ANNONSE

HUS & HAGE

Tilbake til røttene

Tekst: Kjersti Blehr Lånkan Foto: Tuva Kleven / NTB scanpix


Publisert: 11.10.2014

YNGST: Eira (1,5) kommer til å få barndomsminnene fra samme hus og nærområde som moren fikk. 
(FOTO: Tuva Kleven / NTB scanpix) 


Da Ingeborg og Øyvind skulle endre på hennes barndomshjem, brukte de samme arkitekt som foreldrene hadde gjort 30 år tidligere. Slik bevarte de husets sjel.

 

 

– Her ser du hva jeg måtte hjem til, sier Ingeborg Gillund (31) og peker utover fra terrassen mot gulnende åkrer, store trær og åpent, bølgende hedmarks­terreng.

Hennes første minner stammer herfra, fra huset, hagen og landskapet rundt, i Vang utenfor Hamar. Det lille eiketreet hun fikk til fireårsdagen, kaster nå lange skygger fra hjørnet av hagen. Foreldrene hennes fikk ­bygget den brunbeisede ene­boligen. I samarbeid med ­arkitekten formet de det, og de trillet selv pukk til grunnmuren. Nå har den samme arkitekten, 30 år eldre Hans Holt, tegnet tilbygget for kjøkkenet og utvidet gangen. For å bevare husets sjel, men likevel skape noe nytt.

– Hvis vi skulle ta over, måtte vi gjøre det til vårt eget, sier Øyvind Nordbø, som etter noe skepsis innså at huset oppfylte de fleste av kriteriene de hadde for bosted. For et drøyt år siden ­flyttet de inn, sammen med ­døtrene Marte (3) og Eira (1,5).

 

Alt måtte ut

De har pusset opp bad og vaske­rom, og malt teglsteinspeisen hvit, i tillegg til de arkitekt­tegnede endringene for kjøkken og gang. Det gamle stuebordet står på terrassen. Maleriet som før hang på hedersplass over ­pianoet, har fått plass på veggen til skuret. Utendørs.

– En av forutsetningene var at alt måtte ut, så skulle vi selv velge hva som skulle inn igjen, sier ­Øyvind.

Egentlig ønsket han seg et småbruk, gjerne med litt fjell rundt, slik han er vant til fra hjem­gården i Trøndelag. Og så var det noe med å være herre i eget hus.

– Jeg var litt skeptisk til å bo i huset til svigerfamilien, der alle vet hvordan det har vært og har meninger om hvordan ting bør gjøres, sier han.

 

Fikk takst først

Det er ikke vanlig at voksne barn flytter tilbake til barndoms­hjemmet for å bo, forteller Peter Batta, administrerende direktør i Huseiernes Landsforbund. Han anslår at det kan være snakk om cirka fem prosent av dem som arver bolig. Det tilsvarer omtrent 2000 boliger i året (våningshus på bondegårder holdes utenfor).

– På slutten av 1990-tallet ble det vanligere at de over 50 år ­flytter inn i sentralt beliggende leiligheter med god standard. Få av disse flytter tilbake i barndoms­hjemmet når foreldrene faller fra, sier han.

For Ingeborg var det viktig at hun ikke skulle få større fordeler enn de to søsknene. Derfor innhentet de takst på forhånd. Huset fikk hun deretter kjøpe uten megler som mellomledd.

Ekteparet er storfornøyd med at de valgte å ta over barndomshjemmet.

– Det føles veldig hjemme for meg, og det er en kjempefin plass. Her kan jeg så mye om lokalmiljøet at jeg vet det blir bra, sier Ingeborg.

 

Slipper vaktmesterjobb

Far Arne Gillund stikker ofte innom, gjerne for å lese for barnebarna før de legger seg. Han er glad for at stedet ble værende i familien.

– Nå slipper jeg å være vaktmester og passe på huset. Jeg trenger ikke klippe plenen, måke snø eller passe på at tak­rennene ikke tetter seg, sier han.

Før Ingeborg og Øyvind overtok, ­snakket de med familien om at de selv måtte finne ut av hvordan de ville ha det.

– Jeg synes jeg er meningsberettiget, og at det er mye de bør vite om huset, for deres egen skyld. Men jeg tror ikke det har vært et stort problem, spør Arne og ser bort på overtakerne.

– Nei, det har gått kjøle bra, svarer ­Øyvind, og trekker fram tryggheten ved å kjøpe fra familie, at det sjelden dukker opp ting man ikke visste om. Og at det er hyggelig – og bra for ungene – med beste­foreldre som kommer på besøk. Nærhet til familie var også et hovedmål med å flytte.

Arne på sin side har bare positivt å si om endringene de unge har gjort på ­huset. Han lar blikket vandre litt ut over hedmarks­bygdene før det faller på takrenna, som kunne hatt hønsenetting øverst for å forhindre at bladene tetter igjen nedløpet.

– Jo, det var det jeg skulle si, kommer han på.

Regler for ­overtakelse
Fra 1. januar 2014 betales ikke lenger arveavgift når man overtar barndoms­hjemmet. Ifølge Rolf Lothe, fagsjef i Skattebetalerforeningen, er det likevel noen ting man bør være opp­merksom på.

– Dersom eiendommen gis bort, risikerer ikke ­foreldrene noen skatt. Men selges eiendommen mens foreldrene fortsatt er i live, bør de forsikre seg om at de kan selge skattefritt. Det kan de vanligvis, kravet er at de må ha eid huset i mer enn ett år og bodd der minst 12 av de 24 siste ­månedene. 

Fordeling av arv og forskudd på arv er ofte en kilde til konflikter mellom søsken, og det er ryddig å innhente en takst på eiendommen, slik at en lettere sikrer at barna kommer omtrent likt ut, mener Lothe.

– Får én kjøpe til under markedspris, bør de andre kompenseres, sier han.

Til slutt bør man vurdere om man skal tinglyse boligen på barnet, som da må betale dokumentavgift, på 2,5 ­prosent av boligens verdi. Lothe mener det ofte er unødvendig når det er nærmeste familie som overtar eiendommen.

– Det kan bli mye penger. Man kan heller tinglyse en såkalt urådighetserklæring, som er et forbud mot at den som eiendommen er tinglyst på, foretar visse disposisjoner over eiendommen. Det er vanlig å utforme urådig­heten som et salg- og pantsettelses­forbud, noe som innebærer at foreldrene ikke kan pantsette eller selge eiendommen uten ­barnets samtykke, sier han.


Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no