ANNONSE

Kunstens verden

Piero della Francesca

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 11.10.2014

Portrett av Federigo da Montefeltro (1465-66), hertug av Urbino.


Piero della Francesca (født ca. 1420 i Borgo Sansepolcro, død 1492 samme sted) var en italiensk maler som levde og virket i Arezzo og Sansepolcro i Toscana under renessansen.

Piero della Francesca studerte under Domenico Veneziano i Firenze. Under påvirkning av fransk-nederlandsk realisme ble han opptatt av det vidstrakte, detaljfylte landskap. Hans ideal var en virkelighetsskildring som stemte med de optiske lover, og til dette utnyttet han linje­perspektivet.

Som kunstner er han ­særlig kjent for sine scener fra Jesu liv og død og sine portretter. I de religiøse motivene er han en foregangsmann for renessansens mer menneskelige gjengivelse av det hellige.

Freskesyklusen «Leggenda ­della vera croce» (Det hellige kors’ historie) i San Francesco-kirken i Arezzo (ca 1459 – 66) med bl.a. «Il Sogno di Costantino» — regnes som hovedverket hans. Her forenklet han formen og gav bildene en sterk monumental virkning.

Piero della Francesca var en kjær gjest ved de øst­italienske fyrstehoff. Han malte bl.a. ­Sigismondo Malatesta i Rimini (1451), og i Urbino malte han portretter av hertug Federigo da Montefeltro og hans ­hustru (1461–68) – og i tillegg det ­eiendommelige «Kristi hud­flettelse» (ca. 1460).

Han er videre kjent for sine teoretiske avhandlinger om perspektiv i billedkunsten. Hans «De prospectiva pingendi» ble ikke trykt i hans levetid, men eksisterte i avskrifter som med tiden kom inn i trykte av­handlinger om perspektiv, for ­eksempel Luca Paciolis «De ­divina ­proportione» fra 1509. ­Teorier om ­perspektiv i av­bildning av en bygning ­eller et rom var kjent fra tidligere, men Piero della ­Francesca behandler mer avanserte former – som menneskekroppen – ­perspektivisk.

Uten å danne skole fikk han dyptgripende innflytelse og står som grunnleggeren av det øst­italienske renessansemaleri.

Neste gang: Sandro Botticelli

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middelalderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til renessansens gjennombrudd. Renessansen var opprinnelsen til den individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom et vindu. 

Ledende malere i Ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, ­Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no