ANNONSE

KULTUR

George Harrison

Tekst: Kunnskaps­forlagets Store 
Rock- og Pop-leksikon, 
ved hovedredaktør Jon Vidar Bergan


Publisert: 09.04.2013

George Harrison var det yngste Beatles-medlemmet, en stor låtskriver, en slidegitarist med en særegen tone, en humorist med sans for Monty Python og en from hindu. Og han var faktisk ganske pratsom, tross tilnavnet «the quiet one».

Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i bydelen Wavertree, der faren var bussjåfør og moren hjemmeværende med fire barn. George begynte å spille gitar i 1956, fikk forbilder som Carl Perkins, Chet Atkins og Eddie Cochran, og startet året etter skifflebandet The Rebels. Vennskapet med Paul McCartney gjorde at han ble medlem av Paul og John Lennons The Quarrymen i 1958. I Hamburg skrev han sammen med Lennon instrumentalen «Cry For A Shadow», som ble utgitt på en fransk EP i 1962. I hele Beatles-tiden hadde George vansker med å få med sine egne sanger på platene, men han fikk synge låter som Chuck Berrys «Roll Over Beethoven» og John og Pauls «Do You Want To Know A Secret?». Etter at han fikk med sin første antatte solokomposisjon «Don’t Bother Me» i 1963, opprettet han musikkforlaget Harrisongs.

Sitar og viktige komposisjoner

I 1965 møtte han Ravi Shankar og begynte å lære å spille sitar, noe som allerede samme år preget «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)». George viste nå stor framgang som låtskriver, og blant hans mest kjente sanger er «If I Needed Someone», «Taxman», «I Want To Tell You», «Within You Without You» og «While My Guitar Gently Weeps» (med Eric Clapton som gjestegitarist). Kompet av indiske musikere og merseybeatbandet The Remo Four spilte George inn musikken til den psykedeliske og surrealistiske filmen Wonderwall (1968). Verken soundtracket (det første albumet på The Beatles’ Apple Records) eller den eksperimentelle instrumentalplata Electronic Sounds (der han lekte seg på en moog-synthesizer) solgte særlig bra. I januar 1969 forlot han The Beatles for noen dager under de turbulente innspillingene av Let It Be, men vendte tilbake og framsto som en stor gitarist på Abbey Road. Det albumet inneholder to Harrison-låter som nå har fått klassikerstatus, «Here Comes The Sun» og «Something». Sistnevnte var sammen med Lennons «Come Together» en dobbel a-side, og singlen nådde 3. plass i USA, 4. plass i UK og 2. plass i Norge 1969. Samme år spilte han inkognito gitar på en Delaney & Bonnie-turné og på Creams siste hit «Badge» (som han skrev sammen med Clapton).

Historiens førse trippelalbum

Etter at The Beatles ble offisielt oppløst i april 1970, satte Harrison i gang med å spille inn låter han ikke hadde fått brukt på bandets plater. Resultatet var trippelalbumet All Things Must Pass, som kom i november 1970 og gikk til topps i Norge og USA (4. plass i UK). George ble bl.a. kompet av Claptons band Derek and the Dominos, Badfinger, Billy Preston, Ringo Starr og den da ukjente Phil Collins. Blant platens klassikere er en sang han skrev sammen med Bob Dylan («I’d Have You Anytime»), tittelkuttet, balladen «Isn’t It A Pity» og 1971-singlene «My Sweet Lord» (nr 1 i Norge, UK og USA) og «What Is Life» (Topp 10 i Norge og USA). Sistnevnte er den låten som produsenten Phil Spector preget mest med sin wall-of-sound, men ellers har platen et varmt og tidvis akustisk sound. Den 3. LP-en i boksen All Things Must Pass kalles «Apple Jam» og består av uformell jamming, noe som trekker ned helhetsinntrykket for enkelte. På denne tiden skrev og/eller produserte Harrison flere plater for artister på Apple Records, bl.a. Doris Troy, Jackie Lomax, Billy Preston, Radha Krishna Temple (hiten «Hare Krishna Mantra»), Ringo Starr («It Don’t Come Easy» i 1971 og «Photograph» i 1973) og Badfinger (Straight Up). Og han var gjestegitarist på plater med bl.a. John Lennon, Ringo Starr og Harry Nilsson under eget navn eller psevdonymer som L’Angelo Misterioso, George Harrysong og George O’Hara Smith.

Bangladesh-konserten

Harrisons neste prosjekt var å arrangere en konsert til inntekt for de krigs-, flom- og sultrammede i den nyopprettede staten Bangladesh. Han skrev singlen «Bangla Desh» (datidens skrivemåte), som nådde 10. plass i UK og 3. plass i Norge sommeren 1971. Og den 1. august ble det holdt to konserter i New Yorks Madison Square Garden med gjesteartister som Starr, Clapton, Ravi Shankar, Billy Preston, Dylan og Leon Russell. Lennon og McCartney ble også invitert, men sistnevnte takket nei, og Lennon nektet å stille opp fordi Yoko Ono ikke fikk være med. Trippelalbumet The Concert For Bangla Desh gikk til topps i bl.a. Norge og UK januar 1972, og en dokumentarfilm fra konserten hadde premiere i 1973. Harrison var nå blitt en overbevist hindu, og i juni 1973 (etter to års pause) ga han ut sitt mest spirituelle og lavmælte album, Living In The Material World (nr 1 i USA, Topp 10 i Norge og UK), som flere fans har som favoritt. Før det hadde den fengende singlen «Give Me Love (Give Me Peace On Earth)» gått til topps i USA og nådd Topp 5 i Norge og UK. George donerte de daværende samt alle framtidige royaltyinntekter fra singlen og LP-en til sin egen nystartede veldedighetsorganisasjon, The Material World Foundation. Organisasjonen arbeider for å oppmuntre utforskning av alternative artistiske uttrykk, livssyn og filosofier, og den gir bidrag til allerede etablerte veldedige formål, samt mennesker med spesielle behov.

Syk og utmattet

Ekteskapet med modellen Patti Boyd hadde nå begynt å skrante, og i 1974 flyttet hun sammen med Georges beste venn Eric Clapton. Harrison og Boyd var gift 1966–77, og han spilte inn Everly Brothers-hiten «Bye Bye Love» som et farvel til henne. I 1974 startet han Dark Horse Records og lot andre artister få prøve seg, men bare duoen Splinter fikk en hit. Han pådro seg strupekatarr under innspillingen av Dark Horse, noe som forklarer hans ru stemme på den plata og hans første soloturné, der Ravi Shankar var oppvarmingsartist. Han ble utmattet av sine 32 konserter i USA og Canada fra 2. november til 20. desember, og mistet lysten til å turnere. Dark Horse (desember 1974) kom ikke inn på albumlista i UK, men nådde Topp 10 i Norge og USA. Nyttårssinglen «Ding Dong» (1974) havnet aldri høyere enn Topp 40, mens tittelkuttet ble en Topp 20-hit i USA 1975 i likhet med «You». Det er delte meninger blant fansen om dette albumet og Extra Texture (Read All About It) fra oktober 1975, som ga Harrison en 16. plass i UK og 8. plass i USA og Norge. I 1976 kom samleplata The Best Of, som inneholder hans beste låter fra både Beatles- og solokarrieren på Apple Records.

Tapte plagiatsaken

Harrison var blitt saksøkt for plagiat etter at «My Sweet Lord» ble en hit, fordi den liknet på The Chiffons’ store 1963-hit «He’s So Fine». Han mente selv at den var inspirert av gospelsangen «Oh ­Happy Day», men tapte rettssaken i 1976 og ironiserte over det hele ved å skrive «This Song», som ble ledsaget av en morsom musikkvideo med bl.a. John Belushi og Monty Pythons Eric Idle. Singlen nådde bare Topp 30 (i USA), mens hans første album på Dark Horse, Thirty Three & 1/3, havnet på Topp 20 i Norge og USA. Det skulle ha kommet ut 25. juni 1976 (den dagen han fylte 33 1/3 år), men ble utsatt til høsten fordi George fikk gulsott.

Formel I og Monty Python

«Crackerbox Palace» ble en Topp 20-hit i USA 1977, men deretter gikk det to år til neste plateutgivelse. 1. august 1978 fikk George sitt eneste barn, sønnen Dhani, med sin kjæreste gjennom fire år, Olivia Arias, som han måneden etter giftet seg med i Henley-on-Thames, hvor han siden 1969 hadde bodd i et herskapshus. I februar 1979 var han tilbake med et av sine beste soloalbum, George Harrison. Den uhyre fengende singlen «Blow Away» ble merkelig nok bare en hit i USA (16. plass), hvor albumet i likhet med Norge nådde Topp 20. Platen inneholder blant annet «Faster» – en hyllest til Formel 1 (hans store lidenskap) – og «Not Guilty», som Harrison allerede i 1968 hadde spilt inn med The Beatles. 1979 var også året da han finansierte Monty Pythons film Life Of Brian og opprettet produksjonsselskapet HandMade Films. Blant dets suksesser på 80-tallet var The Missionary, A Private Function, Mona Lisa, Water og Time Bandits. Til de to sistnevnte bidro han med musikk. Han hadde biroller i flere av HandMade-filmene, og spilte intervjuer i The Rutles’ morsomme Beatles-parodi All You Need Is Cash (1978). I august 1979 kom Harrisons selvbiografi I Me Mine i et opplag på 2000 rådyre, signerte eksemplarer.

Neste gang: Queen

George Harrison

Født 25. des. 1943, ­Liverpool, England; 
død 29. nov. 2001, 
Los Angeles, California, USA.


Album 

1968: Wonderwall Music; 

1969: Electronic Sounds; 

1970: All Things Must Pass; 

1973: Living In The 
Material World; 

1974: Dark Horse; 

1975: Extra Texture 
(Read All About It); 

1976: Thirty Three & 1/3; 

1979: George Harrison


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no