ANNONSE

Kunstens verden

Sandro Botticelli

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 25.10.2014

Venus’ fødsel (1485–86)


Sandro Botticelli, egentlig Alessandro di Mariano Filipepi (født 1. mars 1445 i Firenze, død 17. mai 1510 i Firenze), var en fremstående italiensk maler under ungrenessansen. Han arbeidet vesentlig i Firenze – og i 1481–82 i Roma.

Botticelli gikk i lære hos Filippo Lippi og ble fremfor alt påvirket av Antonio del ­Pollaiuolo og ­Andrea del Verrocchio. Senere kom han til å påvirkes av ­Ghirlandaio og Perugino. ­Botticelli fikk også avgjørende impulser fra humanistkretsen omkring den florentinske statsmannen og finans­fyrsten ­Lorenzo de’ Medici.

Botticellis talent ble tidlig oppdaget. På begynnelsen av 1480-årene oppholdt han seg i Roma, der han utførte tre store fresker med motiver fra Marias liv i Det sixtinske kapell. Mot slutten av århundret var han tilstrekkelig bemidlet til å kunne drive et stort verksted, men på grunn av den revolusjonen innen malerkunsten som Leonardo da Vinci og Michelangelo avstedkom, samt hans dårlige helse på sine eldre dager, sank populariteten hans.

Venus’ fødsel

Botticellis mest berømte malerier med scener fra mytologiens verden er «Venus’ fødsel», «­Våren» (begge henger i galleriet Uffiziene i Firenze), «Pallas ­beseirer en kentaur» og «Venus og Mars». Tanke­vekkende, men fylt med ro, har disse bildene farget oppfatningen om antikken helt siden de ble malt. Sammen med ­madonnaene og store, omfat­tende arbeider som f.eks. «Kongenes tilbedelse», utgjør de Botticellis mest karakteristiske kunstverk.

Maleriet «Venus fødsel» (1485) skildrer hvordan Venus føres i land på øyen Kythera på et skjell av vestavinden Zefyros, ledsaget av gudinnen Chloris, mens jordnymfen Pomona møter henne på stranden med en blomster­dekorert mantel.

Liv og uttrykk i linjene

Den eiendommelige stemning og sjarm ved Botticellis kunst ligger vesentlig i figurene, i deres ynde og uttrykksfulle bevegelser, i hans intense følelse og rike, ­poetiske fantasi. Til Filippo ­Lippis sensualisme setter han en intellektuell forfinelse, og det viktigste middel er linjen, som han gir rikt liv, bevegelse og uttrykks­fullhet, f.eks. i hender. Fargen tjener hovedsakelig til å forhøye linjespillet.

Av religiøse bilder malte han en rekke tungsindige, ungpike­aktige madonnaer, tronende mellom blomster og omgitt av yndefulle halvvoksne engler.

Som eksempel på Botticellis naturtro gjengivelse kan nevnes at i «Våren» er hele 23 arter ville blomster gjengitt.

Portretter av Medici-familien

Botticelli utførte også illustra­sjoner til Dantes Divina ­commedia, hvorav de fleste, 84 penne­tegninger, finnes i kobberstikk­samlingen i ­Berlin. En beundringsverdig ­prøve på hans portrettkunst har man i «Kongenes tilbedelse» (­Uffiziene), hvor medlemmer av den mektige familien Medici er avbildet. Det hevdes at Medici-­klanen styrte hele Firenze­området gjennom sin finansielle posisjon i Medici-banken.

Tungsinn og fattigdom

Etter hvert kom Botticelli ­under Savonarolas påvirkning, og hans kunst ble mer alvorlig og ­asketisk. Savonarolas død gjorde et dypt inntrykk på ham. Han henfalt til religiøse grublerier og malte lite. Tidens store konflikt mellom humanisme og kristendom satte sitt dype preg i hans liv og kunst, blant annet i hans fremstilling av «Bakvaskelsen».

Botticelli, som tidligere var så begunstiget, døde i fattigdom, men verkene hans ble ofte for­falsket etter hans død. Hans kunst ble høyt beundret i annen halvdel av 1800-tallet, særlig i England, hvor han også fikk innflytelse på tidens malerkunst.

Neste gang: Andrea Mantegna

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i Ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no