ANNONSE

KULTUR

Pink Floyd

Tekst: Kunnskaps­forlagets Store 
Rock- og Pop-leksikon, 
ved hovedredaktør Jon Vidar Bergan 



Publisert: 07.05.2013

Fra venstre Nick Mason, David Gilmour, Roger Waters og Richard Wright.


Pink Floyd begynte som Syd Barretts psykedeliske rockeband, eksperimenterte i studio og fant et nytt sound under ledelse av låtskriverne Roger Waters og David Gilmour, laget to av tidenes mest solgte og kritikerroste album (The Dark Side Of The Moon og The Wall) og framsto selv etter en splittelse på 80-tallet som en av verdens største konsertattraksjoner.

Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright startet alle tre på arkitektskolen Regent Street Polytechnic i London september 1962. Ingen av dem kjente hverandre før et halvt år hadde gått. De startet sekstetten Sigma 6 sammen med Clive Metalf, Sheila Noble og hennes bror Keith og spilte rhythm & blues. De skiftet navn og het periodevis både The Architechtural Abdabs og The Abdabs. I september 1964 dro Cambridge-kameratene Bob «Rado» Klose og Syd Barrett til London (sistnevnte for å gå på kunstskole). Waters kjente Barrett fra før, og de hadde gått på samme skole under oppveksten i Cambridge. Klose ble etter hvert med i bandet, og i noen måneder var vokalist Chris Dennis også med. De kalte seg The Tea Set fram til mars 1966. Før 1964 var omme, fikk de med Syd Barrett. Dennis sluttet fordi han måtte dra til utlandet, og sommeren 1965 måtte Klose slutte etter press fra sin far og sine lærere. Han dukket opp som gitarist på Gilmours 2006-album On An Island.

De to første singlene

Syd Barrett fant på navnet The Pink Floyd Sound, som en hyllest til de obskure bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council. De spilte først rhythm & blues i stil med The Rolling Stones og The Blues Magoos. Musikken utviklet seg nå i psykedelisk retning, og gruppen fikk snart faste engasjementer på Marquee Club og UFO Club i London. Særlig deres avanserte lysshow og eksperimentering med feedback og elektroniske lyder gjorde at de skilte seg ut. Først på høsten 1966 forkortet de navnet til Pink Floyd.

Joe Boyd var produsent da Pink Floyd spilte inn Syd Barretts sang om en transvestitt i Cambridge som stjal kvinneklær som hang til tørk, «Arnold Layne». EMIs Columbia Records ga dem kontrakt, og singlen nådde 20. plass i UK våren 1967, etterfulgt av «See Emily Play» på 6. plass.

To album og exit Barret

Debutalbumet The Piper At The Gates Of Dawn (nr 6 i UK) fra august 1967 regnes nå som en psykedelisk klassiker, anført av spacerockeren «Astronomy Domine», en ny versjon av «Interstellar Overdrive» og den sjamerende, naivistiske og korte «Bike». Låtene var en blanding av hard rock, blues, pop, jazz, klassisk, barnlige fantasier og britisk varieté. Syd Barrett skrev og sang (ofte med Wright på harmonivokal) de fleste låtene, men hans mentale helse ble utover 1967 dårligere på grunn av LSD-misbruk, og han var ustabil på konserter. Barretts kamerat fra Cambridge, David Gilmour (eks Jokers Wild) sa i romjulen 1967 ja til å være med og støtte opp dersom Barrett sviktet, og på fem konserter i januar 1968 var Pink Floyd en kvintett. Da de skulle ha en konsert i Southampton 26. januar, bestemte de andre seg for ikke å ta med seg Barrett pga hans ustabile oppførsel, og han fikk offisielt sparken fra Pink Floyd i april. På A Saucerful Of Secrets (nr 9 i UK) fra juni 1968 skrev han og sang bare én låt («Jugband Blues»).

Dokumentar fra Pompeii

Gilmour framsto som en dyktig låtskriver på Atom Heart Mother («Fat Old Sun» regnes som en perle), og albumet gikk til topps i UK og nådde 13. plass i Norge høsten 1970. På Meddle (nr 3 i UK) fra november 1971 begynte Pink Floyd å finne sitt sound. Albumet preges av de melodiøse og stemningsfulle «Echoes» og instrumentalen «One Of These Days», men har også noen korte viser. De var nå blitt et formidabelt liveband og brukte et sofistikert 360-graders lydsystem. I oktober 1971 spilte de uten publikum på et romersk amfiteater i ruinbyen Pompeii, noe som ble foreviget i den glimrende dokumentaren Pink Floyd At Pompeii (1972). Deres transeaktige musikk til Barbet Schroeders gåtefulle film The Valley (1972).

Historiske Dark Side 
Of The Moon

Den 17. februar 1972 var det premiere på Pink Floyds kommende plate på Rainbow Theatre i London. Arbeidstittelen var Eclipse. Mesteparten av det som skulle bli The Dark Side Of The Moon var nemlig ferdigskrevet, og i EMIs Abbey Road-studio, med Alan Parsons som lydtekniker, begynte innspillingen i juni 1972. Her fant de virkelig sitt musikalske uttrykk ved å utvide grensene for produksjon av lyd. De spilte flere av låtene på en to måneder lang Europa-turné på slutten av året, og etter utgivelsen i mars 1973 gikk albumet til topps i USA og nådde 2. plass i Norge (og 66 uker på listen) og UK. Albumet satte rekord ved å tilbringe henholdsvis 351 uker (altså nesten sju år) og 741 uker (14 år) på britenes og amerikanernes albumlister. Waters’ tekster tar for seg fremmedgjøring, paranoia og schizofreni, og plata er samtidig både steril, vakker og dyster. Låtene glir over i hverandre, og Gilmour får virkelig vist seg fram som en stor gitarist og vokalist.

Nye flotte album og 
flyvende gris

Interessen for Pink Floyd var nå så stor at EMI samlet deres to første album på The Nice Pair (nr 8 i Norge, nr 21 i UK 1974), som i likhet med alle deres plater fra 1968 til 1977 har et minneverdig Hipgnosis-cover. Flere mener at Wish You Were Here (nr 1 i UK og USA, nr 2 i Norge) fra september 1975 er like god som bandets to år eldre kjempesuksess. Platas sentrale melodi, fordelt på ni satser, er «Shine On You Crazy Diamond». Den er tilegnet Syd Barrett, som i mental ubalanse hadde dukket opp under innspillingene. Gilmour synger på tittelkuttet og «Welcome To The Machine», som regnes som høydepunkter. Forventningene var enorme til Animals (Topp 3 i Norge, UK og USA), som består av lange og hovedsakelig instrumentale låter som er oppkalt etter sauer, griser og hunder. Hvert dyr representerer forskjellige menneskelige karakterer, og historien er litt inspirert av George Orwells Animal Farm. Albumet fikk blandet kritikk da det kom ut i januar 1977, men hadde skapt røre da coverbildet av en oppblåsbar flygende gris skulle tas over Battersea kraftstasjon i London (som noen kaller verdens styggeste bygning). ­«Grisen» slet seg, og mange flygere så den før den sprakk og havnet i en åker. («Hallo, tårnet. Under innflyging til Heathrow møter jeg en flygende gris…» «Ja, vel – har du drukket?») På dette albumet begynte Waters for alvor å dominere gruppen, og synger alle sangene (Gilmour synger noen vers på «Dogs»).

70-tallet tones ut med 
The Wall

Etter avslutningen på verdensturneen i juli 1977 spilte Gilmour og Wright inn soloplater, mens Mason produserte Steve Hillage og The Damned. Waters skrev da ferdig en stor del av Pink Floyds doble konseptalbum The Wall, som handler om fascistiske tendenser i England, landets umenneskelige skolesystem og om det å føle seg fremmedgjort av et publikum som kom til konsertene av andre grunner enn selve musikken. Waters ble inspirert etter en konsert i Montreal 1977, der en bråkete og innpåsliten publikummer irriterte vettet av ham. Han spyttet publikummeren i ansiktet, men ble etterpå deprimert av sin egen oppførsel. The Wall ble hovedsakelig innspilt i Frankrike og LA med Bob Ezrin som produsent. Richard Wright slet med både privatliv og skrivesperre, og bidro veldig lite. Waters truet etter hvert de andre med å gi ut plata som soloalbum dersom Wright ikke sluttet i Pink Floyd etter utgivelsen, hvorpå Wright valgte å slutte. Bob Ezrin foreslo å gi førstesinglen et discopreg og å bruke et barnekor for at albumet skulle selge. Waters og Gilmour insisterte på å ha et vers først, hvor de to sang sammen før man hørte barnekoret. Dette var lurt, siden «Another Brick In The Wall (Part 2)» gikk til topps i både UK, USA og Norge, noe også albumet gjorde i USA og Norge da det kom ut i desember 1979. Plata fikk straks klassikerstatus, og blant de mest minneverdige låtene er «Comfortably Numb», «Run Like Hell» og «Mother». Waters og Gilmour delte vokaljobben med hver sine vers på mange av sangene.

Neste gang: Abba

Pink Floyd

Gruppen ble dannet i 1965, 
i London, England.


Syd Barrett (f. Roger Keith Barrett, 6. jan. 1946, Cambridge; d. 7. juli 2006, Cambridge), gitar, vokal; 

Richard Wright (f. Richard William Wright, 28. juli 1943, London; d. 15. sept. 2008, London), keyboards, vokal; 

Roger Waters (f. George Roger Waters, 6. sept. 1943, Great Bookham), bass, vokal; 

Nick Mason (f. Nicholas Berkeley Mason, 27. jan. 1944, Birmingham), trommer


Album

1967: The Piper At The 
Gates Of Dawn; 

1968: + David Gilmour 
(f. 6. mars 1946, Cambridge), gitar, vokal; – Barrett; 
A Saucerful Of Secrets; 

1969: More (soundtrack); Ummagumma; 

1970: Atom Heart Mother; 

1971: Meddle; 

1972: Obscured By Clouds (soundtrack); 

1973: The Dark Side Of 
The Moon; 

1975: Wish You Were Here; 

1977: Animals; 

1979: The Wall


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no