ANNONSE

SPORT & FRITID

Båt og fly i ett

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen


Publisert: 16.08.2014

FRA VANN TIL LUFT: Sjøflymiljøet i Norge er ikke stort, men tradisjonen er lang. Frank Jansen (62), som her er ute på årets første tur, lærte å fly allerede da han var barn. (FOTO: Bjørn Hugo Pettersen)


Det lander på vannet og blir en båt. Fra flottørene kan pilotene både fiske og ta seg en dukkert. Etterpå flyr de hjem igjen.

I 90 år har et lite nes på Fornebu i Bærum vært hjemsted for mange sjøfly. Fra vår til høst står de her, båtene med propell og vinger. Båtbeskrivelsen er ikke visvas: Et sjøfly er per definisjon en båt når farkosten flyter.

– Dermed må vi forholde oss til sjøfartsreglene når vi er på vannet, og luftfartsreglene når vi er i lufta. Det er faktisk en del sjøflygere som hvert år får bot for å lande der det ikke er lov til å kjøre fortere enn 5 knop med båt. Vi prøver naturligvis å unngå slike områder, men forhold kan føre til at piloten blir nødt til å bryte 5-knopsregelen, forteller Peter Ditleff.

Tidlig vårstart

Ditleff er medlem i Kilen sjøfly­klubb, som ifølge ham er den største sjøflyklubben i Europa. Denne solrike vårsøndagen er han ett av åtte klubbmedlemmer som har tatt turen ned til sjøflyhavnen. De har startet tidlig i år.

Robert Ormerod reparerer flyte­bryggene, som fikk hard medfart i vinter. Noen av de ­andre hjelper til.

Frank Jansen skal ta årets første flytur. Stian Taraldsen tar også sikte på en luftig søndagstur. Klubbformann Tore ­Kinnerød skal fly tur-retur Farsund, mens Carl-Christian Gunnestad skal fly tur-retur en av øyene som ligger nord for Göteborg. ­Peter Ditleff har diverse klubb­gjøremål, Terje Kobro forteller historier og Marius Vilbo venter vennebesøk.

Innimellom nyter alle sola og sjølufta.

– Dette er sosialt møtested. Om vi ikke driver vedlikehold ­eller skal ut og fly, er vi her bare for å prate og drikke kaffe. Vi trenger ikke å ha noen store planer for dagen for å være her nede, fastslår Vilbo.

Han tok nylig sertifikat for småfly. Nå må han ha ti flytimer med instruktør i sjøfly før han får lov til å navigere sjøfly uten instruktør.

– Jeg får sjøflysertifikatet i løpet av mai. Dette har jeg drømt om lenge. Om noen uker skal jeg og kjæresten ta vår første tur ­alene. Vi skal bare fly nedover Oslofjorden, lande et sted på sjøen og ligge på flottørene og nyte sol og hav. Sjøfly er som en båt, bare at friheten er enda større. Vi kan jo bare fly av sted når vi føler for det, poengterer 33-åringen.

Vanskeligere enn hjul

En viktig huskeregel for sjøflypiloter er at farkosten trenger minst dobbelt så lang distanse på å lette som man bruker på landingen, eller «touchdown» som det heter på fagspråket. Derfor bør flygerne ikke lande på innsjøer der de kan få problemer med å få flyet opp igjen.

– Det er for øvrig ikke så mange innsjøer sjøfly kan lande på her i Norge. I Sverige er det stort sett fritt fram på innsjøene, men i Norge er vi for det meste nødt til å holde oss til saltvann, forteller Peter Ditleff.

Den største forskjellen mellom sjøfly og landfly er naturlig nok at sjøflyene har vann som «rulle­bane». Å ta av fra vann er ikke vesentlig forskjellig fra å ta av fra land. Det er verre når flyet skal lande, forteller Tore Kinnerød.

– Det er vanskeligere å lande på snø med ski, men det er også en utfordring å lande med flottører på vann. Det er mange forhold å ta hensyn til, først og fremst vind og bølger. Det høres kanskje rart ut, men det verste er å lande når vannet er helt blikkstille. Det kommer av at vi er veldig avhengig av sikten når vi skal ned, og med flatt vann blir det et gjenskinn i vannflaten som gjør det vanskelig å beregne høyden. Men vi har våre teknikker. Ved å holde flyet i landings­posisjon fra cirka 400 meters høyde kommer også vi sjøflygere sikkert ned, smiler han mens han sjekker oljen på sjøflyet han snart skal opp med.

Fakta om sjøfly

• 28. mars 1910 ble franskmannen Henri Fabre den første til å fly et ­motorisert sjøfly med vellykket ­landing. Andre flypionerer hadde noen år tidligere fløyet sjøflylignende far­koster, men altså ikke med motor (eller med vellykket landing).

• Det er tre hovedtyper av sjøfly. Den ene er vanlige landfly der man kan ­velge om man vil ha hjul, flottører (også kalt pongtonger) eller ski (meier). For små landfly kan under­stellet byttes ut, og enkelte kjører med flottører om sommeren og ski eller hjul om vinteren. De to andre sjøflyvariantene er flybåt (lander på skroget) og amfibiefly. Sistnevnte kan lande på skroget på vann, men har i tillegg hjul som kan trekkes inn i og felles ut av flyskroget.

• Tidligere ble sjøfly brukt som rutefly i Norge. Men etter hvert som det ble bygget flere flyplasser og det ble behov for større fly, ble sjøflyene mindre utbredt.

• I dag brukes de fleste sjøfly i Norge som fritidssyssel, men en del sjø­flygere tar oppdrag som å frakte folk langs kysten eller til jaktterreng i fjellet. 

• I Alaska og Canada er sjøfly fortsatt svært utbredt, først og fremst fordi det er store avstander og mange innsjøer å lande på.

• Det finnes noen få sjøflykubber i Norge, blant annet i Stavanger, ­Trondheim, Valdres og på Notodden. Den største og eldste er Kilen sjøfly­klubb på Fornebu i Bærum. De har plass til 17 fly.

• Kilen sjøflyklubb ble stiftet i 1927, men det var sjøflyvirksomhet på det samme neset på Fornebu siden tidlig på 1920-tallet. Fornebu lufthavn ble for øvrig åpnet i 1939 og nedlagt i 1998.

• Norges Luftsportforbund (NLF) mener Kilen sjøflyhavn har nasjonal ­betydning for sjøflyvirksomheten i ­Norge. «For sjøflygerne er denne ­havnen like viktig som Holmenkollen er for skihoppere, eller som ­Gardermoen er for den kommersielle flytrafikken», sa NLFs generalsekretær John Eirik Laupsa til Flynytt i fjor.

• Det koster i overkant av 100.000 kroner å ta sjøflysertifikatet. Man må først ta sertifikat for småfly, som koster mellom 80.000 og 100.000 kroner. Deretter må man ha minimum ti timer med instruktør i sjøfly, noe som koster rundt 25.000 kroner. Les mer her: www.nlf.no/bliflyger


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no