ANNONSE

VITENSKAP

Galskap 
gjennom tidene

Tekst: Kjersti Busterud


Publisert: 16.08.2014

HISTORIE: Både mange av psykiatriens tidligere diagnoser og behandlings­metoder er forlatt i dag. Lobotomi var en populær behandlings­metode mot blant annet schizofreni på 1940- og 1950-­tallet. Her følger medisinsk personell nøye med på hvordan inngrepet skal ­gjennomføres. (FOTO: Bettmann/Corbis)


Idiotisk, hysterisk eller bare litt bipolar? De psykiatriske diagnosene har endret seg mye de siste hundreårene.

«Paranoid schizofren» er en diagnose som ble mye omtalt etter at de psykiatrisk sakkyndige konkluderte med at Anders Behring Breivik var syk, og dermed utilregnelig.

Begrepet schizofreni er ikke mer enn hundre år gammelt. Og går man enda noen hundre år tilbake, ble psykiske lidelser ikke engang regnet innunder medi­sinens område.

I «Norsk psykiatri gjennom tidene­» skriver Einar Kringlen at galskap i middelalderen og senere­ gjerne ble betraktet ut fra et demonologisk perspektiv – sykdom var Guds straff for synd, og det gjaldt kanskje særlig galskap. For helbredelse vendte man seg gjerne mot prest og kirke. En besatt ­kunne hjelpes, fordi djevelen her hadde tatt bolig mot per­sonens vilje. Mens en heks var fortapt, fordi hun selv fri­villig hadde inngått en pakt med djevelen.

Galskap sykeliggjøres

På 1800-tallet begynte man å putte de gale inn i asyler.

– Først på 1800-tallet ble galskap sykeliggjort i den forstand at man fikk tro på at lidelsen kunne behandles, forteller Anne Kveim Lie, som er førsteamanuensis i medisinsk historie ved ­Universitetet i Oslo.

Starten på psykiatrien som fag i Norge kan sies å være åpningen av Gaustad sykehus i 1855, det første statlige sykehus for behandling av mennesker med alvorlige psykiske lidelser.

– Før rundt 1850 ble ikke psykiatrien ansett som en medi­sinsk spesialitet. Begrepsmessig fikk man også ordet «sinnssyk» i den perioden, det ble innført med Norges første psykiatrilov «Lov om Sindsyges Behandling­ og Forpleining» i 1848. Før brukte man betegn­elsene «galne» eller «­avsindige», forteller førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Svein Atle Skålevåg. Han har skrevet doktorgrad om psykiatriens historie i Norge i perioden 1870– 1920.

– Så fort psykiatrien ble etablert som fag, fikk man en eska­lering av antall diagnoser. I de første forsøkene på å dele de sinnssyke i undergrupper på begynnelsen av 1800-tallet, hadde man kommet opp med de fire kategoriene mani, melan­koli, idioti og demens. Fra midten av 1800-tallet splittes de opp i langt flere diagnoser, forteller han.

Nostalgi og hysteri

Mange av diagnosene som var populære den gangen, har fått andre navn eller forsvunnet helt.

– Nevrasteni var mye brukt, en betegnelse på utmattethet. Melankoli var en diagnose, som delvis betegnet det vi i dag ville kalt depresjon, men også mer alvorlige tilstander som schizofreni. Hysteri er også forsvunnet, en diagnose som var viktig på slutten av 1800-tallet, forteller Kveim Lie.

Hysteri var primært en kvinne­diagnose, og ble brukt for å beskrive dramatiske atferds­messige reaksjoner, ofte forbundet med sterke og tilsynelatende ukontrollerbare følelser­. I dag har man andre begreper for å beskrive de samme til­standene. En annen forlatt diagnose er nostalgi, som først ble tatt i bruk av den sveitsiske legen Jean­-Jacques Harder i 1678, som en betegnelse på den hjemlengselen mange soldater opplevde.

– Også homofili var en psykiatrisk diagnose. I Norge ble ikke diagnosen fjernet før i 1977, sier Kveim Lie.

I dag er schizofreni og bi­polare lidelser de to store sekke­betegnelsene som bruker på mange psykiatriske pasienter. Denne todelingen har sin opprinnelse hos den tyske psykiateren Emil Kraepelin, som hadde sitt virke på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Han delte psykiatriske sykdommer inn i «manisk-depressiv psykose», nå kalt bipolar lidelse, og «demens praecox», senere kjent som schizofreni.

Fremtidige endringer

Norge har siden 1997 fulgt det internasjonale klassifikasjonssystemet for psykiske lidelser, ICD, som – om enn i svært utvidet form – har beholdt Krae­pelins todeling. ICD revideres med jevne mellomrom, uten det har vært de store endringene de siste årene.

Kristin Lie Romm er tilknyttet Enhet for psykoseforskning ved Oslo universitetssykehus, og tror endringer i diagnose­systemet kan være på gang.

– Det blir nok ingen endringer i neste revisjon. Men man har begynt å tenke annerledes om ting. Blant annet er det blitt vanligere å se på bipolare lidelser og schizofreni som delvis overlappende. Særlig er schizofrenibegrepet omdiskutert, det er en veldig upresis diagnose, sier hun.

Felles for schizofrenipasienter er at de har en realitetsbrist, utover det kan pasienter med diagnosen være svært forskjellige. Lie Romm mener man i behandlingen fort kan henge seg opp i diagnosen.

– Man tolker alle symptomer som en konsekvens av schizofrenien, selv om pasienten også kan ha for eksempel depresjon eller sosial angst, sier hun. I siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening skriver­ hun om alvorlig sinnslidelse i et histo­risk perspektiv. Hun mener­ man har en del å lære av historien.

– I dag er vi så vant til å tenke på pasientene i kategorier. Før hadde man kanskje ikke like mye kunnskap som vi har i dag, men var til gjengjeld flinkere til å se helheten. Og historien har jo også vist at selv om ting gjøres­ i beste hensikt, er det ikke alltid at utfallet er like heldig, påpeker hun.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no