ANNONSE

Leserbrev

Jakt er dyrevennlig

Jens Ulrik Høgh og Øyvind Eriksrud

Publisert: 30.08.2014

I oktober 2011 kunne medlemmene av Green­peace i Tyskland lese en oppsiktsvekkende leder i deres medlemsblad under overskriften «Fair, fritt og sunt».

Redaktøren, Jens Lubbadeh, oppsummerte budskapet fra starten: «Vil du ha kjøtt fra lykkelige dyr? Skal det være biodynamisk, lokalprodusert og klimanøytralt? Det er ikke noe problem – spis viltkjøtt!»

Lederen, som altså forklarte de dyreetiske, miljø- og sunnhetsmessige fordeler ved bære­kraftig jakt, vakte stor oppstandelse blandt Greenpeace-medlemmene. Mange så ikke akkuat seg selv som tilhengere av jakt og jegere. Tross stormen av protester holdt organisasjonens ledelse ikke ­desto mindre fast i budskapet.

Men lyder det ikke voldsomt selvmotsigende, at jakt – som jo bl.a. handler om å ta livet av dyr – i virkeligheten er langt på vei den mest dyreetiske vei til kjøtt på ­tallerkenen.

Det er faktisk relativt enkelt å illustrere de dyreetiske konsekvenser av bærekraftig jakt.

Forestill deg to øyer, hvor det på hver enkelt øy er føde til en vinterbestand på 1.000 hjortedyr. Øyene har like mange beboere og de spiser kjøtt.

På øy nummer 1 – Hjortøy – drives det jakt.

Øyens jegere fastholder bestanden på et litt mindre antall dyr enn hva det faktisk er vinterføde til. Det sikrer, at det er rikelig med føde til alle de overvintrende dyrene, som altså aldri behøver å sulte. I dette tilfelle synes jegerne, at en vinterbestand på 800 dyr er passende. På Hjortøy har jegerne dessuten valgt å påvirke bestandens sammensetning, så det alltid er flere hunndyr enn hanndyr på øya. Dette sikrer kalveproduksjonen og dermed viltkjøttet, som er det jegerne er ute etter. Bestanden er sammensatt av 300 hanner og 500 hunner. Det resulterer i 400 kalver i året, og det er derfor nødvendig, at det også dør 400 dyr i året for å fastholde bestanden på det ønskede nivå. Naturlig dødelighet kan ikke helt unngås, og jegerne vil typisk nedlegge minst 350 dyr om året.

I løpet av en 10-års periode dør altså 4.000 hjortedyr på Hjortøy. De 3.500 som ender som menneskeføde, som er nok til å holde beboerne med kjøtt.

På øy nummer 2 – Svineøy – drives det ikke jakt.

På Svineøy er det derfor en bestand om våren på maksimalt antall dyr, som det er føde til om vinteren – altså 1.000 hjortedyr. Hver sommer fødes det 400 kalver og når føden blir knapp utover høsten, er det altså 1.400 dyr, som går en hard vinter i møte. I løpet av vinteren blir føden mer sparsom, dyrene blir utmagrede og til sist begynner de svakeste å bukke under for sult, sykdommer og kulde. Det dør først og fremst en hel del kalver og gamle dyr. I gjennomsnitt vil det hver vår være 1.000 meget sultne dyr tilbake på øya. De siste 400 er bukket under for en naturlig død, som oftest er en ganske uromantisk, smertefull og langstrakt affære.

I løpet av en 10-års periode dør det altså 4.000 hjortedyr på Svineøy uten jakt – kjøttet ender som føde for åtselsetere. Det er helt naturlig.

Beboerne på Svineøy spiser like mye kjøtt som beboerne på Hjortøy. De får det fra øyas typiske svinelandbruk. Da en Svineøy-gris veier nogenlunde det samme som et gjennomsnittlig hjortedyr, produserer Svineøy-grisebonden 350 slaktesvin i året for å imøtekomme etterspørselen. De kjøres på lastbiler til slakteriet for å bli slaktet etter et seks måneders langt liv (hvis man vil være bekjent av å kalle det det) i en bås i grisehuset. Dette skaper unødig stress hos dyrene. For hver tredje gris som ender på øyboernes tallerkner er det rimelig å anta at ca. en dør i båsen og ender på søppelfyllingen. Det gir altså ytterligere 117 døde svin i året, og det bringer det totale antall opp til 467.

På ti år er det altså omkommet 8.670 store pattedyr på Svineøy uten jakt imot 4.000 på Hjortøy med jakt. Det er et enkelt regnestykke. For hjortedyrenes vedkommende har både livet og døden vært bedre på Hjortøy. Det har vært rikelig med føde hver vinter og en jegers kule er en langt mindre plagsom død enn en langstrakt og pinefull «naturlig» død.

Hvis beboerne på Svineøy tok konsekvensen og ble vegetarianere «for dyrenes skyld», ville antallet dyr, som hvert år dør på deres øy, komme ned på det samme nivå som på Hjortøy. Hjortedyrene på Svineøy ville dog stadig oppleve hungersnød hver vinter i motsetning til deres artsfeller på Hjortøy, så ut fra hjortedyrenes synsvinkel, vil Hjortøy-modellen med jakt alltid være den mest attraktive uansett øyboernes kostvaner.

Øy-eksemplet er unekteligt litt forenklet. Men selv om den virkelige verden er langt mer komplisert, så gjelder prinsippene også i en større skala, så lenge jakten er bærekraftig. At en viltbestand forvaltes bærekraftig betyr bl.a., at jakten ikke har innflytelse på bestandsstørrelsen. Jakten erstatter altså kun en del av den naturlige dødelighet, som ville forekommet under alle omstendigheter. I bunn og grunn handler jakt altså om å ta vare på en verdifull naturressurs. I hele den vestlige verden – herunder Norge – sikrer viltbiologer, som typisk lønnes av de millioner, som jegerne betaler for jaktlisenser, at viltbestandene overvåkes omhyggelig for å sikre, at de forvaltes bærekraftig. Basert på dette blir fellingsløyver justert etter hva lokale forhold tilsier kan tas ut av vilt.

Dessverre er vi alt for mange mennesker på planeten til, at vi kan dekke vårt kjøttforbruk utelukkende med viltkjøtt. Faktisk rekker denne enestående ressursen kun til å dekke en brøkdel av kjøttbehovet. Men for hver eneste gås, rådyrbukk eller elg, som lander på våre tallerkner, har vi faktisk gjort miljøet, dyrevelferden og oss selv en liten tjeneste. Så jo større viltutbytte vi kan høste på bærekraftig vis, desto bedre er det for den samlede dyrevelferden, for miljøet og vår egen sunnhet.

Det ville naturligvis være både uærlig og feilaktig å ikke ta inn skadeskyting i det dyreetiske regnskapet. Et stykke vilt er skadeskutt, når det såres av et skudd uten å bli drept på stedet, og det er selvsagt en situasjon jegeren gjør alt for å unngå (mennesket er den eneste jeger i naturen, som tilstreber hurtige og smertefrie fellinger). Uansett hvor mye jegerne anstrenger seg, kan skadeskytinger dog ikke helt elimineres – det er ville dyr som jaktes, og mennesker som trykker på avtrekkeren – feil skjer! For jakt på hjortevilt i Norge stilles det krav til årlige øvingsskudd og skyteprøve for å kunne jakte. På jakt med rifle er skadeskyting et relativt lite problem, antakelig mindre enn 10% av de dyrene det skytes på, og de fleste av disse sårede dyrene finnes og avlives hurtig ved hjelp av ettersøkshunder, som er spesialtrent på å spore såret vilt. Myndighetene har pålagt alle som skal jakte hjortevilt å ha tilgang til godkjent ettersøksekvipasje. Uten at man på noen måte skal neglisjere skadeskytingsproblematikken, så må skadeskytinger, i den utstrekning de ikke er til å unngå, ansees for akseptable ut fra en dyreetisk totalbetraktning. Det lyder kanskje kynisk, men stort sett er det ingen grunn til å anta, at et skadeskutt dyr lider mer enn et dyr, som dør en naturlig død som følge av sult, kulde, infeksjoner eller skader. Vender vi tilbake til øyene, vil alt hjortevilt på den jaktfrie Svineøy oppleve en naturlig – og dermed oftest et langstrakt og pinefullt – dødsforløp, mens langt de fleste av dyrene på Hjortøy vil dø på sekunder uten å vite, hva som rammet dem.

Er vi jegere vår tids miljøhelter? Går vi først og fremst på jakt for å redde verden og være gode mot dyrene? Nei – egentlig ikke. Vi jakter, fordi vi setter pris på livsstilen og totalopplevelsen, som kan være vidt forskjellig fra jeger til jeger. Typisk omfatter den en endeløs prosess med elementer av biotop-pleie, hundetrening, skytetrening, fellesskap, naturliv, jakt og efterfølgende tilvaretagelse av kjøtt og evt. jakttrofeer. Naturligvis er det faktum, at jakten er bærekraftig og dermed bidrar positivt til dyrevelferd, miljø og sunnhet, en vesentlig forutsetning for denne livsstil.

At selve jakten er spennende, er det ingen som legger skjul på, og det er heller ingen hemmelighet, at jegeren ikke overveldes av dårlig samvittighet, hver gang han eller hun nedlegger et dyr. Det er det nemlig slett ingen grunn til. Tvertimot.

Er du opptatt av dyrevelferd og miljø, spis viltkjøtt med god samvittighet.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no