ANNONSE

Tidenes beste album

Velvet Underground and Nico

Tidenes beste album ved Rolf Schreiner


Publisert: 11.10.2014

The Velvet Underground var et amerikansk eksperimentelt rockeband som eksisterte fra 1965 til 1973, og som hadde sin base i New York. Tidlig i karrierer var bandet en del av miljøet rundt den berømte pop-kunstneren Andy Warhol, som tidvis fungerte som en slags manager og kunstnerisk rådgiver for bandet.

Gruppens medlemmer var ved platedebuten i 1967 John Cale, Sterling Morrison, Lou Reed og Maureen Tucker. I løpet av 1968 ble John Cale erstattet av Doug Yule. I tillegg var sangerinnen Nico (Christa Päffgen) med på innspillingen av debutalbumet The Velvet Underground and Nico, og hun opptrådte også med bandet et års tid rundt 1966.

Dominerende Lou Reed

Gruppens unike musikalske uttrykk er et resultat av medlemmenes ulike interesser og erfaringer. Gitaristene Reed og Morrison ble kjent da de studerte sammen, og delte en interesse for blues og visesang og en beundring for den tidlige Bob Dylan. Reed hadde også jobbet som låtskriver og produsent for et selskap som laget lavprisplater med etterligninger av ulike populære låter (Pickwick Records). Reed framsto tidlig som gruppens kreative leder, låtskriver, tekstforfatter og vokalist. Han spilte gitar, ofte i en utagerende, primitiv og eksperimenterende stil, mens Morrisons gitarspill oftere bar preg av en mer tradisjonell tilnærming. Reeds rutinerte omgang med popklisjéer, hans Dylan-inspirerte, halvsnakkende tekstframføring og hans litterære ambisjoner utgjorde en betydelig del av ingrediensene som inngikk i bandets totale uttrykk.

Høyst spesielle tekster

Tekstene ble skrevet av Reed, som hadde studert skrivekunst (creative writing) ved Syracuse University med poeten Delmore Schwartz (som han hyller i sangen «European son», også den fra debutalbumet) som lærer. Reed har og ved gjentatte anledninger uttrykt sin beundring for forfatteren Hubert Selby Jr. (kjent for bl.a. Last exit to Brooklyn (1964) og Requiem for a dream (1978), begge filmatisert). Selby Jr. har mye av den samme motivkretsen i sitt forfatterskap som preger Reeds tekster, med vekt på kjønnsoverskridende adferd og rusmisbruk, og må antas å være en viktig påvirkningskilde for kretsingen rundt avvikeren som tragisk helt.

Foruten referansene til narkotika, er Reeds interesse for homofili og transkjønnethet et av de mer gjennomgående og karakteristiske trekk ved tekstene han skrev, både for bandet og for sin etterfølgende solokarriere. Også på dette området må man anta at bandets populærkulturelle innflytelse har vært grensesprengende.

Debutalbumet fra 1967

Musikken slik den foreligger på The Velvet Underground and Nico har en stor spennvidde, der intrumentering, vokal og andre særtrekk fungerer som uttrykksmessig bindemiddel. Luftige ballader inspirert av visesanguttrykket veksler med harde, stakkato rockrytmer og monotont seige komposisjoner med en tilnærmet «etnisk» tonalitet. Det mest gjennomgående harmoniske særtrekket er kanskje forkjærligheten for at enkelte toner ligger som statisk droning i bakgrunnen, som oftest knyttet til Cales karakteristiske bruk av sin elektriske bratsj.

Gjesteartisten

Nico, med sin dype stemme og tyske aksent, synger på tre av sangene, og bidrar til at albumet gir et variert inntrykk. Nico var aldri et medlem av gruppen i egentlig forstand, og kan kanskje betraktes som en slags gjesteartist på dette albumet. Som albumets høydepunkter er det vanlig å regne «Waiting for the Man», «Venus In Furs», «Heroin» og «All Tomorrow’s Parties». Samtlige av disse sangene, og de fleste andre, handler om det dystre miljøet i storbyen; protagonisten i «Waiting for the Man» venter på sin narkotikalanger, «Venus In Furs» handler om sadomasochisme og «Heroin» om de siste dagene til en tungt narkotikapåvirket mann.

Den berømte bananen

Andy Warhols coverdesign med bananen på forsiden (den var mulig å «skrelle» på førsteopplaget) bidrar til at albumet kanskje oppfattes som mer lekent og uskyldig enn det egentlig er, samtidig som bananen kan oppfattes som et fallossymbol, da den «skrellede» bananen var rosa. Mesteparten av opptakene ble gjort i New York City løpet av to dager i april 1966. Tre låter ble innspilt på nytt i Hollywood senere samme år, og til slutt ble «Sunday Morning» – den planlagte singelutgivelsen – spilt inn i november. Albumet ble gitt ut i mars 1967.

Kommersielt var The Velvet Underground aldri noen suksess i sine aktive år. Platene solgte relativt dårlig, og gruppen forble et kultband for de spesielt interesserte. Originalbesetningen turnerte aldri utenfor USA/Canada før i 1993, da Reed, Cale, Morrison og Tucker ble gjenforent for en kort serie konserter – en av dem fant sted på Roskilde-festivalen samme år.

Kultband og innovatør

The Velvet Underground er betydelig mer kjent og anerkjent i dag enn de var i den perioden de eksisterte som band, og de regnes som et av de aller mest innflytelsesrike rockeband fra 1960- og 70-tallet. Bandets betydning bygger først og fremst på deres rolle som grensesprengende innovatører og trendsettere for rockmusikken og den tilhørende kulturen. Gruppens særegne og avantgardistiske stil har påvirket senere musikalske uttrykk som punkrock, støymusikk og alternativ rock generelt.

En rekke i seg selv innflytelsesrike og meget ulike artister, fra David Bowie og Patti Smith til Sonic Youth og Pixies, står i åpenbar musikalsk gjeld til gruppen, og hele sjangre som alternativ rock og indie er kanskje mer preget av The Velvet Underground enn noen annen felles faktor.

The Velvet Underground er og ­forblir kultbandenes kultband i populærmusikkens historie.

Det høyst anerkjente amerikanske musikk­magasinet Rolling Stone satte i 2003 opp en liste over de 500 beste albumene i historien – bygget på stemmene fra 100 musikkeksperter. Her er de første 100.


1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, The Beatles 

2. Pet Sounds, The Beach Boys 

3. Revolver, The Beatles 

4. Highway 61 Revisited, Bob Dylan 

5. Rubber Soul, The Beatles

6. What’s Going On, Marvin Gaye

7. Exile on Main Street, The Rolling Stones

8. London Calling, The Clash

9. Blonde on Blonde, Bob Dylan

10. The Beatles («The White Album»), The Beatles

11. The Sun Sessions, Elvis Presley

12. Kind of Blue, Miles Davis

13. Velvet Underground and Nico, The Velvet Und.

14. Abbey Road, The Beatles

15. Are You Experienced?, Jimi Hendrix Experience

16. Blood on the Tracks, Bob Dylan

17. Nevermind, Nirvana

18. Born to Run, Bruce Springsteen

19. Astral Weeks, Van Morrison

20. Thriller, Michael Jackson

21. The Great Twenty-Eight, Chuck Berry

22. Plastic Ono Band, John Lennon

23. Innervisions, Stevie Wonder

24. Live at the Apollo (1963), James Brown

25. Rumours, Fleetwood Mac

26. The Joshua Tree, U2

27. King of the Delta Blues Singers, Robert Johnson

28. Who’s Next, The Who

29. Led Zeppelin, Led Zeppelin

30. Blue, Joni Mitchell

31. Bringing It All Back Home, Bob Dylan

32. Let It Bleed, The Rolling Stones

33. Ramones, Ramones

34. Music From Big Pink, The Band

35. The Rise and Fall of Ziggy Stardust, David Bowie

36. Tapestry, Carole King

37. Hotel California, The Eagles

38. The Anthology, 1947 - 1972, Muddy Waters

39. Please Please Me, The Beatles

40. Forever Changes, Love

41. Never Mind the Bollocks, The Sex Pistols

42. The Doors, The Doors

43. The Dark Side of the Moon, Pink Floyd

44. Horses, Patti Smith

45. The Band, The Band

46. Legend, Bob Marley and the Wailers

47. A Love Supreme, John Coltrane

48. It Takes a Nation of Millions..., Public Enemy

49. At Fillmore East, The Allman Brothers Band

50. Here’s Little Richard, Little Richard

51. Bridge Over Troubled Waters, Simon & Garfunkel

52. Greatest Hits, Al Green

53. The Birth of Soul: 1952–1959, Ray Charles

54. Electric Ladyland, The Jimi Hendrix Experience

55. Elvis Presley, Elvis Presley

56. Songs in the Key of Life, Stevie Wonder

57. Beggars Banquet, The Rolling Stones

58. Trout Mask Replica, Cpt. Beefheart & Magic Band

59. Meet the Beatles, The Beatles

60. Greatest Hits, Sly and the Family Stone

61. Appetite for Destruction, Guns n’ Roses

62. Achtung Baby, U2

63. Sticky Fingers, The Rolling Stones

64. Phil Spector, Back to Mono, Various Artists

65. Moondance, Van Morrison

66. Led Zeppelin IV, Led Zeppelin

67. The Stranger, Billy Joel

68. Off the Wall, Michael Jackson

69. Superfly, Curtis Mayfield

70. Physical Graffiti, Led Zeppelin

71. After the Gold Rush, Neil Young

72. Purple Rain, Prince

73. Back in Black, AC/DC

74. Otis Blue, Otis Redding

75. Led Zeppelin II, Led Zeppelin

76. Imagine, John Lennon

77. The Clash, The Clash

78. Harvest, Neil Young

79. Star Time, James Brown

80. Odessey and Oracle, The Zombies

81. Graceland, Paul Simon

82. Axis: Bold as Love, The Jimi Hendrix Experience

83. I Never Loved a Man the Way..., Aretha Franklin

84. Lady Soul, Aretha Franklin

85. Born in the U.S.A., Bruce Springsteen

86. Let It Be, The Beatles

87. The Wall, Pink Floyd

88. At Folsom Prison, Johnny Cash

89. Dusty in Memphis, Dusty Springfield

90. Talking Book, Stevie Wonder

91. Goodbye Yellow Brick Road, Elton John

92. 20 Golden Greats, Buddy Holly

93. Sign ‘o’ the Times, Prince

94. Bitches Brew, Miles Davis

95. Green River, Creedence Clearwater Revival

96. Tommy, The Who

97. The Freewheelin’ Bob Dylan, Bob Dylan

98. This Year’s Model, Elvis Costello

99. There’s a Riot Goin’ On, Sly and the Family Stone

100. In the Wee Small Hours, Frank Sinatra


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no