Andrea Mantegna
Andrea Mantegna (født 1431 i Padova, død 13. september 1506 i Mantova) var en italiensk maler og gravør/kobberstikker som ble en lederskikkelse i ungrenessansen.
Mantegna ble utdannet hos Francesco Squarcione i Padova sammen med blant annet Giovanni Bellini. 17 år gammel ble han knyttet til freskoutsmykningen av Ovetari-kapellet ved Eremitanikirken i Padova (1448–57) og utførte seks felter her.
I en rekke malerier forente Mantegna venetiansk-inspirert stemning med monumental holdning. I 1460 ble han hoffmaler ved Lodovico Gonzagas hoff i Mantova.
Første perspektiv mot himmelen
I takfresken i Camera degli Sposi i Palazzo Ducale (1474) i Mantova fremstilte Mantegna for første gang i den vesterlandske kunsten et perspektiv som viser en åpning mot himmelen. Taket i salen har som sentralmotiv arkitektur og figurer sett nedenfra i sterk forkortning, Åpningen er rammet inn av en balustrade der engler, mennesker og dyr titter ned. Denne djerve komposisjonen, kalt sotto in sù, med sitt underperspektiv og sterkt forkortet fremstilling, ble et forbilde for senere kunstnere og særlig utbredt i den sentrale renessanse og i barokken.
Individuelle preg
Mantegna var sterkt påvirket av billedhuggeren Donatello og hans beundring for den romerske antikken, og påvirket i sin tur blant annet svogeren Giovanni Bellini og Albrecht Dürer. I sine verker anvendte Mantegna et ofte ekstremt perspektiv kombinert med relieffer parallelt med billedplanet. Hans bilder var ofte mer realistiske enn Bellinis – skikkelsene hadde mer individuelle drag.
Anatomisk mesterverk
Mantegna var en utpreget intellektuell, og hans kunst er hard og klar i form og koloritt. Hans siste bilde, Den døde Kristus (1506, Milano), er et mesterstykke i anatomisk forkortning. Mantegnas kobberstikk er preget av monumental oppfatning og etterligning av lavert pennetegningsteknikk med clair-obscur virkning – de fikk stor betydning for spredningen av renessanseimpulsene til bl.a. Nord-Europa.
Neste gang: Giovanni Bellini
Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middelalderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til renessansens gjennombrudd. Renessansen var opprinnelsen til den individuelle kunstner.
Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom
et vindu.
Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini.
Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.
Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.
Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein.
Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.
Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.
arkiv
