ANNONSE

REISE

En manns skrot

Tekst: Axel Munthe-Kaas Hærland 


Publisert: 25.10.2014

SOLID: Vince er ikke redd for å klatre til toppen av katedralen for å posere for kameraet. Ingen har hittil ­funnet en strukturell glipp i verket, og som et resultat er katedralen offisielt ansett som en egen bygning. 


Bortgjemt i en rolig forstadshage i Austin, Texas, har en selvlært kunstner bygget sin skrotkatedral

Vær så snill, ikke spør meg hvorfor jeg gjør det, sier Vince ­Hannemann, og hever en pekefinger i protest.

– Alle stiller meg det spørsmålet. Jeg bare leker her. Jeg gjør det fordi jeg liker det. Jeg gjør det fordi det er gøy. Må det virkelig å handle om mer?

Vince er kjent som en av Austin mest profilerte eksentrikere, en selvlært kunstner og tidligere snekker som brøt ut og brukte ­livet på finne verdi i det verdiløse. Åtte bokstaver er tatovert inn i knokene hans som bevis.

Junk King, står det. Skrot­kongen.

Begynte med hjulkapsler

I 25 år har Vince samlet på avfall fra hele verden, og transformert det til et av Amerikas største og mest iøynefallende kunstverk.

Skrotkatedralen, som den kalles her i Austin, begynte som en serie hjulkapsler på et gjerde i 1988. I dag inneholder den et enormt spenn av gjenstander som en gang var i bruk, kanskje elsket, men nå utdatert og kastet.

– I overkant av 60 tonn, anslår Hannemann om mengden skrot.

Alt fra sykkelvrak til kjøkkenredskaper, brannskadde leketøy, tomflasker, barnetegninger, halloween­masker og flere tusen andre objekter i hver tenkelige og utenkelige kategori. Og selv om det ikke kan virke sånn, er Vince kresen når han velger ut hva som blir del av verket.

– Det er stor forskjell på skrot og søppel, erklærer Vince.

– Det jeg bruker må fortelle en historie. Folk sender meg ting hele tiden, men det er langt fra alt som blir del av katedralen. Ledninger er egentlig det jeg trenger mest av alt. Har dere noe ledning til overs?

– Dessverre.

– Synd. Ledninger er det som hovedsakelig holder alt dette sammen.

Selv om det «bare» er skrot, virker katedralen nesten levende til tider. Som om det hele etter mange år har utviklet en slags «indre bevissthet». Avsagde barbiehoder og ødelagte leketøy følger stille med på din opp­dagelsesferd gjennom kamrene. Den bedøvende lyden av vindspill klinger i øregangen. Krykker og proteser danner rammeverk for en ensom, hvit engel.

Hvor er Christopher

Det interessante for meg er at noen tidligere har eid alle disse gjenstandene, sier Sarah Watkins (28), som har krysset Austin for å besøke katedralen for fjerde gang.

– Se på denne for eksempel, sier hun og peker på et kunstig bein som stikker ut av sør­veggen med navnet Christopher på­tegnet i snirklete tusjbokstaver.

– Hva skjedde med ham? Hvordan endte den her? Hvor er Christopher nå?

Sarah kommer hit jevnlig for å beundre kunstverket som er i kontinuerlig utvikling.

– Det er alltid noe nytt å oppdage her, sier hun.

Og selv om flere av katedralens områder er utilgjengelige for besøkende i rullestol, er den ­surrealistiske stemningen nok til å lokke henne tilbake gang etter gang.

– Hver gang oppdager jeg noe som får meg til å tenke tilbake til min egen fortid. Vi har alle minner som aldri egentlig forsvinner, men som bare trenger den rette referansen for å lokkes fram igjen. Dette er sannsynligvis et av de beste stedene man kan opp­leve nettopp det.

Kostet to ekteskap

Katedralen har – til tross for dagens popularitet – ikke alltid vært en suksess. I mørke øye­blikk har Vince vært fristet til å ta hammeren fatt, jevne det hele med jorden og satse på en mer stabil levevei. Men tilknytningen til livsverket er blitt for sterk til å brytes. Dette, forteller han, har blant annet vært en faktor i ikke bare en, men to skilsmisser.

– Ingen av konene mine satt særlig stor pris på dette prosjektet, etter hvert som stadig flere besøkende kom hit kom for å se. Privatlivet ble gradvis en større og større utfordring. Men for meg var det aldri så farlig. Jeg trives tydeligvis med mange folk rundt meg. Dessuten er det kult å kunne gi folk en opplevelse av noe de aldri har sett før.

Folk ble det etter hvert mange av. Katedralen tiltrekker seg nå rundt 13 000 besøkende hvert år. Vince er ikke redd for å la gjestene utforske, saumfare, til og med klatre på katedralen hans. Ingen har hittil funnet et eneste svakt punkt i byggverket, heller ikke ingeniørene som ble sendt i kjølvannet av naboklager. Som et resultat er ikke katedralen i dag offisielt anerkjent som et kunstverk, men som en egen bygning.

Usynlig energi

– Hva holder den sammen?

– Kom igjen'a, roper Vince og slår ut armene, er det ikke opplagt?

Katedralen, forteller han, holdes sammen av en usynlig, kreativ energi som strømmer fra hele verden til dette stedet, hvor glemte gjenstander, minner og historier får ny mening i en større sammenheng. Disse er ikke alltid gode minner, forteller han, og innebærer ofte mye smerte, men de henger i likhet med menneskene de representer sammen i en større helhet.

– Vel, ikke egentlig, sier han ­etter hvert., og smiler lurt.

– Faktisk er det kilometer på kilometer av ledninger over ett slags hult indre skjelett, og over store deler vokser ett tykt lag av subtropisk vegetasjon. Ikke noe hokus pokus.

Opp gjennom årene har mange prøvd å få katedralen revet, men hver gang har venner og støttegrupper organisert seg både lokalt og internasjonalt for å drive motstanderne tilbake. Vince tar det derimot ikke for gitt at livsverket vil stå for all tid.

– Hvis katedralen hadde blitt jevnet med jorden ville frem­deles folk fra hele verden kommet hit om ti år og spurt om å se den. Herregud, jeg kommer aldri til å slippe unna verket mitt, sier han, trer ølboksen over hodet på en medtatt action-man og ler.

– Jeg antar at det er en god ting.

Cathedral of Junk

* En katedral bygd av skrap, lokalisert i en stille forstads-­bakgård i Austin, Texas

* Påbegynt i 1989 av Vince Hannemann (49), en tidligere ­snekker og altmuligmann. 

* Vokste ut av en samling hjulkapsler montert på et hagegjerde til ett av Amerikas største og mest øyenfallende kunstverk.

* Mottar omtrent 13 000 besøkende hvert år. Gratis inngang, men en donasjon er forventet etter besøk. Bidrag av skrot ­mottas med glede. Ledninger spesielt.

* Ring for avtale på 512-299-7413


Hvordan ­komme dit:

Det enkleste er å fly fra Oslo til New York og ta innenriksfly videre derfra til Austin, Texas. SAS, United Airlines og Norwegian flyr fra Oslo til New York, Norwegian også til Fort Lauderdale i Florida.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no