ANNONSE

Leserbrev

Farvel Peru

Tekst og foto: Frida-Liv Berg Hansen
Publisert: 07.05.2013

5 dager nå har jeg sittet og ­forsøkt å skrive dette reisebrevet. Jeg finner det vanskelig å skrive om dette oppholdet, for jeg ikke klarer å sette ord på hvordan jeg føler om det.7 måneder i Peru er forbi, og på tirsdag forlater jeg landet. Det gjør meg på samme tid glad og trist. Jeg vil savne Iquitos, med sine varme og ­imøtekommende kultur, språket og vennene jeg har fått her. ­Samtidig lengter jeg stadig mer etter å være i en kultur jeg ­kjenner og forstår. Jeg savner å føle meg komfortabel med menneskene rundt meg, i jobbsituasjon og med språket. Kulturforskjellene blir tydeligere jo lenger jeg er her, og jeg har oppdaget at jeg faktisk ikke er peruaner.

Min tid i Iquitos har blitt en del av meg, en svært viktig en. ­Erfaringene fra dette oppholdet vil jeg bære med meg, å fortsette å vokse på i lang tid framover, det er jeg sikker på. Jeg begynner å bli kjent med byen nå. Ikke bare lommekjent i gatene, men og kjent med folkene, med byens historie, og dagens situasjon. Jeg vet hvor de tilbereder de beste juanene, og hvordan jeg skal gå trygt i Belén. Når jeg drar ut i jungelen, vet jeg akkurat hva jeg trenger å ta med. Til en viss grad kan jeg og begynne å forstå byen.

Men selv nå, i de siste dagene, overraskes jeg over nye ting jeg oppdager. Og min forståelse av Iquitos endres. Blant annet ­legendenes betydning. I Lima leste jeg en legende om de rosa delfinene som lever i Amazonas. Legenden forteller at hvis ei ­jente blir gravid uten å kunne eller ­ville si hvem faren er, betyr det at en rosa delfin har forvandlet seg om til et menneske, og forført henne. Derfor var det viktig ikke å la jenter leke alene langs elven. Men så, for noen dager siden fikk jeg høre en annen ­versjon. Fra slutten av 1800-tallet og frem til ca. 1940, en periode som kalles gummiboomen, hadde ­Iquitos en veldig økonomisk vekst. Og investorer kom fra hele verden for å skape seg en formue. Helt fram til andre verdenskrig var det slavedrift i Iquitos, slavedrift av de innfødte. Når småjenter forsvant om ­natten, når de unge jentene kom hjem tidlig om ­morgenen blødende, og ikke kunne forklare hvor de hadde vært, da var det den rosa ­delfinen som hadde vært på ferde sa man.

Dette er bare et av mange overgrep utført overfor ur­befolkning. Jungelen er på mange måter glemt her i Peru, staten bryr seg lite om den. Man ­merker det på den svake statlige tilstede­værelsen, den mang­lende byplanleggingen og de høyst savnede krise­planene under blant annet over­svømmelsen av Belén. Jeg dro ikke ut for å redde ­verden, jeg dro for å lære. Se ­livet fra en annen side, oppleve en annen virkelighet, og hjelpe så mye jeg kunne. Hvor mye verdi det har hatt for byen at jeg har vært her, vet jeg ikke. Det Iquitos ­trenger er statlig oppmerksomhet. De ikke-statlige organisa­sjonene gjør et stort arbeid, men det ­finnes for mange, og de er alle for små. En enkelt organisa­sjon kan ikke ­utrette mye. Så, hvor mye Iquitos har tjent på at jeg har vært her kan jeg ikke si. Men jeg tror ikke det er noe særlig. Hvor viktig det har vært for meg å ha vært her ­derimot, er umulig å si. Erfaringene fra dette året vil bære med meg og fortsette å vokse på i lang tid framover. Her i Iquitos har jeg reddet meg selv.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no