ANNONSE

VITENSKAP

Alle ansiktene rundt oss

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen



Publisert: 30.08.2014

SFINKSHODE: Vi mennesker er eksperter på å gjenkjenne ansikter og andre menneske- og dyrelignende former. «Sfinksen» i Bucegifjellene i Romania er ett av mange eksempler på naturlige formasjoner som ligner på noe menneskelig. (FOTO: Martin Zwick / AGE / NTB scanpix)


Verden og verdensrommet er fullt av underverker. Noen ganger har de menneske- eller dyre­lignende former. Er det en mening bak eller bare morsomme tilfeldigheter?

Siden 12. september 2007 har «apetreet» i Singapore blitt besøkt av tusenvis av mennesker. De fleste av dem er hinduister eller tilhengere av kinesisk mytologi. Førstnevnte mener det er ape­guden Hanuman som har manifestert seg i treet, sistnevnte mener det er apekongen Sun ­Wukong.

Utvekster på treet kan minne om to aper – den ene litt større enn den andre – med ansikter, kropper og føtter. Folk ber ved treet og ofrer gaver som bananer, penger og peanøtter til «apene».

Ifølge parkvesenet i Singapore skyldes utvekstene at flere kjøre­tøyer har kollidert med treet, som ligger rett ved en vei. Etter hver kollisjonen har treet leget seg selv ved å gjøre den skadde delen hardere, noe som har ­resultert i utvekster som tilfeldigvis ser ut som to apekropper.

Gjenkjener lett sinte fjes

Noen er hellig overbevist om at det er en mening bak aper og andre menneske- eller dyre­lignende former i miljøet rundt oss, for eksempel et ansikt i en klippe, en potet, en loffskive eller på overflaten til planeten Mars.

Å gi slike former en dypere mening, kalles pareidoli. Det er en grein av det psykologene kaller apofeni, som kort forklart er hangen til å se mønster der de ikke finnes. Både pareidoli og apofeni er nær knyttet til at mennesker er svært sosiale dyr som er fullstendig avhengige av andre for å overleve, ifølge psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg.

– I menneskenes naturlige habitat, altså i vår arts tidlige fase, levde vi i forholdsvis små grupper. Viktigheten av raskt å gjenkjenne venner og fiender har antakelig gjort at ansikts­gjenkjenning har ført til økt overlevelse. At spedbarn er uforholds­messig interessert i ansikter, er dessuten en indikasjon på at denne egenskapen delvis er medfødt, forteller Hesselberg.

– Det fascinerende med ansikts­gjenkjenning er ikke bare hvor raskt vi identifiserer et fjes, men også hvor raskt vi leser følelser og hensikter i dem. Det gjelder uansett om fjeset er ekte, en tegning eller tilfeldige strukturer i naturen. De fleste av oss er for øvrig flinkere til å identifisere sinte ansikter enn smilende, noe som også er fornuftig evolusjonært sett, legger han til.

Feilbarlige sanser

Evnen til å gjenkjenne ansikter og andre mønster, inkludert lyder, er en basisfunksjon. Den er til for at vi raskt skal oppdage forskjellen på ufarlige ting og alt som er farlig. Noen ganger – for eksempel når vi hører lyden av et farlig dyr – må vi reagere instinktivt, forklarer arkeolog og forfatter Jørgen Bøckman.

– Problemet er at hjernen ­fyrer seg opp litt for ofte. Men én gang for mye er jo bedre enn én gang for lite, sier Bøckman, som er medlem i skeptikerforeningen Skepsis.

Han mener at en god del fortellinger om spøkelser, sjøormer, uidentifiserte flygende objekter – og andre overnaturlige fenomener som aldri er blitt bevist – kan forklares med pareidoli.

– Både sanseapparatet og ­hukommelsen er feilbarlig, særlig når vi er trøtte og slitne. Derfor kan lyder, lys, skygger og andre ting gjøre at vi oppfatter feil. De som tror det finnes spøkelser eller sjøormer, er mer tilbøyelige til å tolke noe ukjent de ­hører eller ser som et spøkelse eller en sjøorm. Og for hver gang de husker eller forteller om det, og i praksis lagrer en ny versjon i hukommelsen, jo mer forsvinner tvilen om at det ukjente kunne ha en naturlig forklaring, bemerker skeptikeren.

Litt for mye dopamin

Ifølge Jan-Ole Hesselberg er det et hav av mulige forklaringer på at noen folk er skråsikre på at de har møtt ­spøkelser eller sett en UFO.

– Pareidoli er en av forklaringene, men hallusinasjoner som følge av utmattelse, oksygenmangel og søvnparalyse er nok vel så viktige, sier han.

Han understreker at mennesker er generelt sårbare for å tillegge tilfeldige hendelser ­mening.

– Hvem har vel ikke fått en «bølge» av røde trafikklys på vei til jobb og tenkt «verden vil meg vondt i dag»? Samtidig er det åpenbart at noen er mer tilbøyelige til det enn andre. Flere forskere har forsøkt å lete etter hvorfor det er slik, og noen mener at det henger sammen med nivået av signalstoffet dopamin. Studier tyder på at de som har mye av det, oftere ser sammenhenger i tilfeldig materiale, sier psykolog­spesialisten.

Både Hesselberg og Bøckman mener det er viktig å være klar over at vi kan oppleve hallusinasjoner, og at sansene kan spille oss et puss.

– I likhet med røykvarslere som piper oftere enn det faktisk er fare på ferde, gjenkjenner vi ansikter og skvetter av ukjente lyder oftere enn det er grunnlag for. Det er i utgangs­punktet bra, for det er bedre å se ansikter i skyer og loff­skiver enn å gå glipp av et ansikt som lurer i skogen du trasker gjennom, påpeker ­Hesselberg.

Den gamle mannen i fjellet

Hodelignende klipper finnes det en del av rundt om i verden, også flere steder i Norge. Ett norsk eksempel er en knaus ved Ballstad i Lofoten. Ansiktet i fjellet går under det lokale kalle­navnet «han Tordenskjold».


En av de mest kjente «hodeklippene» befinner seg i White Mountains i den amerikanske delstaten New Hampshire. Det vil si, den befant seg der fram til 3. mai 2003. Da kollapset nemlig klippen, som ble kalt «The Old Man of the Mountain». Det mandige ansiktet er blitt gjengitt på postkort, frimerker og mynter, men det kan altså ikke lenger beskues live.


Det kan imidlertid «apache-hodet» på øya Ébihens i Frankrike, «ansiktet» i klippen på den lille øya Stac Levenish (del av den skotske øygruppen St. Kilda), «sfinksen» i Bucegifjellene i Romania og Hoburgsgubben på Gotland i Sverige.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no