ANNONSE

SPORT & FRITID

I dyras spor

Tekst: Tekst: Siri Marte Kværnes 

Foto: Heiko Junge 



Publisert: 30.08.2014

SPORSKOG: Der andre bare ser skog, ser professor Vidar Selås også spor etter dyra som bor der.


Skogens dyr er ikke lette å få øye på. Men sporene viser at de er der.

De fleste ville sikkert gått rett forbi den tynne og litt pjuskete bjørka som står i skogskanten på Ås i Akershus. Men for Vidar Selås er den et interessant syn. De barkløse centimeterne nede på stammen er et tydelig tegn på at en rådyrbukk har markert revir.

– Det gjør den ved å feie geviret og gni panna mot trær og busker. Rådyrbukkene har noen luktkjertler på hodet som gjør at dette også setter luktmerker, forteller Selås, som er professor i økologi og naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Selås jobber ved Institutt for naturforvaltning og har god oversikt over dyrelivet – og spor etter dyra – i skogsområdet vi nå vandrer inn i.

– Spor og sportegn er noe jeg tror alle turgåere kan ha glede av. Hvis man har øynene med seg, er det mye å finne, sier han.

Fot og fjær

Spor og sportegn fra dyr kan være så mangt. Feietegn er ett ­eksempel. Fotavtrykk, hakkespor, fjær, ekskrementer, gulpeboller og knokler er andre ting dyr etterlater seg i naturen.

– Fotavtrykk er noe av det som er lettest å lære seg, forteller Selås.

De tydeligste fotsporene finner du gjerne i god sporsnø. Ofte kan man se tydelige avtrykk av hare­poter, elgklover og små muse­føtter. Men dyr som ferdes på bar bakke, kan også etterlate seg avtrykk, for eksempel i grus eller søle.

Siden Vardåsen er et populært turområde for folk på Ås, er det menneskeskapte fot­avtrykk som dominerer grunnen. Men på ­stien ligger det et annet sportegn: Hasselnøttskall. Fra ei nøtte­kråke, slår Selås fast.

Nøttekråka hamstrer nøtter som den gjemmer i lager rundt omkring. Den har god hukommelse og finner dem igjen senere, noe som er viktig for at den skal overleve vinteren.

– Ekorn spiser også hassel­nøtter, men vil i frykt for rovfugler sjelden sitte åpent på stien slik som dette. Ekornet liker seg bedre i skjul inne blant trærne, forteller Selås.

Det krever kunnskap å tolke sportegn. Men finner du noe i skogen eller fjellet og lurer på om det kan stamme fra et dyr, vil et søk på internett ofte hjelpe deg på vei, råder Selås.

Flygende spesialister

Når barn er med på tur, kan jakt på sportegn være et morsomt innslag innimellom trasking, sjokoladepauser og pølse­grilling. Og historier om hvordan dyra lever, kan kanskje gjøre skuffelsen over å ikke se dem litt mindre.

Visste du for eksempel at hakke­spettenes «greie» er å spise insekter i trær? Hakkespettene er gode treklatrere, har støtdempere innenfor nebbet og lange tunger som gjør at de lett kan sluke i seg insekter. I eldre skog ser du gjerne trær med flekker av avhakket bark. Da er det insektene under barken som har vært målet.

Den vanlige flaggspetten har i ­tillegg fått evnen til å spise frø fra kongler. Arten lager seg såkalte spettesmier i trestammene, hull der de setter fast konglen for å gyve løs på frøene. Under smietrær finner du mange rufsete kongler fuglen har spist seg mett på. Grønnspetten har en annen spesialitet: Om vinteren spiser den maur fra maurtuer. Det etter­later seg naturligvis spor i form av hakkespetthull i tua.

Om du er heldig, kan du se selve hakkespettene i arbeid også.

– Men pattedyr ser vi sjelden i naturen, fordi de fleste er natt­aktive. Men også de må etterlate seg spor på ulike vis. Jeg synes det er moro å forske på dyrene, avsløre hva de gjør og hvorfor de gjør det, sier Selås.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no