ANNONSE

Kunstens verden

Andrea Mantegna

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 08.11.2014

Takfresken i Camera degli Sposi i Palazzo Ducale, Mantova (1474)


Andrea Mantegna (født 1431 i Padova, død 13. september 1506 i Mantova) var en italiensk maler og gravør/kobberstikker som ble en lederskikkelse i ungrenessansen.

Mantegna ble utdannet hos Francesco Squarcione i Padova sammen med blant annet ­Giovanni Bellini. 17 år gammel ble han knyttet til fresko­utsmykningen av Ovetari-­kapellet ved Eremitanikirken i Padova (1448–57) og utførte seks felter her.

I en rekke malerier forente Mantegna venetiansk-inspirert stemning med monumental holdning. I 1460 ble han hoff­maler ved Lodovico Gonzagas hoff i Mantova.

Første perspektiv mot himmelen

I takfresken i Camera degli Sposi i Palazzo Ducale (1474) i Mantova fremstilte Mantegna for første gang i den vesterlandske kunsten et perspektiv som viser en åpning mot himmelen. Taket i salen har som sentralmotiv arkitektur og figurer sett nedenfra i sterk forkortning, Åpningen er rammet inn av en balustrade der engler, mennesker og dyr titter ned. Denne djerve komposi­sjonen, kalt sotto in sù, med sitt underperspektiv og sterkt forkortet fremstilling, ble et forbilde for senere kunstnere og særlig utbredt i den sentrale renessanse og i barokken.

Individuelle preg

Mantegna var sterkt påvirket av billedhuggeren Donatello og hans beundring for den romerske antikken, og påvirket i sin tur blant annet svogeren Giovanni Bellini og Albrecht Dürer. I sine verker anvendte Mantegna et ofte ekstremt perspektiv kombinert med relieffer parallelt med billedplanet. Hans bilder var ofte mer realistiske enn Bellinis – skikkelsene hadde mer individuelle drag.

Anatomisk mesterverk

Mantegna var en utpreget intellektuell, og hans kunst er hard og klar i form og koloritt. Hans siste bilde, Den døde Kristus (1506, Milano), er et mesterstykke i anatomisk forkortning. Mantegnas kobberstikk er preget av monumental oppfatning og etterligning av lavert penne­tegningsteknikk med clair-obscur virkning – de fikk stor betydning for spredningen av renessanseimpulsene til bl.a. Nord-Europa.

Neste gang: Giovanni Bellini

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no