ANNONSE

Kunstens verden

Paolo Uccello

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 13.09.2014

«Slaget ved San Romano» (cirka 1456)


Paolo di Dono, bedre kjent som Paolo Uccello (født 1397 i Pratovecchio nær Arezzo, død 10. desember 1475 i Firenze), var en italiensk maler og matematiker kjent for sitt pionérarbeid med visuelt perspektiv i kunst.

Uccello var betatt av sin interesse for perspektiv, og jobbet gjennom natten i sine studier for å fange det eksakte forsvinningspunktet. Han brukte perspektiv for å skape en følelse av dybde i sine malerier, og hans best kjente verk er de tre maleriene som representerer slaget om San Romano.

Paolo Uccello jobbet i sen gotisk tradisjon, og fremhevet farge og prakt fremfor klassisk realisme som andre kunstnere på hans tid. Hans stil må kunne kalles unik – hans stilform er sjelden blitt gjentatt.

Uccello eksperimenterte mye med hvordan man med hjelp av perspektivet skulle ettergi den tredimensjonale virkeligheten på et todimensjonalt ytre.

Hvorfor Uccello?

Etternavnet var di Dono – hvordan fikk han da navnet Uccello, som betyr «fugl» på italiensk? Det var fordi han var veldig glad i å male fugler, men ikke hadde råd til å eie noen. Dermed omgav han seg i sitt hjem med malerier av fugler og forskjellige dyr.

Bibelske motiver

Uccello gikk i lære hos Lorenzo Ghiberti og assisterte ham ved utføringen av bronseportene til baptisteriet i Firenze. I 1415 ble han opptatt i lauget Medici e Speziali. Han bosatte seg senere i Firenze og utførte i korsgangen til klosteret ved Santa Maria Novella fresker (maling på våt mur) med motiv fra Første Mosebok. I fresken «Syndefloden», malt som lunett (halvsirkelformet, buet), skildrer Uccello den bibelske naturkatastrofens faser med skikkelser som kjemper for å overleve. En mann klamrer seg fast ved arken, to skikkelser svømmer febrilsk.

Hovedverk

Uccello skildret slaget ved San Romano den 1. juni 1432 på tre store paneler. Der ses den florentinske hærføreren Niccolò da Tolentino anføre sine tropper mot byen Sienas soldater. Den veldig forenk­lede fremstillingen av hestene, lansenes oppstilling og bakgrunnens geometriske inndeling gir komposisjonen i sin helhet den abstraherende tendensen som er ­karakteristisk for mange av Uccellos ­malerier.

Dybdeskapende virkning

Uccello regnes som en av ungrenessansens betydeligste «problematikere» – sterkt opptatt av rom- og komposisjonsproblemer som han bl.a. løser ved anvendelse av perspektivet og en markert og levende rytme. Med geometriens hjelp mestrer han forkortningsmotiver i menneskekroppen og gjenstander med stor dybdeskapende virkning. Hans bilder viser imidlertid også gotiske trekk, lyrisk følelse og glede ved naturens detaljer, forenet med gamle komposisjonelle trekk, f.eks. mangelen på forbindelse mellom rytterscenene og det hevede bakgrunnslandskap.

Koloritten er markant – fargeplanene, vesentlig svart, rødt og jordfarger, er klart avgrenset.

Neste gang: Domenico Veneziano

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middelalderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til renessansens gjennombrudd. Renessansen var opprinnelsen til den individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom et vindu. 

Ledende malere i Ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no