ANNONSE

Kunstens verden

Giovanni Bellini

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 22.11.2014

Tronende Madonna (1488)


Giovanni Bellini (født ca. 1430 i Venezia, død 29. november 1516 i Venezia) regnes blant de store mestere i 1400-tallets billedkunst i Nord-Italia. Han fulgte opp svogeren Andrea Mantegna (forrige Lokalavisen), som han i tidlige år gikk i lære hos, og fullførte den venetianske skoles utvikling fra ung- til høyrenessanse i malerkunsten.

Giovanni Bellini tilhørte en kjent malerfamilie og var sønn av ­Jacopo Bellini og bror av ­Gentile Bellini. Han har hatt mye å si for en rad berømte malere, som ­Giorgione og Tizian – de var begge hans elever – og mot slutten av sitt liv tok Bellini selv ­lærdom av disse.

Madonna med barn

En stor del av Bellinis malerier var andaktsbilder som ­Madonna med barn. Inspirasjon for madonna­bildene hans var greske og bysantinske ikon, som var ­utbredt i Venezia. Bellini brøt med det stereotype i disse – i hans ­bilder stråler det ut sterke følelser mellom mor og barn.

I hans rike produksjon av alterbilder er to typer fremherskende. I den ene sitter den vakre, unge Madonna med barnet fremfor et arrangement som gjerne åpner seg mot et stemningsvekkende bakgrunnslandskap. I den andre typen er hun gjerne fremstilt som tronende i et rikt utformet kirkerom og omgitt av en gruppe helgener som synes å være i ­stille, ærbødig samtale med hverandre; santa conversazione, f.eks. i ­bildet i San Zaccaria, Venezia (ca. 1505).

Tronende Madonna (1488) i kirken Santa Maria Gloriosa dei Frari i Venezia er et av ­Bellini sine hovedverk. Motivet med madonnaen og de fire evangelistene benyttet Albrecht Dürer som modell for sitt maleri De fire apostlene.

Ny landskapsskildring

Bellini fikk en helt avgjørende betydning for utviklingen av høyrenessansens landskaps­maleri i Venezia. Selv om hans landskaps­utsnitt er stramt bygd opp i soner, bindes det hele sammen av en enhetlig og konsekvent lysføring. Fargenyanser og forskjellige grader av belysningsstyrke er meget følsomt registrert og gjengitt med stor presisjon, f.eks. San Franciscus i Frick ­Collection og særlig Kristus i Getsemane.

Bellinis landskaper i bakgrunnen av bildene har den grønnlig-gylne fargen som var en grunnleggende del av venetiansk malerkunst. I stedet for de skarpe tegningene i tidlig renessansekunst, skaper Bellini, særlig i sine senere verk, en pittoresk mykhet med varme og lysende farger.

Fest og glede

Gjengivelsen av atmosfære ble et særtrekk i det venetianske maleri på 1500-tallet. Mot slutten av sitt liv malte Bellini en rekke verker som viser en nesten hedensk livsglede og samtidig en ­forståelse for noe av det essensielle ved den klassiske greske livsholdning og filosofi, f.eks. Gudenes fest (1514, National Gallery of Art, Washington), hvor Tizian malte landskapsbakgrunnen, og ­Venus’ toalett fra samme år (Kunst­historisches Museum i Wien).

Også portretter

Av en rekke pietà-fremstillinger (jomfru Maria som sørger over Jesu døde legeme) er muligens Breragalleriets i Milano den mest kjente.

Bellini har også utført en ­rekke psykologisk dypt­loddende ­portretter, f.eks. Dogen ­Leonardo Loredano (1500, ­National ­Gallery, London). Han var blant de første malerne i ­Italia som ­benyttet olje som bindemiddel.

Neste gang: Leonardo da Vinci

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no