ANNONSE

Leserbrev

Kvinnedagen i Iquitos

Frida Liv Bjørn-Hansen


Publisert: 09.04.2013

For litt over 3 uker ble vi bedt av sjefen vår om å ha ansvar for å arrangere en kampanje den 8.mars. vi sa klart ja, kjempeglade over å få en så spennende oppgave.

Kampanjen var mot seksuell vold og utnyttelse av barn og unge, og var et samarbeid mellom La Restinga og PROMSEX, en ikke-statlig organisasjon fra Lima. Planen var å ­organisere tre grupper bestående av; én voksen, én artist og en gjeng ­promotører, som er ungdommer tilknyttet La Restinga. Hver gruppe skulle ta plass på en utvalgt plass i nedre Belén om morgenene den 8.mars, og etterpå skulle vi alle samles til felles lunsj i La Restingas lokaler. Det var utrolig kjekt å få vist denne tilliten, med å arrangere en ­kampanje.

Mandagen etter startet vi planleggingen. Vi tok kontakt med artistene og promotørene vi ville jobbe med, og sendte også en mail til PROMSEX for å be om de lovede pengene. I forhold til den sosiale planleggingen gikk alt bra, og alle var veldig ­engasjerte. I forhold til den ­økonomiske derimot, så hadde vi etter en uke med mailing og ­daglige telefoner, enda ikke mottatt noe fra Lima. Hvis en ikke snakker flytende spansk, kjenner til konseptet «perutid» eller forstår arbeidskulturen her, så er organisasjonsarbeid ekstremt ­vanskelig. ­Heldigvis fikk vi god hjelp av snille kollegaer til å ordne dette, og alt ordnet seg til slutt.

Innimellom all planleg­gingen hadde vi to workshops med ­promotørene, angående temaet seksuell vold og utnyttelse. Å skulle undervise dem i dette temaet var en utfordring. ­Ungdommer som er født og oppvokst i Belén, kan mer om vold enn de fleste kan forestille seg. Hva kunne vi fortelle dem som de ikke allerede visste? Derimot kunne de fortelle historier om vold på skolen og 10-­åringer som prostituerte seg på gaten. En av dem hadde ei venninne som hadde fått tilbud om jobb som ­servitør i Lima. I god tro hadde hun dratt, men ble i stedet ­tvunget til å jobbe som ­prostituert. Heldigvis begynte moren å mistenke at noe var galt, da hun ikke hørte noe fra henne. Hun tok kontakt med de rettekanalene, og fikk datteren hjem igjen. Jeg og partneren min, er begge enige om at det er vi som sitter igjen med mest etter disse møtene.

Da fredag 8. mars endelig kom, var vi klare. Vi hadde kjøpt inn 10 dusin enkle, hvite t-skjorter med ordet VIOLENCIA, vold, trykket på over brystet. Våre egne t-­skjorter hadde vi malt dagen før, med blomster, sommerfugler og hjerter. Slik endret vi volden om til noe vakkert, og det samme skulle vi gjøre i Belén. Ungdommene gikk ut i folkemengden, og engasjerte folk i diskusjoner omkring temaet seksuell vold. Deretter brakte de dem tilbake til basen, hvor vi ga dem en t-­skjorte. Etter at de hadde tatt dem på, malte ungdommene dem. ­Kampanjen var nesten for suksessfull. Vi ble fort omringet av folk som krevde sin gratis t-skjorte. Høflig og bestemt prøvde jeg, Nora og de andre lederne i sine grupper å forklare dem at vi ikke ga bort t-skjorter gratis. Kunne de være så snille og gå tilbake til bodene sine? Å nei, ­peruanske señoraer kan være stae som esler. Men, alt i alt, gikk kampanjen kjempebra, bedre enn vi hadde håpet! Når vi ­hadde gjort oss ferdige i Belén dro vi alle til La Restinga, og lunsjet sammen. Trøtte og slitne var vi endelig ferdig klokken 3, og dro rett hjem for å ta siestaen vår.

Alt i alt, etter mye styr med planlegging, en god del misforståelser og utfordring, var dette en av de kjekkeste og mest ­interessante kvinnedagene jeg har deltatt på.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no