ANNONSE

VITENSKAP

Risikable romferder

Tekst: Siri Marte Kværnes


Publisert: 23.04.2013

DØDSULYKKE: Det viste seg at de amerikanske romfergene var svært sårbare. 
Challenger eksploderte på grunn av en stiv gummipakning rett etter oppskyting 
januar 1986. Sju astronauter mistet livet. (FOTO: NASA / AP / NTB scanpix) 


Ti år har gått siden romfergen Columbia ble til en frådende ildkule og gikk i oppløsning med et mannskap på sju.

– Bemannet romfart er fremdeles i ut­viklingsfasen, og virksomheten er risikabel. Store krefter er i sving, spesielt under oppskyting og i møte med atmosfæren på returen. Her vil små tuer kunne velte store lass, sier romfartsekspert og sivilingeniør Erik Tandberg ved Norsk Romsenter.

At småting kan få fatale konsekvenser, fikk romfergen Columbia erfare. Den amerikanske fergen var på vei tilbake fra sin 28. romferd da det begynte å gå fryktelig galt. 1. februar er det ti år siden ­ulykken som krevde sju menneskeliv.

Varmeskjold

Under oppskytingen av Columbia 16. ­januar 2003 løsnet en bit på størrelse med en liten stresskoffert fra drivstofftanken. Fergen fløy inn i biten, som lagde et lite hull i vingen, uten at dette var ventet å skape problemer. Turen hadde derfor forløpt som normalt da fergen gjorde seg klar for å lande på jorda igjen drøyt to uker ­senere. Men i møtet med atmos­færen viste det seg at også romfergens varmeskjold var skadd. Fergen taklet ikke påkjenningen og den varme lufta, og over Texas og Louisiana gikk den i oppløsning i løpet av sekunder.

Sju menneskeliv gikk tapt også på den amerikanske romfergen Challenger i ­januar 1986. Den gangen var det en ­frosset og stiv gummipakning som førte til at ­fergen eksploderte like etter opp­skyting.

– Challenger og Columbia var store romferger som kunne utrette mye. Men de var for sårbare og kostbare i drift, sier Tandberg.

Dette var grunnen til at det ameri­kanske romfergeprogrammet ble avsluttet. I 2011 ble de tre gjenværende romfergene, ­Atlantis, Discovery og Endeavour, parkert for godt.

Landing

Columbia-ulykken var den siste av flere dødsulykker i romfarten. Første dødelige romfartsulykke var i 1967, da det sovjet­isk romfartøyet Sojus 1 krasjlandet etter store tekniske problemer. Den eneste kosmo­nauten om bord omkom. I 1971 døde tre kosmonauter under landing med Sojus 11. Og i 1967 døde tre personer mens det amerikanske romfartøyet Apollo 1 ble ­testet på bakken.

Omkring 520 mennesker har vært i rommet siden sovjetiske Jurij Gagarin ble førstemann i 1961. For de fleste har ferden gått til Den internasjonale romstasjonen (ISS), som går i bane rundt jorda og til ­enhver tid er bemannet med seks ­personer. Stasjonen forventes å være i drift til 2020, kanskje til 2028.

Bare tre rombaser benyttes til å sende bemannede fartøyer til verdensrommet: NASAs Kennedy Space Center i Florida, Russernes Bajkonur-base i Kasakhstan og Kinas Jiuquan-base i Gobiørkenen.

Romplaner

Bemannet romfart går uten tvil en spennende framtid i møte. Kina viser rommuskler og forbereder en romstasjon som skal være innflytningsklar rundt 2020. USA utvikler et romskip med tanke på å sende folk til en asteroide i 2025, og å nå Mars i midten av 2030-åra. Det ryktes også at amerikanerne vil sende et bemannet fartøy til et punkt bak månen, og at de ønsker å fange en asteroide på 500 tonn.

Men hvorfor har stormaktene stadig mer vidtrekkende planer for aktivitet i verdensrommet? For å slå seg på brystkassa og vise at de kan?

– Det er klart det er en god del prestisje, men det handler i stor grad også om viten­skap og forskning, forteller Tandberg.

Kommersielt

Amerikanske SpaceX er én av flere kommersielle aktører som nå driver med romfart. Selskapet har sikret seg kontrakter for å levere forsyninger til ISS med romfartøyet Dragon. De utvikler også en ­variant av Dragon som kan bemannes. Frakt av personer til og fra ISS foregår for tiden fra den ­russiske Bajkonur-basen.

– Kommersiell virksomhet i rommet har ­kommet for å bli. Ved at for eksempel NASA ­kjøper ­tjenester, men også gjennom romturismen, sier Tandberg.

Rundt årsskiftet 2013-2014 begynner flere ­kommersielle aktører å få på plass sine programmer for svippturer til verdens­rommet. Tre ­selskaper er også i sving med å selge seter i ­fartøyer som skal helt til månen. Blant disse er The Golden Spike Company, som skal lande på ­månen. Men prisen blir stiv: drøye ­4 ­milliarder ­kroner per person. Det finnes også dem som skal tilby kortere romturer for omkring 520.000 kroner.

– Men jeg er usikker på om det ­burde ­kalles «romturisme». Enkelte tilbud ­krever nemlig ­omtrent samme trening som for astronauter, sier Tandberg.

Bemannede romferder

• Så langt har tre nasjoner sendt mennesker til verdensrommet med egne ­romfartøy: 
Sovjet/ Russland, USA og Kina.

• Sovjet/ Russland står bak Vostok-programmet (1961– 1963), 
Voskhod-programmet (1964– 1965) og Sojuz-programmet (1967– ).

• USA står bak Mercury-programmet (1961– 1963), Gemini-programmet (1965– 1966), 
Apollo-programmet (1968– 1975) og romfergene (1981– 2011).

• Kina står bak Shenzhou-programmet (2003– ).

• I tillegg har flere romstasjoner blitt skutt opp: Den sovjetiske Saljut-serien (1971-1986) og Mir (1986-2001), den amerikanske Skylab-serien (1973-1974), kinesiske Tiangong 1 (2011-) og ­International Space Station (ISS) (1998-). 
USA, Russland, Japan, ESA (Europa) og Canada, i alt 15 nasjoner, deltar i ISS-programmet.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no