ANNONSE

VITENSKAP

Nye legemidler – gamle røtter

Tekst: Siri Marte Kværnes


Publisert: 08.11.2014

MEDISINER: Bak fargerike kapsler og moderne innpakninger gjemmer det seg ofte tradisjonsrike medisinplanter. (FOTO: Plainpicture / NTB scanpix) 


Medisinplanter hører ikke bare fortiden til. I utviklingen av nye legemidler lener vitenskapen seg på våre forfedres kunnskap om plantene.

Til alle tider har mennesker søkt svar i planteverdenen når sykdom og sår skulle lindres og leges. Veien fra folkemedisin til moderne legevitenskap har ikke alltid vært like rett – eller engang ført fram. Men legemiddel­industrien drar fremdeles nytte av våre forfedres medisinske ­erfaringer.

– Det lønner seg å ta utgangspunkt i tradisjonell kunnskap når man prøver å finne nye typer medisiner med interessant effekt. Det er større sannsynlighet for å finne noe nyttig da, enn om man syntetiserer litt tilfeldig på et laboratorium, sier professor Berit Smestad Paulsen ved Farma­søytisk institutt, Universitetet i Oslo.

Nylig kom «Medisinplanter», en bok om medisinplanter brukt i Norge. Den har Paulsen skrevet sammen med farmasøyt Hege Ekeli og farmasøyt og lege Signe Holta Ringertz. Alle er tilknyttet Norsk Farmasihistorisk Museum i Oslo.

Kjemifabrikker

Medisinplanter er planter som brukes som legemidler eller som utgangspunkt for å lage lege­midler. Fram til for omtrent 100 år ­siden var alle legemidler framstilt av planter. Fra 1800-­tallet klarte man å hente ut rene virke­stoffer fra flere planter, noe for eksempel medisinen Aspirin er et resultat av. Fra 1900-tallet ­begynte man også å fremstille syntetiske virkestoffer.

Med all verdens teknologi og avanserte laboratorier i tankene kan man kanskje tro at planter har utspilt sin medisinske rolle. Men slik er det ikke. En plante er som en finstemt kjemisk fabrikk – den lager kompliserte ­kjemiske forbindelser som er fryktelig krevende å gjenskape. Dette er grunnen til at planter som barlind, rosegravmyrt og maieple fremdeles brukes til å lage vanlige kreftmedisiner.

– Mange forbindelser er så kompliserte at hvis man skulle gjenskape dem i et laboratorium, ville det bli så dyrt at man ikke kunne gjøre det i praksis, sier Paulsen.

Det varierer hvor mye av legemiddelproduksjonen plantene står for. Ofte er det lønnsomt å la planten fullføre ett produksjonstrinn før produsentene tar seg av den videre jobben med å få medisinen de ønsker. Dyrking i cellekultur blir også brukt, noe som kan være mer effektivt enn å basere seg på reelle planter.

Gammel kunnskap

Mye av det vi vet om den medisinske bruken av planter, stammer fra antikkens Hellas og Roma, ifølge «Medisinplanter». Grekerne og romerne bygget videre på enda eldre kilder fra Egypt og Kina. Med middelalderens etablering av klostre med urtehager og sykehusvesen nådde mye av medisinkunnskapen Norden.

Men selv om man mente å vite en del om hvilke planter som fungerte, visste man lite om hva sykdom egentlig var. Naturvitenskapen som ble utviklet på 1700-tallet, gjorde det imidlertid mulig å diagnostisere sykdommer og bevise effekten av flere planter.

Da, som nå, var det ikke alltid samsvar mellom den folkemedisinske troen og det som kunne dokumenters. Men møtet mellom folkemedisinen og viten­skapen var likevel fruktbart.

I «Medisinplanter» tar forfatterne for seg ufarlige og vanlige medisinplanter som egner seg til egenbruk – de fleste med ­dokumentert effekt. Men det finnes også en rekke medisinplanter som er giftige, slik som barlind og revebjelle.

Hjertemedisin

Revebjella er et godt eksempel på hvordan folkemedisinen har inspirert til viktige medisinske oppdagelser. Denne historien stammer fra 1700-tallets ­Storbritannia: En såkalt klok kone hadde en medisin mot vatersott, væskeopp­hopning i kroppen. Legen William ­Withering begynte å forske på medisinen hennes, som besto av over 20 planter. Og det var revebjella som hjalp pasientene, mente Withering. Etter grundige under­søkelser la han fram sine funn om revebjellas inn­virkning på hjertet, og om vatersott som symptom på hjertesykdom. 230 år har gått, men også dagens hjertepasienter behandles med medisiner laget av stoffer fra reve­bjelle.

– Ofte ser man at medisin­plantenes tradisjonelle bruks­områder stemmer overens med det man vet om plantene dag, sier Paulsen, som blant annet har forsket på folkemedisin i Mali.

Tusenvis av planter blir undersøkt i jakten på nye medisiner. Læren om naturens legemidler har en spennende framtid, slår forfatterne fast.

Legemidler og klassifisering

• Et legemiddel er et stoff, en urt eller et preparat som brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom eller symptomer på sykdom.

• For at et produkt skal bli klassifisert som legemiddel, må produsenten følge regelverket for legemidler. Dette skal sikre kvalitet, at det er sikkert, og at det har effekt. Statens legemiddel­verk må godkjenne produktet.

• I et naturlegemiddel kommer virkestoffet fra en plantedel, dyredel, salt, mineral eller lignende. Virkestoffene skal ikke være vesentlig bearbeidet. Naturlegemidler skal egne seg til egenbehandling i tilfeller der det ikke er nødvendig med legehjelp.

• Plantebaserte legemidler regnes som en egen gruppe legemidler, og den deles inn i to kategorier: «tradisjonelle plantebaserte legemidler» og «plantebaserte legemidler med veletablert bruk». 

• I plantebaserte legemidler består virkestoffene av plantebasert materiale. Produktene er som regel tabletter eller kapsler med planteekstrakter. De kan også være teer, oljer og miksturer.

• «Tradisjonelle plantebaserte legemidler» må kunne vise til lang tradisjonell bruk. Produktene må oppfylle samme kvalitets- og sikkerhetskrav som konvensjonelle legemidler, men det er ikke like strenge krav til dokumentert effekt.

• «Plantebaserte legemidler med veletablert bruk» må oppfylle samme krav til kvalitet, sikkerhet og dokumentert klinisk ­effekt som konvensjonelle legemidler.

• Mange legemidler har virkestoffer som er renisolert fra plante­materialet, slik som digoksin fremstilt fra tørkede ­blader av revebjelle. Disse legemidlene regnes ikke som plante­baserte legemidler. I skolemedisinen brukes det ­nesten bare rent framstilte stoffer.

(Kilder: «Medisinplanter», Museumsforlaget (2014) / Statens legemiddelverk / Norsk legemiddelhåndbok)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no