KREVENDE: Buldring krever både styrke og teknikk, men mindre ­utholdenhet enn tauklatring. Truls Larsen prøver seg på et problem på den såkalte Arneveggen i Østmarka i Oslo. Øyvind Akselsen følger med. 


Man trenger ikke tau for å teste ferdighetene i fjellveggen. En ekstra tannbørste kan derimot komme godt med.

I en liten fjellvegg i Østmarka i Oslo gnikkes det iherdig med en sliten tannbørste. Vår­rengjøringen er i full gang i ­markas mange buldrevegger. Grønn mose og brun jord skal vekk for å gi plass til kalkhvite fingrer.

– Det blir for vått her, konstaterer buldrer Truls Larsen, og stikker fingrene misfornøyd opp i en liten utstikker som stadig fylles med vann.

– Vannet er buldrerens verste fiende. Mose kan fjernes, men er det vått, er det ikke så mye man får gjort, forklarer Larsen. For fem år siden laget han buldre­føreren «Oppsal to Hellerud Bouldering», som beskriver fire ulike buldreområder i Østmarka. Føreren oppdateres stadig på hans blogg.

Fornuftige høyder

Buldring kommer fra det engelske ordet for stor stein, ­«boulder». Opprinnelig var det nemlig gjerne store steinblokker man klatret på.

Kampestein er det imidlertid mindre av i Norge, så ­buldringen foregår ofte på fjellvegger i miniatyrformat. Som i Østmarka i Oslo, der veggene venter bare noen få minutters gange fra bolig­felt og kollektivtransport.

– Sunn fornuft, sier Einar ­Landmark, etter å ha kommet ned fra høyder de færreste beveger seg i verken med eller uten tau.

– Det er sunn fornuft som avgjør hvor høyt vi klatrer, forklarer han. For buldring må på ingen måte sidestilles med frisoloering, der liv og helse risikeres uten tau flere titalls meter over bakken.

Myk landing

Helt uten støtdemping klatrer buldrerne imidlertid ikke. Spesial­lagde matter kalt crash pads legges over hardtrampet bakke og skarpe steiner. I tillegg har man gjerne en såkalt spotter – en alliert som står på bakken og tar imot ved fall.

Larsen buldrer også alene, men er mer forsiktig uten klatre­kompisene til stede.

– Det geniale med buldring er at du i motsetning til tauklatring ikke er avhengig av at noen andre har tid til å bli med. Her i Oslo må du dessuten lenger av gårde hvis du vil klatre, mens buldremulighetene ­ligger rett utenfor stuedøra mi, forteller han. Han er ikke alene om å ha bosatt seg nær frilufts­mulighetene.

– Det er mange klatrefamilier som bor i nærheten. Nå kan jeg stikke ut og buldre etter at barna har lagt seg, sier Torvald ­Tangeland.

Enkelte har også barna med – marka har flere vegger som egner seg for de små.

Problemløsning

Der klatring krever utholdenhet, jobber man i buldring gjerne mer med teknikk og terping på vanskelige flytt. Utfordringen er å følge en på forhånd angitt rute opp veggen, gradert etter vanskelighets­grad.

– Det er over tusen problemer bare her i skogen, sier Truls Larsen. For det er problemer de kalles, rutene som angis for å nå toppen.

– Vi kaller dem problemer fordi de er til for å løses, sier ­Larsen, mens klatrekompis Øyvind ­Akselsen prøver igjen og igjen på den såkalte Star Wars-veggens vanskeligste problem.

De fleste klatrefelt og problemer har fantasifulle navn, gitt av personen som har etablert dem.

– Førstebestiger er vanligvis den som bestemmer navnet. Det er fortsatt mange uoppdagede problemer der ute for den som vil ha litt ære og berømmelse, ­reklamerer Larsen.

Buldring

Buldring er en form for klatring der man ikke bruker tau, og dermed må holde seg i fornuftig avstand til bakken. For å dempe fallet har man imidlertid gjerne en spesial­laget matte og/eller en person stående klar til å ta imot den som klatrer. 

I buldring er det gjerne mer fokus på teknikk enn i vanlig klatring, som ­stiller større krav til ­utholdenhet. Buldring startet da også som en form for trening for klatrere som ville bedre ferdighetene sine før de tok fatt på høye og harde utfordringer. 

Det kreves lite utstyr, du kommer langt med kalk og et par klatresko.

De fleste klatrehaller har et buldreområde, og det er også en rekke ­uteområder i Norge som egner seg for buldring, deriblant Østmarka i Oslo, Stange i Hedmark, Fosen i Trøndelag, Nissedal i Telemark og Vistdalen i Romsdalen.


(Kilde: Wikipedia, DNT)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no