ANNONSE

VITENSKAP

Hunden som fanget lunden

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen 

Foto: Carl Martin Nordby


Publisert: 21.05.2013

I LUNDEURA: Fire lundehunder (den borterste er delvis gjemt) ser nedover en fjellside der lundefuglene hekker på Værøy. (FOTO: Ingvild Espelien)


Tove Strandmoe og andre oppdrettere gjør en innsats for å redde den særnorske lundehunden. Rasen er truet, men det er håp i sikte.

Bortsett fra navnet har ikke lunde­hunden noe å gjøre med lundefuglen. Hunden brukes ikke til lundefuglfangst lenger. Heldigvis. I hvert fall for den ­vakre og fredede fuglen som hekker i bratte fuglefjell flere ­steder langs norskekysten.

I dag er lundehunden mer ­utsatt for å bli utryddet enn lunde­fuglen. Noen oppdrettere har imidlertid tatt på seg ­jobben med å sikre at hunderasen overlever. Det gjør de i tett sam­arbeid med Norsk Kennel Klub og Norsk Lundehund Klubb.

– Vi må jo sørge for at denne flotte og karakteristiske hunden lever videre. Det er en fantastisk hund, konstaterer Tove ­Strandmoe mens fire livlige lunde­hunder løper rundt om på den snødekte gårdsplassen.

Fra Værøy eller deromkring

Strandmoes tre lundehundtisper – Rappi, Petra og Urd – kjemper om hundeeierens oppmerksomhet. Mikkel, hannen som er ­besøk, er de ikke så interessert i. Det har i hvert fall ikke blitt noen paring, noe som naturlig nok er en viktig del av det å bevare rasen for framtiden.

– Jeg har lånt Mikkel av en annen eier, men det ble ikke noe fart på sakene. Kanskje jeg var litt for sent ute. Om noen dager skal jeg prøve med en annen hann. Vi får se om det blir et kull i løpet av vinteren. Jeg håper det, sier Strandmoe, som er styremedlem i lundehundklubben.

Hun startet den lille lundehundkennelen med Rappi, som ble født på sommeren i 2009. Det har blitt ett valpekull hittil, men det blir trolig flere.

– På landsbasis ble 2012 et godt år med tanke på antall lundehund­valper. Det har til sammen blitt 76 stykker, over 20 flere enn i 2011. Vi får håpe 2013 blir enda bedre for denne norske spisshundrasen med sitt særegne utseende og sine spesielle egenskaper, bemerker 54-åringen.

Strandmoe bor i Sandefjord kommune, langt fra nærmeste fuglefjell hvor det yrer av lundefugl om våren og sommeren.

I gamle dager ble lunde­hunden brukt til å fange ­hekkende fugl – og da særlig ­lunder og eggene de ruget på inne i ­huler – langs store deler av kysten. ­Måstad, et lite, avsides­liggende og avfolket sted på Værøy i ­Lofoten, regnes som lunde­hundens opprinnelses­sted.

Reddet av oppdretter 
på Hamar

Det er riktignok ikke sikkert at lundehunden er fra Værøy. Den kan være fra et annet sted i Nord-Norge, eller Norge for øvrig.

Det er også usikkert hvor ­gammel lundehund- rasen er. De første skriftlige kildene som ­beskriver den, stammer fra Nord-Norge på 1500-tallet. Men hunden er sannsynligvis mye ­eldre enn det, tror lundehundentusiast Ingvild Espelien. Hun har skrevet store deler av «Lundehund­boka», som ble ­utgitt i juli.

– På 1930-tallet var det bare noen titalls lundehunder igjen i verden. Alle disse befant seg på Måstad på Værøy, hvor de levde i lag i flokk. Rasen hadde kanskje forsvunnet om det ikke hadde vært for oppdretteren Eleanor Christie og hennes ektemann Wilhelm F.K. Christie. I 1939, da de bodde på Hamar, fikk de tilsendt tre tisper og én hann fra Værøy. De avlet videre på disse, og sendte noen ­tilbake til ­Måstad. Dette ble rasens ­redning, forteller Espelien, som selv har tre lundehunder.

Det koster cirka 12.000 ­kroner for en valp. Alle som kjøper en, forplikter seg til å bidra til ­bevaring av hunderasen. Først og fremst ved at hanner lånes ut til paring, og at man legger til rette for at hver tispe får minst ett kull.

– I dag er det cirka 1200 lunde­hunder på verdensbasis. ­Nesten halvparten av dem er her i ­Norge. I USA er det faktisk et par ­hundre lundehunder, og som i Norge drives det også der mål­rettet oppdrett. Rundt om i Europa er det flere land med lundehund­oppdrettere. Det er med andre ord mye å bygge ­videre på, sier Espelien.

Men litt av jobben må altså lundehundene gjøre selv.

Fakta om ­lundehunden

• Norsk spisshundrase som sannsynligvis er eldre enn 500 år. Det er usikkert om lundehunden er en etter­kommer av en urhund eller om den er avlet fram, for ­eksempel ved selektiv bruk av små buhunder.

• Mankehøyden på en lundehund er rundt 35 centimeter, og den veier bare seks-sju kilo. (Gjennomsnittet er 
35-38 cm og sju kilo for ­hanner, og 32-35 cm og seks kilo for tisper.)

• Rødbrun/gulbrun er lundehundens hovedfarge. Den har ofte hvit buk og hvite partier rundt halsen, for eksempel hvit krage. Tidligere fantes det også en lundehundtype som var svart og hvit, eventuelt svart og hvit med rødbrune partier. Denne varianten har imidlertid dødd ut.

• Det er mellom 550 og 600 lundehunder i Norge, og rundt 1200 på verdensbasis. Utenom Norge er det flest lundehunder i Finland, USA, Sverige og Danmark.

• Lundehunden var tidligere en fuglefanger, og den var spesielt flink til å ta lundefugl. Hunden fanget lunder og egg i kjeften, og leverte dem uskadd til eieren.

• På 1850-tallet begynte man å fange lundefugl med garn, og senere med skytevåpen, og dermed ble lundehunden mindre viktig. I 1899 ble garnfangst riktignok ulovlig, og etter hvert ble jakttiden innskrenket. Men utover på 1900-tallet var lundefuglfangsten likevel på hell, og det ble stadig mindre interessant å fange denne fuglen som ikke ble totalfredet før i 1989.

• I dag er lundehunden først og fremst en allsidig familiehund, og den trives spesielt godt sammen med andre lundehunder. Den er en utholdende atlet, en vokter som bjeffer når det kommer fremmede, og en som liker godt å ligge helt i ro.

• Den kan også trenes opp til å være brukshund, for eksempel til å spore opp skadeskutte dyr for et jaktlag. Som sporhund er den langsom, men nøye.

• Det jobbes for å øke ­bestanden av lundehunder i et samarbeid mellom opp­drettere, Norsk Lundehund Klubb og Norsk Kennel Klub.

• Link fra National Geographic (journalisten var tilfeldigvis på besøk på Værøy under ­lundehundtreffet i juli): 
http://bit.ly/TXrBws


Kilder: www.nkk.no, ­
www.lundehund.no, «Lundehundboka» av Ingvild Espelien.


Huleekspert med seks tær

Den lille lundehunden har flere egenskaper som den er helt alene om, og som har gjort den til en huleekspert. Den har blant annet seks tær på alle labbene. Og alle tærne har en funksjon, ifølge lundehundeier Tove Strandmoe.

– Det er tåa på innsiden av den såkalte ulvekloa som er spesiell. Og ulvekloa er ikke bare en skinnfille som henger løs. Teorien er at lundehunden har utviklet den sjette tåa i forbindelse med jakt på lunder og andre fugler i ulendt terreng. Lundene hekker inni små huler i de bratte fuglefjellene, og lundehundene kommer seg både inn og ut av disse hulene. Det har sikkert også vært nyttig med seks tær når hunden skulle klatre ned fjellsidene, sier Strandmoe.

I tillegg har lundehunden tre andre spesialiteter som gjorde at den egnet seg godt som fuglefanger. Den kan lukke det ytre øret, sannsynligvis for å hindre at det kommer jord inn i ørene når den beveger seg i huleganger.

Den kan også bøye hodet helt bak på ryggen, noe som gjør at den enkelte kan komme ut fra trange steder. I tillegg har den svært bevegelige skulderledd, både for- og bakbeina kan føres rett ut til siden. Det har sin misjon når den klatrer, og hadde sin misjon når den var inni en lundefuglhule.


De norske hunderasene

• Det finnes sju norske hunderaser, og seks av dem utrydningstruet. Norsk elghund grå, som er utpekt som Norges nasjonal­hund, er ikke i faresonen. For norsk elghund svart og den norske harehunden dunker ser det foreløpig ganske bra ut. Det står verst til for de to andre harehundene; haldenstøver og hygenhund. Buhund, som er en gjeterhund, og lundehund er litt mindre utsatt.

• Norsk Kennel Klub anser alle de norske rasene for å være en viktig del av norsk kulturarv.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no