ANNONSE

HANDEL & SERVICE

Da klokka klang


Tekst: Bjørn Hugo Pettersen 

Foto: Berit Roald / NTB scanpix


Publisert: 07.05.2013

ENESTE LÆRLING: Erik Magnus Mørk (28) er Norges eneste storurmakerlærling. 


Det var veggur og gulvur som sørget for «underholdningen» 
i stua før radioen og fjernsynets tid. I dag vil mange ta vare på familiens gamle klokkeklenodier, mens andre ikke har plass 
til dem.


Ove Thoresen er storurmaker. Det vil si at han reparerer store urverk – som bestefars­klokker, bestemorsklokker og veggklokker. Da snakker vi om urverk plassert i en passende kasse som gjerne har fine utskjæringer, emaljeskive, for­gyllinger og andre forseggjorte detaljer.


Men det er urverkene – og ikke ­klokkekassene – Thoresen er opptatt av.


– Det finnes dårlige og gode urverk. Kvaliteten på urverket har en god del å si for prisen på en gammel bestefarsklokke. I hvert fall når vi snakker om de aller ­beste klokkene, sier 69-åringen, som startet læretiden som urmaker da han var 17 år.


Ved sin side har Thoresen Norges eneste storurmakerlærling, Erik Magnus Mørk (28). Ifølge Thoresen begynner de fleste storurmakerne å dra på årene. Men også i framtiden er det behov for at noen kan reparere store, gamle klokker.


Affeksjonsverdien


Nå har Thoresen og Mørk rundt 20 ­klokker inne til reparasjon. Vegger, gulv og benker i det lille verkstedet i Bærum er dekorert med bordur, veggur og gulvur.


– Når vi skal reparere gulvur, tar vi bare imot urverket. Klokkekassene på bestefarsklokkene kan jo være opptil 2,6 meter høye. De får med andre ord ikke plass i et rom med standard takhøyde. De fleste ­bestefarsklokkene er riktignok mellom 2,2 og 2,4 meter høye. Bestemors­klokkene er litt mindre igjen, mellom 1,6 og 1,8 meter høye, forteller Thoresen.


Nordmenn vil ikke nødvendigvis ha satt i stand sine gamle ur fordi de er verdt så mye, forteller de to reparatørene.


– Mange har et nostalgisk forhold til et ur som har stått eller hengt i foreldrenes eller besteforeldrenes hjem i årevis. Disse urene vil folk ta vare på som minner. Da handler det om affeksjonsverdi og ikke om verdi i kroner og øre, sier Mørk.


Thoresen forteller at de også får billige veggur med dårlige urverk til reparasjon.


– Disse koster det som regel mer å ­reparere enn det ville ha kostet å kjøpe en brukt klokke som virker. Da er det ­minnene som gir klokkene verdi, og det kan ikke måles i penger, konstaterer ­Thoresen.


Først bare for rikfolk


Det er en vektdrevet pendel som gjør at veggur, gulvur og bordur går. De første pendel­urene ble laget i England på slutten av 1600-tallet. Eksemplarer av disse urene er solgt på auksjon for flere ­millioner ­kroner.


– Utover på 1700- og 1800-tallet begynte mange produsenter – særlig i ­England, Frankrike, Tyskland og USA – å lage store ur som skulle stå på gulvet, et bord, en peishylle eller henge på veggen. De beste klokkene hadde dekorative kasser og urverk med en fabelaktig kvalitet. Det var først og fremst rikfolk som hadde råd til å kjøpe dem, og disse urene ble derfor ansett som luksusgjenstander, forteller Thoresen.


Fra slutten av 1800-tallet fantes det en rekke produsenter, også i Norge og Sverige. Det ble en overflod av ur, og nå fikk også vanlige folk råd til å kjøpe dem.


– Mange av urene som ble laget på slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet, var av ganske dårlig kvalitet. Til Norge kom det spesielt mange amerikaur, og kvaliteten var ofte så som så. Men det har hele tiden vært noen få kvalitetsprodusenter. Selv den dag i dag finnes det ­produsenter av gulvur, blant ­annet tyske Hermle og amerikanske Ridgeway, for­teller storurmakeren.


Billige ur på auksjon


Blomqvist Nettauksjon er ­landets største formidler av gamle gulvur, veggur og bordur. Men du har ikke nødvendigvis en svært verdifull antikvitet selv om du har et stort gulvur fra 1800-tallet. Prisene på et slikt gulvur starter på 2000-3000 kroner, opplyser Heine Skarlund, leder for Blomqvist ­Nettauksjon.


– Det er flere ting som ­spiller inn på prisen, men først og fremst sjeldenhet, stilepoke og kvalitet på kasse og urverk. Det finnes helt sikkert noen skikkelig verdifulle gulvur, bordur og veggur rundt om i Norge uten at eierne er klar over det. Men de fleste urene er ikke så mye verdt som man skulle tro, sier ­Skarlund.


Han tror at gulvur og veggur vil bli populært igjen.


– I dag er det jo mange som blander moderne design med gamle gjenstander. Jeg er sikker på at vi kommer til å oppleve at gamle, store ur vil øke i verdi igjen, akkurat som det har gjort med for eksempel rokokkospeil. Men akkurat nå kan man skaffe seg et gulvur for noen tusen­lapper, meddeler antikvitets­eksperten.



Annonse

© 2017 - Lokalavisen -- Design/layout: Erik DePasquale / dittbudskap.no