ANNONSE

Du store verden

Nilen

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 25.10.2014

Nilen er en elv i Afrika, og anses i alminnelighet som verdens lengste elv, selv om noen hevder at ­Amazonas er lengre. Fra Victoria­sjøens utløp er Nilen 5760 km, og elvens fulle lengde har vært opp­gitt til mellom 6300 og 7200 km, avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. En ekspedisjon i 2006 målte Nilens lengde til 6719 km, basert på det de mente var den lengste tilløpselva, ­Kagera, som har utspring i fjellene i ­Rwanda.

Nilen kommer fra de store afrikanske innsjøene og renner av sted i tusener av kilometer gjennom ørkener og sumper. Noen ganger slynger elven seg fredfullt hit og dit – andre ganger finner den veien gjennom rasktstrømmende partier. Sør og øst for Sudans hovedstad Khartoum løper to elver sammen for å bli Nilen – det er Blånilen som kommer østfra, og Hvitnilen som kommer sørfra.

Iteru

På egyptisk het Nilen Iteru, som betyr «mektig elv».

Navnet Nilen kommer av det greske ordet Neilos, som betyr elvedal, og det latinske Nilos med samme betydning. Opprinnelsen til disse er omstridt – 
en mulig kilde er det semittiske Nahal 
i betydningen elv.

Letingen etter Nilens kilder

Til tross for vanskelighetene med å krysse ørkenen sørøst for Khartoum og problemet med å følge elven gjennom det utemmede og ugjestmilde land­skapet, kom europeerne frem til Blånilens kilder for flere hundre år siden. Blant dem var Pedro Paez, en ­portugisisk prest som gjennomførte reisen til ­Tisisat-fallene i 1618, men den mest kjente var en skotte, James «Abyssinian» Bruce, som kom frem til fallene i 1770.

På midten av 1800-tallet var jakten på kildene til Hvitnilen blant verdens største geografiske utfordringer. I 1858 var John Hanning Speke – på en ekstra­utflukt på ekspedisjonen til Richard Francis Burton – den første europeer som kom frem til Victoriasjøen, som han hevdet var kilden for Nilen. Burton mente på sin side at Tanganyikasjøen måtte være kilden. Flere oppdagelses­reisende, deriblant den skotske ­misjonæren David Livingstone, forsøkte å finne svar på spørsmålet.

I 1870-årene reiste Henry Morten Stanley (han med «Dr. Livingstone, I presume?») rundt Victoriasjøen og fant ut at den ikke hadde noen elv som rant inn i sjøen, og kun ett stort utløp. Speke hadde rett hele tiden.

Et fruktbart sentrum

Nilen flommer ofte over sine bredder i lavlandet, noe som ble utnyttet allerede i oldtidens Egypt. De sådde korn der, og når det regnet ble sidene gjødslet, og kornet vokste raskere en vanlig. Mesteparten av Egypts befolkning, og alle Egypts byer bortsett fra de nær kysten, ligger ved Nilen nord for Aswan, og nesten alle kulturelle og historiske områder fra oldtidens Egypt ligger ved Nilens elvebredd.

Nedenfor Aswandammen, ved den nordlige bredden av Nassersjøen, fortsetter Nilen sin historiske kurs.

Nord for Kairo deler Nilen seg i to grener som tømmes i Middelhavet, Rosetta i vest og Damietta i øst, som sammen danner Nildeltaet.

Viktig for mange land

Fra Victoriasjøen flyter Nilen gjennom Uganda, Sør-Sudan, Sudan og Egypt før den sprer seg i Nildeltaet og munner ut i Middelhavet. På sin ferd nordover rekker den å motta tilsig fra en rekke sideelver, hvorav den viktigste er Den blå Nil, som har sitt utspring i Etiopia og som forener seg med Den hvite Nil nær Sudans hovedstad Khartoum. Vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet.

Nildeltaet er like viktig for Egypts økonomi nå som i gamle dager. ­Byggingen av Aswandammen 965 km fra Kairo har truet deltaområdet ved å hindre avsetningen av verdifullt slam lenger oppe fra elven. Kontrollen med vannet har på den annen side medført at man kan vanne året rundt, og enkelte steder kan man høste så mye som tre avlinger i ået. Flere land som er påvirket av klimaet i Sahara, lider under perioder med alvorlig tørke. De er ivrige etter å utnytte vannet fra Nilen til eget bruk, og de fører en debatt med Egypt om kontrollen med og bruken av vannet fra den store elven.

Nilens rolle og betydning for Egypt og alle de 10 andre landene i regionen er beskrevet i mange bøker. Etter 2000-­tallet har spørsmålet om hvordan elven skal brukes mellom de 11 landene, blitt stadig viktigere.

Oldtidens Egypt

Nilen har vært livslinjen i egyptisk kultur siden steinalderen. I perioden 11.000 – 8000 f.Kr. var det et nesten full­stendig opphold i bosettingen, på grunn av ­vanskelige flom- og klimaforhold knyttet til ustabilitet i klima­systemene i det ­Indiske hav. Denne såkalte «ville» ­perioden medførte at Egypt ikke gjennom­gikk den samme urbaniserings- og jordbruksutvikling som man samtidig så i mer fruktbare områder. Derimot var fiske og nomadisk fedrift utbredt i Øvre Nilen, det vil si lengst sør i dagens Egypt.

Klimaendring eller overbeiting kanskje så tidlig som 8000 f.Kr. førte deretter til at beitemarkene tørket ut og dannet Sahara. Det antas at befolkingen da flyttet til elven, hvor de utviklet et mer sentralisert jordbrukssamfunn. Mesteparten av byene i oldtidens Egypt befant seg i Nildalen nord for Aswan.

Nilen flommet over årlig, og gjorde jorden i nærheten svært fruktbar. I oldtidens Egypt ble vannstanden i Nilen grundig dokumentert, nettopp fordi den dannet grunnlaget for all økonomisk vekst og nedgang i området. Dersom vannstanden økte, kunne faraoen kreve høy skatt, og omvendt.

Religionen ble også påvirket av Nilen, og man trodde at både faraoen og gudene sørget for den årlige flommen. Alle gravstedene fra oldtidens Egypt, blant annet pyramidene, befinner seg på vestsiden av Nilen. Fordi solen går ned i vest, antas det at Nilens vestbredd ble et symbol på livet etter døden.

Neste gang: Neuschwanstein


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no