ANNONSE

REISE

Eksotisk utpost

Tekst: Kjersti Busterud

Foto: Anne Elisabeth Næss


Publisert: 30.08.2014

LONGYEARDALEN: I Longyearbyen ligger turmulighetene rett utenfor stuedøra. Men regn med at både lua og vottene må på, selv som her i august. 


Ferie i et norsk tettsted er kanskje ikke det mest eksotiske du kan tenke deg. Hvis stedet da ikke heter Longyearbyen.

– Mange turister spør om stedet heter Longyearbyen fordi mørketida gjør året så langt. Og det er jo ikke så dumt tenkt, sier Constance Andersen, som jobber som guide på båtturene til Polar Charter.

For i Longyearbyen er året nesten delt opp i én lang natt og én lang dag. Om sommeren er natta så lys at du ikke vet om det er tidlig eller sent når du kommer sjanglende ut etter kveldens siste skål i avgiftsfri alkohol. Mens vinteren er så mørk at gate­lyktene er det eneste som gir glimt av lys, selv på dagtid. Sammen med vind og snøfokk kan sikten bli så dårlig at du knapt finner veien fra én lyktestolpe til en annen.

Uten at befolkningen går inn i en vinterdepresjon av den grunn.

– Hvordan ser det ut ute når du tenner stearinlysene og sitter inne og koser deg? spør Karl Våtvik­ retorisk, og forteller at han snart har førti mørke vintrer på Svalbard bak seg, først som gruvearbeider, senere som driver av turbyrå.

Amerikansk opprinnelse

Longyear City ble opprettet i 1906, og det unorske navnet fikk stedet fra amerikaneren John Munroe Longyear, som startet gruvedriften i området. I 1916 kjøpte Store Norske Spitsbergen Kulkompani gruvene og tett­stedet, og resten er norsk historie.

– Forrige gang jeg var her, var i 1970. Stedet er nesten ugjenkjennelig. Den gangen var det ingen kafeer, ingen butikker, ingen­ting. Vi måtte snike oss inn på funksjonærkantina for å få oss noe å spise, sier Olav Nilssen som er på besøk på Svalbard for første gang på over førti år. Han forteller om hvordan vannet før i tida ble levert på døra én gang i uka – i form av en stor isblokk.

– Svalbard er ikke akkurat det enkleste stedet å holde et moderne samfunn i gang, påpeker han.

Før 1990 var organisert reiseliv så godt som ikke-eksister­ende på Svalbard, og de fleste som oppholdt seg i Longyearbyen, var tilknyttet gruvene. I dag er situasjonen nesten den motsatte – gruvedriften foregår nå i Sveagruva flere mil fra Longyearbyen, mens byen i stedet hvert år fylles av rundt 60.000 turister.

Enkelte vaner fra den gang stedet var et røft gruvesamfunn med mannfolk med svarte ansikter og møkkete sko, er imidlertid fremdeles til stede, slik som skikken med å ta av seg skoene før man går inn. Dermed tasser folk hjemmekoselig rundt i sokkelesten i alt fra kirken og museet­ til hoteller og restauranter.

Huset med det rare i

Samlingsstedene er også frem­deles de samme.

– Dette stedet var her i 1970 også, det husker jeg godt, sier Nilssen, der han sitter i Huset, som en gang var nettopp Huset­ med stor H, forsamlingslokale og det eneste stedet gruve­arbeiderne kunne få kjøpt alkohol. I dag huser Huset både kafé, restaurant og nattklubb, og ikke minst en av Nord-Europas største vinkjellere.

– Det er få vinkjellere i Norge som er så gamle, og du finner viner­ her som det er vanskelig å få tak i noe annet sted, sier vinkelner Bo Tommy Örnewald, og drar fram flaske etter flaske fra det svalbardkjølige rommet.

– Dessuten er det ekstremt billig her, ikke minst fordi alkohol både er avgiftsfritt og momsfritt, påpeker han. I høy­sesongen kjører han tre–fire vinsmakinger i uka. Enkelte kommer faktisk helt til Longyearbyen bare på grunn av vinen, skal vi tro Örnewald.

– Særlig amerikanere. De er veldig flinke til å google, og finner fram til dette stedet på den måten­, sier han. I oktober­ feirer Huset sitt 60-årsjubileum, og lokker turistene til Longyearbyen når sola er i ferd med å gå ned for godt for vinteren.

Anne Kristine Misund har vært i Longyearbyen flere ganger, og mener det ikke finnes noe norsk tettsted som gir en mer særegen ankomst vinterstid.

– Det er spesielt å reise­ hit midt i mørketida, når man flyr fra Tromsø og ut i svarte natta. Før det plutselig dukker opp en flekk av lys og bebyggelse midt i havet, der en minst skulle vente det.

Reisefakta 
Longyearbyen

Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og største tettsted, med rundt 2000 innbyggere. Det er også hit de fleste turistene kommer, siden så godt som alle hotellene og tur­operatørene holder til her.

• Fly: SAS er de eneste som flyr til Svalbard. Fra mars-august går det en til to flyginger tur/retur Tromsø-Longyearbyen daglig. Det går også direkterute fra Oslo tre dager i uka. Utover høsten trappes antall avganger ned, og fra november til februar går det kun fly Tromsø-Longyearbyen fem dager i uka, og ingen direkterute fra Oslo. Flyprisen Tromsø-Longyearbyen er fra 465 kroner, men regn med å måtte betale langt mer hvis du ikke er svært tidlig ute. 

• Overnatting: I Longyearbyen finnes det flere overnattingsmuligheter, fra rimelige gjestehus til fullservicehoteller. Skal du reise i høysesongene (vintersesong mars–april og sommersesong juli–august) bør du være tidlig ute med bestillingen. Flere hoteller er for øvrig vinterstengt i perioden november–januar. 

• Info: Svalbard Turistinformasjon har oversikt over aktiviteter og overnattings­muligheter på siden ­svalbard.net. Mer dags­aktuell informasjon finner du på svalbardposten.no og sysselmannen.no

• Museer: På Svalbard Museum kan du lære om naturen og historien på Svalbard og i Arktis. Spitsbergen Airship Museum forteller historien til tre luftskip som forsøkte å nå Nordpolen.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no