ANNONSE

Du store verden

Parlamentsbygningen og Big Ben

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 27.09.2014

Det britiske parlamentet er den høyeste lovgivende myndigheten i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og de britiske oversjøiske territorier. Det består av tre komponenter: Den britiske monarken, Overhuset og Underhuset. Kun den sistnevnte komponenten er demokratisk valgt, men er da også den langt viktigste hva angår politisk makt i moderne tid. Overhuset og Underhuset holder møter i hvert sitt kammer i Palace of Westminster i London.

 

Palace of Westminster opptar en tomt på 32.400 m² i City of Westminster på vestbredden av Themsen. Tomten er omgitt i øst av 266 meter elvebredd og i vest av kirken Westminster Abbey, Parliament Square og Millbank.

I nord ligger Portcullis House, en moderne kontorbygning for parlamentsmedlemmer og deres stab, og under bakken ligger Westminster undergrunns­stasjon. I syd er Victoria Tower ­Gardens, en liten triangulær park mellom ­Millbank og Themsen.

 

Var kongelig bolig

Den storslåtte parlamentsbygningen i nygotisk stil sto ferdig i 1840, og er sammen med klokken Big Ben blant Londons aller mest kjente symboler. Det berømte klokketårnet er 98 meter høyt.

Bygningen har omkring 1000 rom, 100 trappeoppganger og 3 km med ­korridorer.

Victoria Tower, et firkantet tårn sydvest for bygningen, utgjør palassets høyeste element. Den eldste bevarte delen av slottet – Westminster Hall – ble bygget 1097 – 1099.

Parlamentsbygningen var frem til 1529 kongelig residens. I dag ­ligger Overhuset og Underhusets saler i ­bygningen, og disse skal være de vakreste. I sommersesongen er ­Parlamentet åpent for publikum, og man kan delta i guidede omvisninger.

 

Hvem eller hva er Big Ben?

Det er ikke det nesten 100 meter høye tårnet på parlamentsbygningen, og det er heller ikke en av de fire urskivene med de 4,2 meter lange langviserne.

Nei, Big Ben er den største av ­klokkene i klokkespillet inne i tårnet.

Klokken er oppkalt etter Sir ­Benjamin Hall, som ledet kontoret for offentlige arbeider i London, og som ledet arbeidet med å reise de nye parlaments­bygningene ved Themsens bredd etter at de gamle brant i 1834. 
31. mai 1859 slo Big Ben for første gang.

I dag er Big Ben en av de få ­klokkene i verden med eget nettsted. For ­britene er den en del av deres nasjonale identitet, og dens trofaste slag var under andre verdenskrig en daglig kilde til håp for radiolyttere både i Storbritannia og i tyskokkuperte land.

Men Big Ben fikk ingen god start på tilværelsen. Da den opprinnelige ­klokken var støpt i 1856, ble den fraktet til Westminster ved Themsen på en vogn trukket av 16 hester og hengt opp på prøve – bare for å sprekke.

Den ble støpt om igjen, og heist opp i tårnet, en jobb som tok 18 timer. Men så var det heller ingen lettvekter som skulle på plass: Big Ben er 2,2 meter høy, den måler 2,7 meter i diameter på det bredeste og veier 13,76 tonn.

Klokken sprakk igjen allerede i ­september 1859, og Big Ben var der­etter taus i fire år. Siden da har det vært flere mer eller mindre planlagte stanser, men for det meste har klokken ringt jevnt og trutt.

Foran 150-årsjubileet i 2009 var det snakk om skape et mer moderne bilde av Big Ben, noe historikeren Dan Cruickshank blåste av. – Klokken viser at Storbritannia hadde sin egen form for modernisme før resten av Europa fikk sin, sa Crucikshank til avisen The Guardian.

Man bør la være å reparere ting som ikke har gått i stykker, sier et gammelt ordtak britene er glade i å sitere. Og så lenge Big Ben slår sine rolige slag en gang i kvarteret, er det meste i orden med et London som ellers kan være både hektisk og kaotisk.

Neste gang: Pompeii


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no